Sep 172019
 

Do you remember when you started having opinions of a political nature? I do. I was about 15 when I started taking an interest in international affairs. Let me admit that I was going to a very good international school. We were even trained to debate positions that we did not necessarily hold. We had to read up on them, naturally.

My own personal opinions mirrored those of my father, whom I considered eminently respectable. He took pride in not being “biased” so he would present his views in the following manner: On the one hand, you have… and on the other hand, there is… .

This seemed an admirable approach, so I tried to be “unbiased” too, until I discovered that he was a loyal supporter of a political party and that the views I had developed on the basis of his approach were not unbiased at all. By then, I was 16-17, and we had some pretty hefty arguments.

I am writing this much about myself because I think that for most of us, political outlook is initially based on that of our parents, then on whatever analytical training we get at school, and then…

… well, then things start to get a little fuzzy. For most of us, the guiding light will be the media, and our opinions will basically echo those voiced by the media we are attracted to, including social media. Some of us make friends from the other side or perhaps even travel to the other side, whatever side that may be. But it goes without saying that most of us will hold “mainstream” opinions, i.e. the opinions voiced by mainstream media.

Now what are mainstream media? In Norway, the main news outlets, apart from the National Broadcasting Company, are owned by the Schibsted Group. Among the newspapers it owns are the most “respectable” one (Aftenposten) and the far less respectable but bestselling VG. Both are obviously available online. So the majority of people in Norway will hold views that tend to be voiced by these two very different news outlets.

It is true that if you read either of them, you will find a range of opinions, but I would be able to list, without hesitation, a few of my own that you would only rarely find. If you ask the editorial boards of the papers in question why they do not more frequently print articles advocating that we leave NATO, they will reply: Only 10 % of the population votes for a party that wants us to leave NATO.

Now, let me remind you of the chicken and egg causality dilemma:

  • Why do people vote for parties that do or do not want the nation to be part of NATO? How are they informed?
  • Who stands to gain from our continuing to be a NATO member? How do they make sure voters continue to endorse membership?
  • Why would anybody bother to invest in a newspaper? (If I were rich, I would lay my eggs in another basket.)

Above I wrote: “Some of us make friends from the other side or perhaps even travel to the other side, whatever side that may be.” I did just that. I made friends from other sides and I travelled to other sides. One of the other sides I travelled to was Chile. I was advised that El Mercurio was THE respectable paper. I ask you to please listen to the story told on this link:

https://www.aljazeera.com/programmes/listeningpost/2019/09/talk-chile-el-mercurio-190914083123442.html

Apr 182018
 

For at en knekt skal kunne ta rotta på en konge, må han bryte spillereglene, og om han gjentatte ganger har fått utdelt elendige kort, kan han jo alltids velte spillebordet. Det var det Hannibal gjorde da han gikk over Alpene med elefantene sine. Han brøt spillereglene og veltet bordet.

Den store hærføreren Hannibal huskes nå mest på grunn av elefantene, men i 216 f. Kr., etter slaget ved Cannae, var han den frykteligste fienden romerne noensinne hadde opplevd. Hannibals ettermæle er likevel dårlig fordi romerne fikk overtaket til slutt og derfor fikk skrive historien, så til denne dag er det få som vil døpe en sønn Hannibal.

At romerne som hevn (vel og merke etter definitivt og endelig å ha knust kartagenerne) jevnet Hannibals praktfulle Kartago ved jorden og gikk fra dør til dør for å slakte dets innbyggere mann for mann, er bare en fotnote i historien. Hannibal hadde jo brutt reglene, romernes regler.

Ca. 100 senere ble romerne slått på nytt i slag etter slag, av teutonere. Heller ikke det ordet – teutoner – er positivt ladet. Romerne ble nemlig bare midlertidig satt ut av spill og fortsatte å ekspandere i alle retninger og å skrive sin egen historie.

Men andre germanske stammer utslettet rett og slett flere romerske legioner ved slaget i Teutoburgerskogen i år 9 og satte en stopper for videre romersk ekspansjonisme mot nord. Snart skulle germanerne selv nå toppen av næringskjeden med en germansk keiser, mens romerne måtte nøye seg med en pave.

Det de ulike germanske stammene hadde til felles var at de var romerne teknisk, organisatorisk, teoretisk og økonomisk underlegne. Men de var rovmennesker som brøt spillereglene, la seg i bakhold og dolket legionærene i ryggen; temmelig feigt, spør du meg. Forresten var ikke romerne stort bedre: de forgiftet hverandre over en lav sko for å nå toppen og forbli der. Selv pavene gjorde det.

Rovmennesker har fortsatt med den slags til denne dag. Den som skal nå toppen av næringskjeden kan ikke ha skrupler. Og for å forsvare seg mot rovmennesker hjelper det ikke med bønn. To tusen år etter Hanibal skjøt vietnameserne sovende amerikanere som prøvde å redde dem fra kommunisme. Ikke pent, hva, men amerikanerne var ikke snauere enn at de tok igjen med napalm (er ikke det kjemisk krigføring?) og “Agent Orange”, og den dag i fødes alt for mange misdannede barn i Vietnam (The Guardian om Agent Orange). Vietnamkrigen pågikk under flere USAnske presidenter, blant dem flere fra det demokratiske partiet.

Hvis jeg ikke tar mye feil brukte amerikanerne napalm også i Irak, til tross for at verdens nasjoner hvert år kom sammen i FN for å prøve å enes, blant annet om hva som var tillatelig krigføring. Napalm var definitivt ikke tillatelig.

FN var nemlig ikke like populær over alt. FN representerer et forsøk på å temme rovmennesket, i praksis ved å bevare status quo; balanse mellom nasjonene; ro i klasserommet; lov og orden. Personlig liker jeg godt status quo. Jeg har det helt ypperlig her jeg er. Men er man et rovmenneske, vil man gjerne ha mer, og da er folkeretten forbannet irriterende. Er man derimot på bunnen av næringskjeden og har ingenting å miste, slåss man vilt og fortvilet uten tanke på lov og orden.

