Når vi ser på krimfilmer vil de aller fleste av oss helst slippe å bli lurt trill rundt av en vakker, snill og søt kjeltring. Vi vil helst kunne ane at kjeltringen er en skurk før han eller hun blir avslørt.

Men vi har jo lært fra TV-nyhetene at de største kjelringene rutinemessig bedyrer dyrt og hellig, mens de ser oss dypt inn i øynene, at de er uskyldige. Og det er vanskelig å ta dem. De er dyktige, spesialiserte, iskalde og målrettede. De av oss som er blitt rundstjålet kjenner avmakt og sinne, ikke minst mot politiet som “gjør ingenting”, mens resten av oss enda synes vi lever i et trygt samfunn, hvilket vi slett ikke gjør. Norge er det forlokkede land for kjeltringer, nettopp fordi vi har så mye penger her. Nettopp Norge er under hardt skyts.

Politiet gjør selvfølgelig en masse, men det er så skrekkelig mye som blir stjålet, over hele landet, hver dag. Det er til og med en god del folk som blir myrdet; ett drap pr. uke, het det nylig i en avisoverskrift.

Jeg antar at fortidens mordere ble tatt enten fordi de fikk et anfall av religiøst betinget dødsangst og før eller senere innrømmet, eller fordi de ble jult opp av politiet. I dag har ikke lenger politiet anledning til å legge hånd på kjeltringer. Og kjeltringene plages ikke lenger av religiøse skrupler. Hva skal politiet da gjøre? Ta på seg trenchcoats og solbriller og følge etter potensielle mistenkte? Skattebetalerne måtte i så fall punge ut med adskillig flere miljarder per år, slik at vi kunne mangedoble antall spanere. Spille psykologer og profilere seg fram til skurken? Ja, og så? Det skal mere til for å domfelle en skurk enn å ha en psykologisk profil på ham.

Det pågår for tiden en aksjon for å beskytte borgerrettighetene våre. Borgerretigheter er vel og merke et av grunnstenene i et demokrati, det bestrides ikke. Det som bestrides er hva borgerrettigheter omfatter. Omfatter det retten til å legge ut sit privatliv på sosiale nettverk, hvor folk med middels datakunskaper kan hacke seg inn på og runke over relativt personlige bilder? Ja, det betyr visst dessverre det. Betyr det at den som fra en datamaskin klarer å fiske opp de opplysningene du eller jeg taster inn på din eller min nettbank og som deretter tømmer kontoen din eller min, ikke skal kunne spores av politiet? Det er fare for at et stortingsflertall vil bestemme at det også betyr det.

Moderne kriminalitet krever moderne ferdigheter, moderne teknologi og et medium som ikke tidligere fantes. Mobiltelefoni er ett av de viktigste verktøyene til organiserte kjeltringer. Medlemmer av en organisert gruppe, som for eksempel nylig har ranet den ene etter den andre av våre gullsmeder, er ganke sikkert avhengige av å kunne kommunisere seg imellom. Når politiet etterforsker slike saker, finner de fort ut at det står noen bak og styrer, og de må finne ut hvem skurkene har ringt til og hvem har ringt dem på et mobilt nettverk. Det dreier seg ikke om en innskrenkning i våre tradisjonelle rettigheter, det dreier seg om et nytt verktøy, et medium ingen av oss hadde inntil nylig, et medium som kjeltringer nå har, som vi andre også har.

Dersom en person for 30 år siden var mistenkt i en meget alvorlig forbrytelse, kunne politiet be retten om adgang til å avlytte telefonen hans. I dag bruker stadig færre mennesker fasttelefon, og jeg antar at fasttelefon er det siste en dyktig krimininell vil ty til. Det er langt mer komplisert å avlytte mobiltelefoner, om ikke annet fordi ingen ved sine fulle fem vil bruke et registrert nummer over lang tid til kriminelle formål – og det er jo så lett å skaffe et nytt. Men det går i det minste an å finne ut hvilke numre en mistenkt har ringt til, og så kan man prøve å finne ut hvem som bruker de numrene. Det er denne muligheten stortingsflertallet muligens vil sette en stopper for.

Borgerrettigheter trues, ja, her og andre steder i verden. For 30 år siden, igjen, ga det å være venstreorientert de hemmelige tjenestene grunn til å mistenkeliggjøre og overvåke både det ene og det andre. Nå er det ikke lenger kommunisme som er spøkelset, men terrorisme. Kvinner med slør, for ikke å snakke om burka – og fremfor alt deres menn – er potensielle fiender. Det er fare for at det skal lite til for at deres borgerretigheter kan bli krenket titt og ofte. Dette er hva vi må forhindre, ikke at organiserte , proffe vinningskriminelle, hovedsakelig fra Europa skal benytte seg av nye ferdigheter og ny teknologi for å dupere de av oss som er mindre datakyndige.

