Sep 152017
 

Valget gikk som ventet, ikke sant? Man har det tross alt komfortabelt med den blå-brune regjeringen, ledet av den evinnelig avslappede, rolig smilende fruen.

Velgerne var engstelige: Hva er det som skjer med verden? Det er så mye som er skummelt, som Trump, IS, Russland… for ikke å snakke om den fremtidige flodbølgen av desperate klimaflyktninger…

Alle partier over sperregrensen forsikret at det går så bra så, men ingen var så overbevisende rolig og beroligende som den blå-brune fruen.

I dette valget stemte velgerne som Østens tre vise aper: Jeg ikke høre, jeg ikke forstå, og jeg ikke snakke. Dette er skolebokens oppskrift på benekting.

Jeg har en hund, og den er klok. Noen ganger lurer jeg på om hunder er klokere enn vi mennesker. Så vidt jeg kan se mangler de nemlig denne “evnen” til benekting som vi har.

Benekting er altså en av de såkalte forsvarsmekanismene, noe som ikke bare nevrotikere tyr til. Alle bruker vi forsvarsmekanismer (f.eks. rasjonalisering, fortrengning, sublimering…). Det er rett og slett ikke lett for et menneske å klare seg uten, om det overhode er mulig.

Man kan si at benekting er en overlevelsesstrategi for menneskeheten. Takket være den har befolkninger nektet å flykte, overgi eller underkaste seg, men har stått på mot alle odds, og mens flertallet kanskje ble drept, overlevde noen få, som fikk bære genene videre.

Benekting har flere forkledninger som f.eks.:

  • “Det går til helvete uansett! Jeg kjører dieselbil som før.”
  • “Hele klimakampanjen er drevet av folk som ønsker å kuppe markeder.”
  • “Jeg kildesorterer og bruker Zalo, da synes jeg at jeg har gjort mitt.”
  • “Jeg, derimot, kjører elbil og synes at jeg har gjort mitt.”
  • “Det er bra at vi produserer olje og gass slik at det globale kullforbruket går ned.”
  • “Jeg spiser nesten ikke sjokolade.” (Se forklaring nedenfor.)

Saken er jo at vi styrter av gårde i noenlunde samme tempo, og ikke vil se, ikke vil høre, ikke vil gjøre det vi må gjøre. For øyeblikket er det Spania som har overtatt trykket fra et stadig mer ulevelig Afrika – over 11 000 mennesker plukket opp av sjøen av spanske myndigheter i år – og så lenge Listhaug vokter våre grenser, er vi like trygge som Nord-Korea, og nesten like lite i overensstemmelse med våre internasjonale forpliktelser. Samtidig roter vi stadig i glørne i Afghanistan hvor situasjonen for vanlige folk bare blir mer og mer håpløs (nå mest på grunn av IS, som trekker inn i landet etterhvert som de fordrives fra Syria og Irak). Men afghanske flyktninger vil vi helst ikke ha, takk.

(Det er like før jeg søker om svensk statsborgerskap. Svenskene klarer seg utmerket uten olje og uten å være medlemmer i NATO.)

Men vi kan trøste oss med at vi ikke er verst i klassen (følgende opplysninger er hentet fra El País 14.09.2017, “El cacao que se come a África”):

Elfenbens urskoger har krympet med 80% siden 70-tallet. Grunnen til det er at landet står for 40 % av verdens kakaoproduksjon, og etterspørselen etter kakao øker med 2–5 % hvert år. Kun 4% av landet dekkes nå av skog som for det meste er beskyttet ved lov. Landet har 23 nasjonalparker, men det drives likevel ulovlig kakaodyrking i dem. I 13 av de 23 nasjonalparkene er primatene helt utryddet og elefanten, landets nasjonalsymbol, er utrydningstruet. Elfenbenkysten har altså virkelig svin på skogen, og svinene heter Olam, Cargill og Barry Callebaut, som i sin tur selger til blant annet MARS og HERSHEY, som i sin tur selger til oss.

Men vi, nordmenn, ligger forhåpentlig ikke i verdenstoppen blant sjokoladespisere, så vi behøver slett ikke bekymre oss.