Det er ikke ofte at en knekt tar rotta på en konge, men det har skjedd og det vil fortsette å skje fra tid til annen så lenge det finnes rovmennesker på jorden, medmindre genmodifisering ikke tar helt av. Ganske enkelt fordi knekter stadig vekk prøver seg.

Midlene som brukes varierer. Jeg har nevnt bakhold, dolking, gift, Agent Orange og napalm. Jeg kunne ha tilføyd mange andre, men vil konsentrere meg om opinionsformende nyhetsfiltrering i riksdekkende etablerte og respekterte media og subtil meningspåvirkning i alle hovedkanaler, for det er derfor jeg skriver dette.

(En takk til Lars Birkelund for noe han skrev 15.04.2018 . Jeg synes at han gjør så saklig og grundig rede for seg at jeg ikke skal oppsummere hans poeng men anbefale at artikkelen leses. Det som følger er inspirert av den.)

Vi kan i dag umulig vite om Hannibal var en psykopat, men det er godt mulig. Det er også godt mulig at helten Armenius, som ledet germanerne i Teutoburgerskogen, var psykopat. Det er dessuten ikke en gang interessant om de eller Nixon, Kennedy, Assad, Putin og Julian Assange var eller er psykopater. Det er deres meritter som må bedømmes og virkningen av deres handlinger.

Det hersker liten tvil om at Assad vil bli bedømt, ikke på grunnlag av hva han gjorde før 2011 – det var faktisk mye bra – men for hva han har gjort siden. Jeg antar at han med rette kan anklages for grove krigsforbrytelser. Ettertiden vil formodentlig fortsatt dømme ham hardt. Jeg regner med at mange land vil ønske å stille ham for retten ved egne domstoler hvis han forlater Syria. Det har de anledning til.

Men vi må ikke glemme at Assad handler i en kontekst, slik USAnerne handlet i en kontekst da de begikk de grusomste krigsforbrytelser i Vietnam: De fryktet i rammeste alvor at Asias land ville falle som dominobrikker for kommunismen.

Assads kontekst i Syria er blant annet at opprørsgruppene er finansiert og støttet av utenlandske krefter. Vi har forresten nettopp lært at selv Norske myndigheter har sent soldater til Syria for å trene opp soldater, angivelig for kamp mot IS, men i praksis for kamp mot regjeringshæren.

Vestens kontekst i Syria er blant annet at Russland styrker sin posisjon i Midtøsten og knytter stadig tettere bånd til Iran og til og med Tyrkia. I den anledning er vi ofre for en propagandakrig, hvor man blant annet har satt munnbind på Julian Assange. Det gjelder å demonisere Assad og Putin og for den del også Assange, og å fremstille vestens intervensjon som et ønske om å redde sivile slik man prøvde å lure oss til å støtte krigen i Irak.

I Norge bør vi holde oss for gode til å la oss lure.

Feb 142017
 

Verden som var min var faktisk også min, i hvert fall noe av den. De ytre hendelsene, flyene som datt ned eller ble kapret, Francos død, de fryktelige latinamerikanske diktaturene, Palestina, som jo var et stygt åpent sår den gang som nå, Maos død, fiskerigrensen, Alta-vassdraget, Jimmy Carter, oljen, … alt det delte vi alle.

Men musikken var også min. Den hadde jeg nå for det meste glemt, men jeg har ligget og lest de vel 1000 sidene med ikke minst Ketil Bjørnstads egen musikk på øret. AKPs kulturtyranni gjaldt også for meg, slik det rammet alle som ikke nøyde seg med svensketoppen, samtidig som AKP også bidro stort til en veldig kulturell frodighet.

Ketil Bjørnstad har brakt meg tilbake til noe jeg selv knapt kan huske, mitt liv. Jeg oppdager at jeg har vært så travelt opptatt av å leve at jeg ikke har giddet legge levd liv på minne. Ketil Bjørnstad bringer mye tilbake til meg, samtidig som han minner meg om tanker og observasjoner som også jeg har gjort.

Det er ikke lett å være både menneskekjær og annerledes, å være både innenfor og utenfor, eller rettere sagt hverken det ene eller det andre.

Med fare for å fornærme ham, ville jeg ha ønsket ham velkommen til pelshvalenes rekker, om det ikke var for at pelshvalsamfunnet eksisterte lenge før meg, uavhengig av meg, og vil fortsette å eksistere så lenge det finnes folk på jorda.

Ketil Bjørnstad understreker flere ganger at han ville for mye. Både musikk, poesi og prosa. Han ville tilhøre både sin egen og forgangen tid. Han ville ha trygghet og frihet, havn og det villet havet, urban kultur og isolasjon. Var det for mye forlangt? Innen bokas siste punktum, har det sneket seg inn en mørk undertone: en dyster forsmak på neste bind? Jeget, Ketil Bjørnstad, stikker fingeren i halsen og spyr på nyttårsaften til det neste tiåret.

Jeg tror han vil mye med denne boka, kanskje for mye. Mens jeg leste, kom jeg stadig på “Jag vil tacka livet” av Violeta Para, som jo begikk selvmord, slik Radka Toneff skulle gjøre i 1982. Hans bok er en takk til dem han husker med varme. Siden han ikke har til hensikt å utlevere dem, minner takksigelsene mest om takkekort til bryllupsgjester. Utallige figurer passerer revy som pappfigurer. Men som leser ser jeg dette nettopp som et uttrykk for hans autentisitet: Han skriver om tiden, om seg selv, og han kan ikke la være å si “Takk!”