Meg bekjent er det ingenting i grunnloven som tilsier at politiet ikke skal ha lov til å følge etter en mistenkt, for eksempel i et forsøk på å registrere hvem han treffer. Grensen for hva politiet kan gjøre går ved dørterskelen til den private sfæren. Politiet har ikke uten videre anledning til å trenge inn i en persons hjem, avlytte vedkommendes telefon eller lese vedkommendes post, hvis jeg har forstått kriminalromanene jeg har lest rett.

Slik jeg ser det, drar man ikke lenger til tante Ingrid for å ønske god jul og overrekke famliens hilsen; man sender SMS. Man møter ikke lenger forbundsfellen på en brun kaffé nede på Oslo Øst for å avtale neste trekk i et planlagt ransforløp, man sender SMS. Politiet bør kunne følge både tante Ingrids slektninger og Igor til grensen for det private, nemlig til terskelen. Hva som faktisk blir sagt på andre siden av terskelen må forbli like beskyttet som det alltid har vært.

***

Et annet relativt nytt medium er Internett. Også det blir brukt av kriminelle. Ja, det er sant at det også brukes i de tusen hjem for å laste ned åndsverkbeskyttede filmer gratis, noe som visstnok er på kanten av loven. Men det brukes også av et lite mindretall for å sende trojanere til våre datamaskiner, som lett kan fjernstyres for å utføre oppgaver de aller fleste av oss ville rødme av å medvirke til. Hva skal vi si om borgerrettheter i den sammenhengen? De av oss som har trojanere på PCen har ikke peiling på at vi er nyttige idioter i en kriminell plan. Poltiet bør vel i prinsippet ha adgang til å pratruljere denne gaten også.

Borgerrettighetsaktivistene forsvarer, etter mitt syn, en god sak, men ser seg blinde på begrepet “privat”. Internett og mobiltelefoni er ikke private. Vi blir jo alle overvåket ikke bare av kriminelle, men av noe så stuerent som Google, av nettsidene vi er inne på, som sender og mottar “cookies”, av trojanernes herrer, og av diverse andre instanser som sjekker IP-adresser (noe enhver middels datakyndig person lett kan gjøre). Vi gir stadig fra oss en mengde privat informasjon uten å ane det. De aller fleste av oss har ikke peiling på hvor overvåkede vi er og hvor mye informasjon vi gir fra oss når vi bruker nettet. Vi forfekter vår rett til å gå fritt på Internetts gater, men aner ikke at vi stadig blir utsatt for tyveri der.

Dessuten blir våre bevegelser nøye (og lovlig) overvåket av våre banker, av våre tele-/datatjenestetilbydere, fartsmålere på veiene, vårt helsevesen og kameraovervåking i butikker osv., som alle har til hensikt å beskytte oss, på den ene eller den andre måten.

Datalagringsdirektivet dreier seg ikke om å lytte til våre ekteskapelige krangler, heller ikke til å overvåke våre utemomekteskapelige utskeielser. I så måte er det helt ubrukelig da det ikke gir rom for å trenge inn i den private sfæren: Datalagringsdirektivet gir ikke – og det kan ikke gjentas ofte nok – gir ikke rett til å avlytte hverken hus, telefonsamtaler eller innhold i epost.

De som er opptatte av å forsvare borgerretigheter bør, i stedet for å motarbeide Datalagringsdirektivet, bidra til å forbedre det og til å kartlegge hvordan vi kan unngå å gi fra oss ufrivillig informasjon til kreti og pleti hver gang vi bruker Internett. Vi bør dessuten være opptatte av hvordan vi kan implementere Datalagringsdirektivet slik at det ikke kan anføres av interessegrupper (for eksempel i åndsverkdiskusjonen). Vi bør være opptatt av hvordan vi kan sørge for at våre tradisjonelle borgerretigheter forsvares, samtidig med at politiet får anledning til å patruljere nye gater, nemlig mobilt telefoni og Internett. Nye gater er, som eldre gater, gøy for noen, et mareritt for andre. Datalagringsdirektivet trenger ikke være et Big Brother is Watching You, men et forsøk på å gi politiet adgang til de nye gatene.