Aug 212016
 

– Dere leverer hva slags tjenester, sa du?

– Vi finner den beste!

– Den beste hva?

– Personen til jobben.

– Altså et rekrutteringsbyrå?

– Nei vet du hva! Man rekrutterer til renovasjonsarbeid, ikke til skikkelige jobber, jobber det er verdt å ofre noe for, og…

– Er du arbeidsledig, er du kanskje villig til å…

– …vi har virkelig et flott konsept, og jeg vil forferdelig gjerne ansette min eldste og beste venn som statist.

– Statist? Men…

– Tro meg, du vil ikke klage på lønnen. Jeg regner med at du som skuespiller lever fra hånd til munn.

– Men jeg fikk da…

– Nå skal du høre: For å være Statoil-sjef, for eksempel, hjelper det lite å ha gode karakterer. Det er det uendelig mange som har. Det vi trenger er folk som oppfyller en viss profil. Det er lett å påvirke resultatene av en personlighetstest, særlig hvis du har tatt et par, så vi har designet en ny type test. Vi skal ikke spørre kandidaten hvordan han ville ha reagert i en gitt situasjon, vi skal presentere ham med situasjonen.

– Og hvordan vil dere gjøre det?

– Det er der statisten kommer inn i bildet!

For eksempel: Kandidaten kommer til mitt kontor, men jeg vil invitere ham til lunsj på en restaurant. Der skal vi møte en tredje person. Problemet er bare at jeg av medisinske grunner ikke kan kjøre. Det må han gjøre. Vi har litt dårlig tid, fordi tredjepersonen bare har satt av 20 minutter til oss.

– Og jeg skal være tredjemann?

– Nei, du skal være mopedisten som svinger inn på veien rett foran oss og som holder 40 km i timen.

– Du vil at han skal kjøre meg ned?

– Hehe, nei, jeg vil helst unngå det, men du er inne på noe. Vi forventer at han skal være temmelig kreativ for å få deg av veien for å rekke møtet. Og dersom vi faktisk rekker det, så skal du igjen dukke opp.

– Blodig og forslått for å kreve revansj?

– Nei, som utidig bror av ham vi skal møte.

– Utidig?

– Ja, han vil låne penger av sin eldre bror, og det interesserer ham midt bak at broren sitter i et viktig møte. Pinlig for storebror, selvfølgelig, ikke minst siden brødrenes gjenlevende veldig rike mor er glad i lillebror. Det som er litt spesielt med ham – med deg, altså – er at han – du – har på deg en Behring Breivik T-shirt. Du trykker altså bokstavelig din begeistring for Behring Breivik på ditt bryst.

– Og du vil at «kandidaten» som du kaller søkeren, skal slå meg helseløs! Hva skal man med fiender når man har slike venner?

– Nei, vi er bare opptatt av å velge ut kandidater som respekterer trykkefriheten. Nå? Vil du ha jobben?

– Hva gjør man ikke for å forsvare trykkefriheten?

Nov 012014
 

Jeg skylder en av mine nærmeste en forklaring på hvem denne karen var, og så tenker jeg at andre heller ikke tar skade av å få vite det. Primo de Rivera

Primo de Rivera var en diktator som kom til makten i Spania ved statskupp i 1923, og som holdt fortet til få måneder før han døde i 1930. Det spesielle ved Riveras maktovertakelse var at hans statskupp møtte relativt lite motstand. Den katolske kirken, militæret og størstedelen av det samlede arbeidsgiverskapet støttet det aktivt. Men at venstresiden ikke steilet, skyldtes at han – slik de senere forsto – seilte under falskt flagg. Han ga nemlig sin verbale tilslutning til en reformplattform kalt “el regeneracionismo” (gjenskapingen mer enn gjenoppbyggingen).

Denne plattformen vant veldig bred tilslutning, og det kan en lett forstå. Jeg pleier gjerne å omtale spansk historie som “un desastre”. Etter den kristne overtakelsen av Andalucía levde Spania av skattene fra Søramerika uten å bygge opp noe eget næringsliv. Dette var blitt klart for de fleste utdannede spanjolene på slutten av 1800-tallet. Landbruket var utarmet og primitivt, og den industrielle revolusjonen var knapt påbegynt (bortsett fra i Cataluña).