Dette er derfor ikke – teknisk sett – hans beste bokkomposisjon. Man dras gjennom mer eller mindre interessante hendelser i kronologisk rekkefølge. Men man leser videre, ikke minst fordi – der man minst venter det – slår den store forfatteren her og der gjennom med en aldeles nydelig liten perle begravd i historien.

Jeg vil til slutt understreke at den som skriver Verden som var min på en så ukunstlet måte er intet mindre enn forfatteren av Jæger, noe av det beste som noen gang er skrevet på norsk, slik jeg ser det. Det var komposisjonsteknisk bombe, det!

Jun 202016
 

Det burde være forbudt å skrive lange bøker. Unntak kan til nøds være sivilisasjonseposer – i så fall må de være gyselig gode – men en bok med et par tre sentrale figurer …. Tror forfatter Saabye Christensen at leserne hopper over annenhver side?

De fleste av oss har jobber, mange av oss har dessuten barn, og alle har vi vel opptil flere interesser som sluker vår fritid. Så kommer altså denne forfatteren og slenger Magnet, nesten 1000 sider, i bordet! Det betyr i praksis at de færreste vil klare å komme seg gjennom en bok jeg glødende vil anbefale. Det er ikke en gang sikkert at jeg selv kommer gjennom den innen bibliotekets lånetid er omme – og for denne boka er det enda lang ventetid, derfor også strenge frister. Jeg fikk den på e-boklån tidlig i juni etter å ha stått på venteliste siden 8. desember.

Nei, jeg hopper ikke over noe som helst når det er Saabye Christensen som skriver, rett og slett fordi så mye i selve teksten hans er slående, mer enn det, glitrende. Når han er i slaget er hvert ord riktig plassert og treffende.

Dette gjelder riktignok ikke hver setning – det skulle bare mangle – og hele avsnitt kan bli trøttsame. Det tok meg for eksempel en god stund å bli innforlivet med Jokum, hovedpersonen, fordi fortelleren hverken var inni Jokum eller utenfor ham. Vinkelen var på et vis uheldig, og dermed virket Jokums (eller fortellerens?) betraktninger om Jokum krampaktig snedige.

Men så skjønte jeg til sist at Jokum faktisk er snedig, og dermed glemte jeg alt om vinkling.

I likhet med så mange av personene i Saabye Christensens forfatterskap, har Jokum det han selv vil betrakte som et lyte. Han er for lang. Dette foranlediger en del komikk i et forløp som ellers kunne ha blitt i mørkeste laget. Dessuten slipper forfatteren å vikle seg inn i psykodynamiske utlegninger for å forklare hvorfor Jokum er sårere, mer ensom og mer følsom enn de fleste av oss.

Selv om han er «mer … enn de fleste av oss», vil jeg tippe at de fleste av oss vil gjenkjenne som sin egen mye av hans sårhet og følsomhet. Forskjellen mellom «de fleste av oss» og ham er at han har det sånn bestandig; han unnslipper aldri følelsenes tyranni. Han er for eksempel inderlig takknemlig og glad for gode ord og varme og tviler samtidig på oppriktigheten av dem. Det er ubehagelig, det må enhver kunne forstå, veldig ubehagelig, og det kan kan bikke over.

Det gjør det. Det blir for mye for Jokum. Dermed får vi – med på kjøpet, så å si – en stilisert, nesten surrealistisk beskrivelse av et kort opphold på  lukket psykiatrisk avdeling. Det merkelige er at så ubehagelig som den hermetiske verdenen er, så er jeg ikke sikker på om Saabye Christensen tar entydig avstand fra den. Det jeg er sikker på er at oppholdet beskrives som like invasivt som et kirurgisk inngrep, og liv kan gå tapt. Det må finnes svært gode grunner til å utsette et menneske for noe slikt.

Det er ikke ofte jeg leser norske romaner. Jeg begynner likevel gjerne på bøker som er skrevet av Saabye Christensen, fordi jeg nyter hans lødige prosa. Livene han beskriver blir imidlertid fort for mørke og smertefulle for meg. Denne romanen var jeg likevel oppsatt på å lese ferdig, koste hva det koste ville, fordi man hadde forespeilet meg at den handlet om «kunst». Det var først midtveis at jeg forsto at den faktisk gjør det. Den handler om kunst og det gjør den helt fra begynnelsen av.

Hvordan opplever en leser prosessen til Kafka, for eksempel? Hvordan griper det vi leser inn i våre liv? Hvordan står vår opplevelse av bøkene i forhold til litteraturviternes syn? Siden Jokum er så ensom, er hans forhold til det han leser og ser umiddelbart og personlig. Han har ingen forutsetning for eller ønske om å vite hvordan trendene forventer at han skal forholde seg til det ene eller det andre. Han foretrekker å se nøye på ting heller enn å omgås mennesker, og han funderer over det han ser, over hvordan tingen en gang kan ha blitt brukt, daglig, kanskje, eller var det bare i en enkel festlig anledning? Han grubler over hvordan den kan ha vært forbundet med forventning eller forfall, og han dokumenterer ikke tankene sine, men det han har sett, ting, med et kamera. «Jeg er ingen kunstner,» sier han, «bare en samler».

Men kunstbransjen øyner en mulighet til å gjøre store penger av de ukunstlete bildene hans. Jokums «ting» løftes ut av den ensomme mannens mørkerom og får vinger. Vingene er det markedsføringen som sørger for.

Dette er altså ikke minst en bok om forholdet mellom «kunst», marked og forbruker.

Jeg tror ikke forfatteren stiller spørsmålstegn ved skjønnheten i bildene. Og jeg tror heller ikke han tar avstand fra at innpakningen av en vare kan være vel så avgjørende som selve varen. Selv om Jokum misliker det han oppfatter som juks og jåleri, ender han opp med selv å velge bildenes nydelige titler, som jo ikke har noe som helst å gjøre med hva han tenkte da han tok dem. Så det er litt juks – men jo, det er definitivt vakkert og tankevekkende. Jokum lærer seg til å lage historier med bildene sine, slik at tingene han avbilder ikke lenger forteller sin egen historie men underkastes kunstnerens ide. Er Jokum da fortsatt bare en samler? Eller er han blitt en kunstner. Og hva er kunst, spør i det minste jeg. Og hva er kunstens pris?

Er det kunstens historie, eller kanskje heller kunstens skjebne, Saabye Christensen skisserer her? I så fall legitimerer det bokas lengde.

For et eller annet sted i prosessen får vi en vond smak i munnen. Jokum får en vond smak i munnen. Prosessen, ja. Boka begynner med tanker rundt Prosessen, og Kafkas roman spøker for oss gjennom det hele. Igjen: Hvem av oss har ikke opptil flere ganger i livet utbrutt eller i det minste tenkt: Dette er jo helt Kafka.

Saabye Christensen har lagt bånd på sin ekstravagante prosa i denne boka (dessverre, etter mitt syn), men han fornekter seg ikke i glitrende og himmelropende festlige beretninger om oppløsning. Jeg som slett ikke har tid til å lese langer bøker, stjeler av nattesøvnen, kommer sent på jobben, og henger med i alle “kunstens” brå svinger i en rutsjebane jeg frykter er en tro kopi fra virkeligheten.

Jeg skriver dette nå som jeg bare har lest 78 % av boka, fordi jeg ikke er sikker på at jeg vil ha tid eller krefter til å skrive noe som helst når jeg er ferdig med den.

Dersom jeg ikke rekker å avslutte de siste 22 % i løpet av de 8 dagene jeg har igjen av lånetiden, vil jeg måtte kjøpe den. Er det derfor den er så lang, tro, for at jeg skal måtte kjøpe den? I så fall må jeg bare bøye meg og erkjenne at denne boka skal jeg gjerne finne plass til, selv etter at jeg har lest den.

Glemte jeg å nevne at dette er en kjærlighetshistorie?

Aug 192015
 

Vet du hva IMDi er? Ikke det? Men du må innrømme det er et snedig ord. Nesten som Vex (eller burde det hete VEx?)

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Høres bra ut, ikke sant? Og det har en flott logo. Velkommen til Norge, kjære flyktning, enten du er kommet fra det ene eller det andre landet. Vi håper du får det bra, og at du slipper å martres av fryktelige minner.

Jeg måtte i dag prøve å finne litt info på engelsk om kjønnslemlestelse og tvangsekteskap. Det var derfor jeg besøkte IMDi’s nettside. Øverst på menylinjen fant jeg “Engelsk” med et britisk flagg ved siden av. Jeg klikket på det og slik så siden ut:

IMdiJepp. Tom side.

Jeg må for ordens skyld legge til at det ikke fantes noen side på andre språk heller.

Dypere stakk altså ikke flosklene om integrering og mangfold.

 

 

Dec 062014
 

En sjelden gang blir jeg glad. Det er i alle fall sjeldent om vinteren, siden jeg hverken kan eller vil gå på ski, nyte julebord eller se på TV. Men glad ble jeg.

Det er også ytterst sjelden jeg føler jeg har oppdaget sannheten, og godt er det, for jeg har problemer nok som det er – det er ikke lett å være pelshval om vinteren – om jeg ikke også skulle ha en personlighetsforstyrrelse.

Men nå har det seg slik at jeg er blitt glad og har oppdaget sannheten nesten samtidig, og det midt på vinteren! Det er for øvrig ikke jeg som har oppdaget sannheten, men en filmskaper som har oppdaget den for meg. Filmskaperen heter Roy Andersson, men hva sannheten er, kan jeg sannelig ikke si, bare se i hans filmtrilogi.

desember_vennerBildet til høyre har ingeting med hans filmtrilogi å gjøre, men jeg ville ikke ha tatt med meg kamera på min hundetur i kveld, om jeg ikke nettopp hadde sett  “En duva satt på en gren och funderade på tillvaron”.

Personene til Roy Andersson sier nesten ingenting. Det er ikke minst derfor det er blitt film av dem: De har et problem de ikke er klar over, kanskje et problem mange av oss andre også har uten å være klar over det: Vi får ikke egentlig satt ord på det vi føler og tenker.

Noen omgir seg riktignok med skummende tale, egen og andres. Andre klarer i det minste å konversere såpass at de unngår at samvær ebber ut i flakkende blikk, stillhet som høres og noen som stormer ut av rommet (eventuelt også andre som stormer etter).

Personene i Roy Anderssons filmtrilogi gjør ikke det. De later ikke en gang til å prøve å kommunisere ordentlig. De er liksom forbi det der med samtale. De fleste av dem virker rent ut sagt litt stakkarslige, men det er likevel de som bærer det filmene har å fortelle oss, og det er ikke lite. Filmene sier det meste, og mere til. Ja, det er kunst, påstår nå jeg.

De er også underholdning og de handler om livet. Er de dermed også realistiske? Tja. Hva er nå egentlig realisme?

Voksne pelshvaler har levd så lenge at de er lut lei “ismer”, men ismenes tid er nok ikke over og blir det kanskje aldri. Det later til at ett av menneskets fortrinn fremfor andre arter er dets evne til å strukturere og katalogisere. Denne evnen blir for eksempel målt i intelligenstester. Også kunst må finne seg i å bli katalogisert, akk. Pelshvaler har sett ismene, trendene, motene og skolene går i beina på hverandre. Vi har sett neo-gotikk og neo-neogotikk for ikke snakk om nyklassisme som altså er neo-neo-neoklassisme. Nå har vi lenge lidd under minimalismen, som grovt forklart går ut på å skrelle vekk alt, og erstatte det med ingenting. Dyrt er det og, om ikke i produksjon, så for forbrukeren (paradoksalt nok).