Samtidig opprettholdt landet en glitrende og uforskammet luksuriøs fasade. Politisk makt var nominelt en parlamentarisk pendel, men pendelen dirret bare så vidt innenfor oligarkiet (bestående av de samme som på 1900-tallet skulle støtte Rivera og Franco), noe som ga et falsk inntrykk av stabilitet utad. Tingenes reelle tilstand, nemlig nød for størstedelen av befolkning, var ikke-tema, internt i landet og andre steder. Man forholdt seg til maktapparatet, og det virket stabilt nok.

I løpet av siste fjerdedel av 1800-tallet krevde stadig flere at Spania måtte gjenskape seg selv. Mer enn det: Det var etterhvert stadig færre som ikke delte dette synet.

Det var ikke minst utallige kunstnere, politiske og filosofiske tenkere, dyktige kafétalere og frie skribenter som spredde ulike varianter av disse tankene. For så vidt en fin tid, kan man si, i hvert fall ville jeg muligens ha kost meg i en av de store spanske byene rundt århundreskiftet.

Det var yrende intellektuell aktivitet, en ideblomstring uten like, men, som vi så ofte har sett i historien: Mens noen tenkte og pratet og skrev ad infinitum, var det andre som faktisk handlet, oftest ut fra egne interesser. Det var en uoverstigelig kløft mellom teori og praksis som aldri fikk anledning til å korrigere hverandre, og tingenes elendige tilstand fortsatte som før fram til krigen.

Som nøytralt land tjente Spania godt på krigen, da landets eksport til begge sider steg dramatisk, samtidig som importen sank. Det var imidlertid kun en ørliten del av befolkningen som fikk nyte godt av de raskt økende gullreservene. Matvaremangel og stadig verre kår for det overveldende flertallet av befolkningen førte til det vi i våre dager omtaler med eufemismen “sosial uro”. Vi kan bare tenke oss hvor skremmende de omstreifende flokkene av eiendomsløse, arbeidsledige, sinte og sultne mennesker må ha fortont seg for oligarkiet, ikke minst mot bakteppet av den russiske revolusjonen.

Primo de Rivera var en del av oligarkiet, og han videreførte langt på vei nettopp det han i utgangspunktet angivelig ønsket avvikle. Han var en militær diktator som forbød alle politiske partier, alle regionale språk (hovedsakelig baskisk, galicisk og katalansk) og kulturuttrykk, og slo hardt ned på fagorganisert og venstrepolitisk motstand. Riktignok lot han bygge ut et jernbane- og veinett, dessuten demninger, men dette ble gjort ved hjelp av lån fra utlandet, noe som igjen førte til sviende inflasjon.

Forholdene for en del industriarbeidere ble imidlertid vesentlig mye bedre under hans ledelse, da han i likhet med Mussolini lot opprette fagforeninger i statlig regi med statlige meklere. Industriledere kunne ikke lenger herse helt som de ville.

Ikke desto mindre var Spania ved inngangen til 30-tallet fortsatt en “desastre”, et bakvendtland, spesielt på landsbygda.

Da det jeg har skrevet så langt, ikke er kontroversielt, gir jeg ingen referanser. Det jeg imidlertid lurer på, er hvilken status De Ribera har i Spania i dag.

I dag som tidlig på 1900-tallet er velgernes forakt for hele politikerkasten grenseløs. Nå som da er taler spekket med ordene “patria” og “gloria”, ord som enda kan bevege. Slik sett minner Spania om USA, hvor  politikerne gjerne også har Gud med i teamet sitt. Likevel og som følge av de siste årenes stadige avsløringer av politisk korrupsjon i alle kriker og kroker av forvaltning og næringsliv, er begrepene “politikk” og “politiker” blitt odiøse for spanjoler flest. Det forunderlige er at korrupsjonen bare fortsetter. Politikerne tar sjanser, akkurat som investorer. Blir de avslørt, tar den påfølgende etterforskningen mange år, og i mellomtiden får de ordnet seg.