Noen vil kanskje hevde at Roy Anderssons filmer er minimalistiske. Den mannen kan nemlig virkelig skrelle vekk. Men det som kommer i stedet er ikke “ingenting”! Alt han lager er omhyggelig konstruert inne i et hermetisk studio: gater, kafeer, og alt det andre merkelige han finner på. Hvert fottrinn høres, hvert glass eller albu som plantes på bordet, hver fugl som flytter seg og hver kvist som brekker. Høres, registreres og lagres. Hver scene er et bilde, et vakkert bilde, intet mindre, som minner meg om bilder jeg har sett i National Gallery, for eksempel, og i Danmark (Hammarshøi). Selv scener i triste femtitallsleiligheter. Ingen skal fortelle meg at femtitallsleiligheter ikke er virkelige! Her dreier det seg ikke om et maleri som gjenspeiler virkeligheten, men om en virkelighet som gjenspeiler malerier gjennom hundrevis av år.

desember_nattMen hvilken virkelighet dreier deg seg om, og hva er handlingen? Stiller du meg disse spørsmålene, vil jeg spørre tilbake: Hva handler virkeligheten om? Slik jeg ser det handler filmen om deg og meg, om hvordan vi forholder oss til nuet og til fremtiden.

Sannheten jeg har oppdaget er at kunst i alt for stor grad har vært opptatt av “plot”, for å bruke et moderne ord. Kunstnere har ønsket å tekkes publikum med å utruste litteratur, film og sågar billedkunst med historier om kamp mellom det gode og det onde, om ofre og helter, om overvinnelse mot alle odds, om forsakelse for fellesskapets skyld og mye annet vakkert. Jeg skal være den siste til å kaste sten på en god historieforteller. En god historieforteller er som en ypperlig tegner. Begge trengs!

Det pelshvaler ikke liker er alt juggelet som henges på den gode historien i film, i malerier og i romaner, selv i musikk. Kanskje kommer jeg tilbake til alt det pelshvaler ikke liker i et senere innlegg. Kanskje ikke. Sikkert er det at mange gode fortellere, tegnere og musikere utnyttes til å lage juggel. Dette er et stort kapittel jeg ikke skal si et ord mer om nå.

Fordi folk gjerne liker – og med god grunn – en god historie, så utnyttes den gode historien ad infinitum. Resultatet er en endeløs rekke filmer som, fra en pelshvals perspektiv, knapt kan skilles fra hverandre.

Roy Anderssson har viet mesteparten av sin kunst til kommersialiteten uten anførselstegn. Han har vært, og er enda, en av reklamefilmens mestere. Ærlig og redelig reklame, slik jeg ser det. Trilogien hans er produktet av overskuddet han har opparbeidet av å vie sin kunst til uforfalsket kommersialitet. (Her er det altså noen tranpiller å svelge.)

For meg er hans navn som gravert i stein etter at jeg igjen har sett at han uten “plot”, uten torturscener, uten snev av sentimentalitet, nostalgi eller erotikk, uten biljakt, psykoterror eller “fantasi”, uten hyl og/eller skrik og med så mye malerisk estetikk klarer å fortelle så mye om livet slik det er og antyde så mye om livet slik det kunne ha vært. Men kjedelig er det ikke: En som var til stede under visningen på filmfestivalen i Venezia (hvor han vant Gulløven), beskrev tilskuerne da de kom ut i dagslyset som “shellshocked”.

Vær hilset Mester Andersson!

Dec 142013
 

Det finnes steder i verden hvor det fra norsk ståsted hverken er vinter eller sommer. Heller ikke høst eller vår. Det finnes steder i verden hvor alt ser helt annerledes ut, livet og alt det er, hvor ordene rett og ikke minst urett har mening og blir forstått. Det var da jeg gikk langs elva Majaceite at brikkene falt på plass. Wagner altså, og alt sammen. Det er nemlig vanvittig vakkert langs elva.

Jeg var i tvil før jeg tok turen. Det har ikke regnet på mange måneder. Markene er tørre, og luften stinn av tørr jord som virvles opp. Er det ikke best å holde seg i byen? På taket kanskje? Varmt i sola i dag. Deilig.

Jeg forlot motvillig bilen og begynte å gå. Best å få det unnagjort. Men jeg hadde ikke gått mange skrittene før jeg måtte stoppe og snurre meg rundt. Noen skritt til. Stopp. Pust, husk å puste. Jeg gikk baklengs, sidelengs, og forlengst, med sansene flagrende i alle retninger – til de smale nakne poplene, til andre tynnkledde trær i gjennomsiktige, røde slufser, til smaragdgrønne løvkroner prektige som på skapelsens første dag – til vannet – jeg kan enda lukte det kalde, blålige vannet – til det sprø, gyldne løvet… Det var ikke bare fargene, nemlig, og derfor vil jeg slå fast som en uhyrlig utfordring: intet videokamera og ingen maler ville kunne fange det jeg opplevde. Jeg vet bare om to kunstnere som kommer i nærheten av det. Wagner er den ene.

Jeg så nylig et program om ham hvor det ble sagt at han komponerte orgasmer, at han i starten ble slaktet fordi publikum fornemmet erotikken i musikken hans og fant det formastelig og usømmelig. Musikken som illustrerte påstanden var etter mitt skjønn nettopp det påståtte, en orgasme. Det kommentatorene også sa var at man opplevde at musikken fikk grunnen rundt en til å bevege seg Også den påstanden var umiddelbart forståelig for meg, fordi jeg har gått meg vill i snødrev. I snødrev og i Wagners musikk bølger grunnen rundt en slik at en snapper etter pusten og hyperventilerer, mens en uforutsigbart blir tatt fra den ene grunntonen til den andre, fra den ene stemningen til den andre. Med beina trygt plantet på jorda, reiser en på et øyeblikk gjennom flere perspektiver, og mens en enda gråter en skvett, kan en sette i en hjertelig latter.

Landskapet jeg hadde rundt meg var så sammensatt at det er umulig å vite hva det var som var dets motiv. Det var til og med mennesker i det og et par okser med umåtelige horn. Jeg tror kanskje essensen i min opplevelse var at jeg tok inn alle inntrykkene på en gang i stedet for å sile dem slik jeg pleier og forholde meg til dem én etter én. Og da vet jeg hvem det er som har lært meg å gjøre det, å ta inn alt på en gang:

Hilary Mantel. Ja, det er en kvinne som har skrevet den beste romanen jeg noensinne har lest.

Ok, estetiske, kunstneriske – hva vi enn vil kalle det – opplevelser er subjektive, så jeg skal moderere meg: Det dreier seg om den romanen jeg i øyeblikket synes er best av alle dem jeg har lest i hele mitt liv.

Hun skriver om et historisk tema som i utgangspunktet interesserte meg katten, på en måte som gjør at jeg gir meg forfatteren i vold. Jeg kjenner at jeg er villig til å sette meg ned og lytte nesten uansett hva hun har å si. Hennes teknikk er etter min mening uovertruffen, fenomenal, som Wagners. Hennes visdom er åpenbart langt større en hans. (En kan spørre seg om en utrert rasist – dessuten en storsvindler – kan sies å ha hatt visdom i det hele tatt.)

Wagner er absolutt ikke noen yndlingskomponist, men en ny og spennende oppdagelse. Jeg skjønner at han virkelig var stor. Jeg skjønner fortsatt hvorfor jeg ikke likte ham og enda ikke liker ham uforbeholdent; for ikke å snakke om at jeg skjønner dem som ikke kan fordra ham. Men han er enorm.

I likhet med Wagner bruker Hilary Mantel et kolossalt orkester og store men også små gester. Jeg tror egentlig at det en kan si om Hilary Mantel, er at hun bruker alle tilgjengelige gester, lovlige som ulovlige knep, simple og subtile triks, pluss en høy prosent av alle registrerte engelsk ord. Jeg har i det hele tatt vanskelig for å forstå hvordan Hilary Mantel kan være bare én person, ikke et helt batteri av historikere og litteraturforskere.

Mot min vilje blir jeg interessert i fortelleren Cromwell og i det han forteller, men fremfor alt blir jeg fascinert av hvordan forfatteren klarer å favne noe så stort som en epoke. Hun gir sine historiske personer moderne tale og moderne tanker. Men hun kler dem tidsriktig og minutiøst uten å trette meg, møblerer deres hjem med stor innsikt uten at jeg merker det, og passer på å ha ryggdekning for flest mulig av deres handlinger. Hun har kanskje ikke dekning for at de er humoristiske, men hvem kan laste henne for at en biskop eller skriver trekker på smilebåndet sammen med leseren. Hadde det vært bedre om de aldri smilte? Ville det ha vært mer historisk riktig? Helheten er uansett større enn detaljene som hver for seg er lysende. Det er mosaikk, hvor hver bit er et lite kunstverk. Og aldri vet en hvilken toneart verket går i, fordi det skifter slik landskapet skifter rundt bilen som møysommelig tar seg gjennom snødrevet, slik humøret skifter hos en konfirmant. Det eneste som ikke skifter, er min iver etter å forenes med boka på slutten av hver dag. Jeg leser noen sider, skrur av lyset, sover og våkner med de sistleste sidene avleiret i meg, ikke handlingen i dem, men noe annet.

Handlingen er nemlig underordnet. Noen blir kronet, andre blir brent på bål. Folk dør av pest, investerer i nye skip eller gifter seg, men noe er uforanderlig, nemlig floden av skjebner som renner forbi deg, til også du selv fra den ene dagen til den andre er del av det som renner mot horisonten. Og alt dette presenteres med respekt, som noe vakkert og ikke nødvendigvis trist. Det er bare sånn.

I disse juletider: «Tider skal komme, tider skal henrulle; slekt skal følge slekters gang.»

Nov 302013
 

Nei, du behøver ikke slå det opp, for det har jeg allerede gjort. Jeg gjorde det for å være sikker på at begrepet ikke er tatt av en annen, på samme måte som e-postnavn tas i yahoo- eller hotmailsystemet. (En skal ha mye fantasi og tålmodighet for å klare å lage en hotmailadresse på mindre enn ni tegn som ikke inneholder eller sågar består av siffer.)

Ordet lancelot-syn kom til meg da jeg spiste frokost i dag og hørte en beveget NRK-korrespondent fortelle om 18. gang han var på Bob Dylan konsert. Han nevnte en annen konsert han husket, da tilskuere hadde kastet tomater fordi Bob Dylan hadde gått over til elgitar. Han “svek” ikke bare den akustiske gitaren, men selve kjernen av det han sto for i manges øyne, nemlig et krav om en mer rettferdig verden (“The Times they are a Changing”).

Det er andre gang på en uke at jeg forundrer meg over voksne, nøkterne menn som blir beveget ved gravsteinen til en moderne legende. Den 22. november var det 30 år siden Kennedy-drapet, og fjernsynskanalene tutet oss ørene fulle med Kennedy-taler og Kennedy-filmer, som alle hadde det til felles at de fremstilte ham som helt på den ene eller den andre måten. Voksne menn “som burde vite bedre”, tenkte jeg, slukte fremstillingen av den vakre, den edle, den begavede mannen som måtte dø fordi han trodde på og arbeidet for en bedre verden. Jeg protesterte indignert: “Har du glemt Vietnam og alt det der med “the commies” i vår egen bakgård? Men motparten var liksom ikke til stede. Han smilte så vidt som om han lyttet til fremtidige generasjoners stemmer global harmoni som om han så Kennedy løfte sine hender i velsignelse over menneskeheten.