I Riveras hjemby er minnesmerket til ham svært godt fremhevet, omgitt av blomsterbed of fontener. Jeg tipper det finnes de som tenker at det ville være greit med en ny Rivera. Han ville ha bragt avisene til taushet og stoppet avsløringene av korrupsjon, tenker noen. Mens andre tenker: Han ville ha fått fjernet alle politikerne, og da ville det ikke lenger være korrupsjon. Jeg er redd vi begynner å nærme oss de alt for enkle løsningenes tid.

Jun 162014
 

Følgende artikkel er hentet fra en kurgistinisk Wikipedia-side [oversatt med Google Translate]

Svømming ble oppfunnet av Swimson in 1883. På den tiden var det som kjent oppgangstider i verden [ja, bortsett fra i Afrika, Asia og Søramerika, da, men det teller ikke, o.a.].

Jernbaneforbindelser ble for eksempel opprettet i det ene landet etter det andre, skipsindustrien skøt fart i Norge, og man investerte høyt og lavt. Siden så mange satset sine små og store formuer på djerve prosjekter, var det ikke rart at bankfunksjonæren Swimson hadde mye å forholde seg til.

Han var rett og slett omgitt av brølende investorer fra han møtte på jobb om morgenen til han vaklet hjem sent på kvelden. Det haglet konkursbegjæringer, konkursvarsler, konkurstrusler, konkurssøknader og konkursheftelser over ham. Folk sto over skrivebordet hans og skrek på hverandre, viftet med papirer (crawl), og banet seg vei inn og ut av folkestimen rundt ham (breaststroke). Swimson var plaget av hodepine, trykk for brystet, humørsvingninger, svimmelhet og gråtetokter.

En dag han lå besvimt på en plen i Hyde Park, fikk han en åpenbaring. En engel kom til ham og tok ham ved hånden. Hun førte ham til andedammen like ved og gjorde tegn at han skulle hoppe uti. (Hun kunne jo ikke engelsk og hadde ikke Google Translate for hånden.) Han stirret på henne i villrede, og engelen lo og nikket. Enda var han vantro, så hun puffet ham rett og slett, slik at han brått lå på ryggen mellom fortørnet skvatrende fugler.

Han skrek ikke «jeg drukner», slik han ville ha gjort om det ikke hadde stått en engel på bredden, for han så at hun bydende gjorde bevegelser med armene slik barn gjør når de lager engler i snøen. Så godt han kunne hermet han etter bevegelsene hennes, og skjønte plutselig at det er en mening med alt sammen: Det han så lenge hadde vært offer for, nemlig «crawl» og «breast stroke», kunne brukes også av ham. Med en glad latter kastet han seg rundt og la på svøm i en feiende crawl. Endene ble selvfølgelig enda mer fortørnet, men det tok han seg ikke nær av. Han skulle aldri mer ta seg nær av noe!

Slik så altså det første svømmetaket dagens lys, «swimming», som han ubeskjedent kalte det da han tok patent på oppfinnelsen. [Grunnen til at det feilaktig heter svømming på norsk er at det på de første norske skrivemaskinene var en «ø» plassert der engelske skrivemaskiner hadde «i». På norsk burde teknikken ha fått navnet “svimming”; oversetters anmerkning.]

Opphavretten til Swimsons swimming-patent er gått ut på dato, og oppfinnelsen kan nå lastes ned fra Internett (Public Domain). Vi kan derfor svimme helt gratis, dersom vi finner en ubesatt kvadratmeter eller to på de få badeplassene almuen har til rådighet mellom sosietetens hytter.

Swimson selv har nylig lagt svimmingen på hylla etter en skade han pådro seg som følge av basehopping. Men han innehar Guinnes-rekorden i sekkepipeløp [hva nå det er; oversetters merknad]. Han har imidlertid aldri mer nakke-/skuldersmerter, aldri hodepine, aldri ryggsmerter, og han er aldri trøtt eller svimmel.

Derfor, kjære landsmenn, i hvert fall dere som bor på Østlandet, nærmere bestemt Oslo, nærmere bestemt ved fjorden, nå som sola skinner: Skru av fotball-VM og gakk ut og svim.