Dette er det jeg kaller lancelot-syn. Lancelot var en elskelig helt fordi han, som Kennedy, var feilbarlig. Man elsker dem ikke så mye til tross for deres feil, men på grunn av dem. De kunne nesten vært oss, dermed kunne vi nesten vært dem, i hvert fall en sen kveld over en cognac. Mange trenger ikke en gang cognac for å se en Lancelot i en Kennedy eller en Che Guevara, og mange, om ikke her i Norge, er villige til å legge fra seg det de holder på med for å følge en Lancelot i kamp.

Da heter det persondyrking, et negativt ladet ord som gjerne tas i bruk når store menneskemasser er villige til å ofre livet for noe som er større enn dem selv. Dette uttrykket er ikke aktuelt når dyktige generaler sender tusenere i døden for å forsvare eller utvide landegrenser. Om det er mulig brukes det imidlertid når “fienden” er nød og ufrihet. Kun i sjeldne tilfeller fører “persondyrking” til seier. Det er når vi i vesten ikke på noen måte kan forutse, når vi begynner å ta i bruk ordet for å karakterisere en konflikt, at “massenes kamp” mot overmakten vil nytte. Et eksempel på dette er da Ho Chi Minhs folk vant Vietnamkrigen.

Ingen liker persondyrking. Det lukter stramt av selve begrepet. Men dessverre må jeg her lire av meg tre små men likevel tunge setninger: Den som intet har, vil intet få om han/hun ikke satser seg selv. Den som intet har, er ingenting alene. En hær uten leder er lik kaos. Tre barnaktig enkle aforismer, ja, og det er god grunn til å være på vakt mot det enkle, som jo kan være en forenkling. Jeg tar kanskje feil, men tar jeg ikke feil, så bør man ikke glemme mine tre små aforismer.

Jeg vil tilbake til det jeg ser og hører i min egen stue: to voksne, nøkterne menn som blir beveget av hver sin Lancelot. For begge representerer helten en bedre verden. Jeg står og vurderer dem litt nedlatende, til jeg kommer på at jeg ikke er det spor – jeg gjentar, det spor – bedre! Selv har jeg jo sett Hugo Chavez. Han var og er min Lancelot (jeg har skrevet om ham her tidligere). Man spådde at han kom til å bli en diktator; kanskje var det da et hell at han døde før han kom så langt. De to mennene med lancelot-syn som jeg nettopp har gjort narr av, gjorde narr av slike som meg, av folk som ble så blendet av Chavez sin karisma (slik de hånlig formulerte det) at vi overså tall om den økonomiske situasjonen i Venezuela.

Ikke nok med det: Jeg husker godt hvor jeg var noen minutter etter at Kennedy døde. Jeg var nemlig i New York da. Jeg husker det som i går. Jeg husker også hvor ulykkelig jeg ble da jeg som voksen forsto hvor mye galt min helt Kennedy hadde gjort. Kanskje det virkelig er på tide å nyansere litt om Kennedy. For det er jo sant at talene hans vekket håp og nørte opp under viktige verdier, slik Obamas taler til å begynne med ga oss håp. Obamas tale i Kairo fikk selv de mest garvede utenrikskorrespondentene til å snakke over seg av iver og begeistring.

La meg ta en annen Lancelot: Nelson Mandela. Jeg har aldri hørt noen trekke i tvil hans betydning ikke bare for Sør-Afrika, men for hele menneskeheten. Fordi det han gjorde, nyttet, og fordi vi opplever det som uomtvistelig at det nyttet, bidro han noe til de fleste av oss.

Er det latterlig? Er det urealistisk, svermerisk, sentimentalt … ikke bare å ønske en mer rettferdig fremtid, men å ha håp om det? Og om vi så mener å se at her er det noen som kan ta rotta på fandenskap? Hva så? Det finnes ikke lenger drager her i verden, så kanskje det en gang har vært noen som har tatt rotta på dem.

Men en liten advarsel fra helsemyndighetene: Lancelot-syn kan føre til blindhet og bør derfor jevnlig følges opp.

Oct 272013
 

“Grunnen til at vi her i England enda dyrker figuren Sherlock Holmes er at han representerte rasjonalitet i en tid preget av fordommer, uvitenhet og overtro”. Dette er grovt sitert noe jeg hørte på BBC i dag.

Personlig er jeg ikke spesielt glad i Sherlock Holmes, men så er jeg heller ingen brite. Jeg vokste ikke opp under Victoria’s store skjørt, hvor det inntil nylig sjeldent ble luftet ut, og hvor man enda plikter å si yes, please, and oh, how lovely, uansett hvor mye man fryser og selv om det er mark i havregrøten.

Det spiller forresten ingen rolle hvor jeg vokste opp: Rasjonell tenkning og opplysning var og er både her og der ikke bare viktig, men uunnværlig. Retten til rasjonelt tenkende og opplyste foreldre og lærere, og for den del ledere, er likevel ikke ansett som menneskerett, fordi rasjonalitet ikke er akseptert av alle verdens folk som viktigere og riktigere enn tro og overtro. Dette skyldes ikke minst at de ikke-rasjonelle med rette enda kan peke på en del viktige problemstillinger den samlede gruppen ikke-troende og prinsipielt rasjonelle ikke fikser, for å si det veldig pent.

Det har jeg ofte tenkt på det de siste ukene, ikke på grunn av valgets utfall – det var jo ventet – men på grunn av lyset. Ja, lyset de siste ukene. Hver høst, og særlig en slik mild godværshøst som denne, blir jeg like beveget når jeg går i skogen mellom voksne trær – stødige stammer som plutselig en dag, og deretter dag etter dag, slår ut sitt flammende hår, som om lidenskapen hadde tatt dem. Da skjer det noe med lyset. Det blir – våger jeg å si det ?– magisk.

Og det, det magiske, trenger vi, slik vi trenger rasjonaliteten. Det at vi trenger også det magiske, har ikke rasjonaliteten enda lært å gjøre regning med. I mellomtiden selges falsk magi. Med falsk magi mener jeg “alternativ medisin” som ikke har beviselig effekt. Andre typer falsk magi er Harry Potter industrien, dvs. eskapistiske filmer, bøker og animerte nettspill om lette tryllestavløsninger. Vi nyter slike former for magi i mangel på det vi savner som følge av vår rasjonalitet.

Vel, jeg for min del er villig til når som helst å undertegne en bedyrelse: Jeg foretrekker Harry Potter fremfor Indremisjonen! Men jeg synes ikke Harry Potter egentlig oppfyller mine forventninger til magi.

Jeg leste Isslottet av Tarjej Vesaas i annen klasse på gymnaset, hvor jeg for øvrig leste absolutt alle bøkene til Tarjej Vesaas. Til denne dag har ingen norsk forfatter grepet meg mer eller lært meg mer, og når utlendinger spør hva jeg vil anbefale dem å lese av norsk skjønnlitteratur, er det alltid ham jeg mumler om, og legger til, “men dessverre kan jeg ikke tenke meg at han kan forstås av en utlending”.

Stor var derfor min forundring i dag, da jeg på min tur gjennom den flammende skogen på vei hjem fra jobb, hørte et panel av tre britiske forfattere drøfte Isslottet, the Ice Palace.

Jeg vil forresten anbefale programmet, hvis du er interessert i tips om gode romaner: A good read. (Episoden om blant annet Isslottet er fra 22.10.20139)

Det er faktisk første gang jeg hører panelet snakke om en roman som ikke i utgangspunktet er skrevet på engelsk.

Hva kan jeg si! Jeg ble nesten like bergtatt av deres beskrivelser av opplevelsen av Isslottet som jeg i sin tid ble av selve romanen. Det var magi, nemlig. Tre saklige paneldeltakere var så inntatt og fortryllet av skjønnheten i den uhyggelige, vakre skildringen at de selv ble poeter, vakre og i sin tur magiske. Det beste for meg var at de hadde ulike oppfatninger om hva slags krefter herjet i romanens samfunn, og de kunne heller ikke riktig gjøre rede for hvorfor boka utløste så sterke reaksjoner i dem selv. Jeg tror ikke en gang de var klar over hvor billedlig og vakkert de talte om boka.

Her vil jeg poengtere at så vidt jeg vet var Vesaas selv høyst rasjonell. Men at han var subtil, tror jeg ikke det kan være tvil om. Det samme gjelder en engelsk forfatterinne jeg leser for tiden (Hilary Mantel). Noen avsnitt er så vakre, så virkelige, at jeg nesten glemmer å puste og blir beruset.

Det er altså noen bøker som tar pusten fra en, ikke fordi de gir oss et adrenalinstøt (slik skrekkfilmer og gotiske romaner gjør), men fordi de er det vi opplever som “magiske”. Jeg har allerede brukt dette ordet litt for mange ganger her, simpelthen fordi vi ikke har så mange synonymer for begrepet i dette nøkterne språket vårt og i vår urbane rasjonelle tid. Jeg er nødt til å gå rett på sak og spørre deg: Har du noensinne for et øyeblikk holdt pusten fordi noe du hørte eller så var flott? Hvis du har det, så tror jeg vi bør kunne forstå hverandre.

Tilbake til Isslottet: To av de tre paneldeltakerne hadde aldri hørt om Vesaas, og den tredje, som presenterte boka, kjente den kun fordi han hadde bodd i Norge. Tenk på hvor mange ukjente vidunderlige forfattere, kunstnere og musikere som finnes der ute!

Jun 232013
 

Jeg hadde en dårlig dag i dag eller var det i går den dårlige dagen var – og gjorde derfor ikke annet i mitt mismot i dag enn å komme fram til at Verdi er litt slitsom.

Det kan godt hende at mange har ytret noe lignende, altså at Verdi er litt slitsom, men få har hatt bedre forutsetninger for å trekke denne tilsynelatende overflatiske konklusjonen.

Det var da jeg hadde spilt 3 av 4 akter av min yndlingsopera Rigoletto at jeg høyt og tydelig og ganske alene sa det: “Verdi er litt slitsom”.

Jeg synes egentlig setningen “Verdi er litt slitsom” er morsom, og truer derfor med å gjenta den enda en gang, noe jeg ikke tror vil falle i god jord, så jeg haster videre til neste ytring, som altså er følgende: Det var først etter å ha hørt, i dag, hele La Somnabula (av Bellini), mange ulike fremføringer av “Casta Diva” fra operaen Norma (også av Bellini), flere fremføringer av “Ah non credea mirarti” fra operaen la Somnabule, pluss mesteparten av operaen Toska (Puccini) og – som sagt – 3 av 4 akter av Rigoletto, at jeg ytret setningen jeg under ingen omstendigheter må gjenta.

Jeg har i foregående avsnitt gitt deg all grunn til å tro at jeg nå må ha fått opera opp i halsen, men Gud forby at jeg skal si et ondt ord om en kunstgren jeg setter høyere enn de aller fleste. Greia er at ingen av de nevnte operaene kan måle seg med en jeg så forrige helg, ja, til dels flere ganger forrige helg!

Jeg skal ikke si hvilken det var. Hva man liker av opera, om man overhode liker det, er noe av det mest personlige jeg vet, mer enn seksuelle preferanser, tro og inntekt. Men jeg vil nevne en av sangerne for hun lever enda og er derfor verd å merke seg: Karita Mattila. Hun er fra nabolandet vårt Finland.

Se ikke etter superstjernene. De er ofte temmelig rufsete, for en operastemme varer ikke mange år. Se etter de ukjente skinnende, blanke stemmene. Kombinasjonen er selvfølgelig det optimale: De eldres innsikt + de yngres råvarer.