Jan 262014
 

Vi har nylig fått minst to påminnelser om at det som for noen er en ukrenkelig rett, oppleves av andre som en krenkelse av privatlivets fred. Det ene tilfellet var fra Sverige [Dagbladet, 14.12.2013]:

Expressen har den siste uka hatt en rekke oppsiktsvekkende avsløringer som har rystet Sverige. Blant annet avslørte de hvordan svenske toppolitikere i det svenske partiet Sverigedemokraterna (SD) anonymt har skrevet hatmeldinger rettet mot innvandrere.

Her påberoper man seg ikke ytringsfriheten men pressens opplysningsplikt. Pressens opplysningsplikt er ikke hjemlet i grunnloven, men etter min mening er den like viktig som ytringsfriheten. Den er en forutsetning for at et demokrati skal bestå.

Ekspressens journalister har muligens tatt i bruk metoder som strengt tatt ikke er lovlige for å finne ut hvem som sto bak hatmeldingene. De som er blitt avslørt må føle seg avkledd og stygt krenket. Jeg synes jeg hører det: “Om jeg hvisker noe til min kona under dyna, skal jeg måtte risikere at det blir kringkastet?”

Like fullt er det mange som anser avsløringene som viktige og riktige. Hatmeldinger skrevet av Ola og Kari angår muligens ingen annen enn mottakerne og politiet, men at kjente politikere har uspiselige holdninger til en stor andel av velgermassen, angår i aller høyeste grad velgerne.

Det er ikke bare journalister som avslører ting og tang. Som blogger og leser av andres blogger har jeg forstått at det mange definerer som “pressen” – aviser, radio, og TV-kanaler – er underlagt markedslover. De skal først og fremst underholde. De må tjene penger. Aviser kjemper med ryggen til veggen for overhode å overleve, og pelshvaler savner derfor mer informasjon, mindre sensasjon, mindre skum.

Jo mer det kuttes på ressurser til etterforskende journalistikk, jo viktigere blir bloggere og andre ikke-komersielle aktører som er villige til å gjøre en innsats for å finne og formidle opplysninger.

Derfor er jeg bekymret over følgende fra www.frp.no:

Finansdepartementet har nå sendt ut på høring et forslag om at skattyter skal kunne se hvem som søkt på ham eller henne i skattelisten. Forslaget til lovendring skal etter planen fremmes for Stortinget våren 2014, slik at nye regler kan tre i kraft før skattelistene legges ut høsten 2014.

– Man skal varsles litt på samme måte som når noen har gjort en kredittsjekk av deg. Vi antar at mange ved en slik løsning vil vegre seg mot å foreta søk i listen av ren nysgjerrighet, sier Hagesæter.

Hvilken lovhjemlet rett dette tiltaket viser til vet jeg ikke helt, men jeg antar det har noe å gjøre med “privatlivets fred” eller personlighetsvern (strl 390 og flere). Frp har forstått at de må akseptere at “pressen” beholder sin adgang til skattelistene, men “snokere” vil de ha seg frabedt.

Snokere? Personlig er jeg interessert i å vite om folk snyter på skatten, altså om de snyter meg. Jeg vil selvfølgelig også gjerne vite om en som eier en ny Porsche, lever av trygd. Siden jeg betaler min skatt – noe jeg for så vidt gjør med en viss stolthet – mener jeg det er min soleklare rett å kunne sjekke skattelistene til hvem det måtte være. En politiker, for eksempel, ikke minst en Frp-politiker. Dersom jeg oppdager at noen snyter, vil jeg selvfølgelig tipse skatteetaten om det. Jeg skal ikke dermed risikere at vedkommende sender meg trusselbrev fordi han er blitt “varslet” om at jeg, Pelshvalen, har “snoket” om ham.

Hva sa du Hagesæter? … angiversamfunn? Det dreier seg ikke om å avsløre at Ola og Kari dyrket poteter i hagen sin, skjønner du. Det dreier seg om at mange storlakser betaler så godt som ingen skatt i det hele tatt. Misunnelse, sier du? Sludder! Jeg har det jeg trenger. Tre fjerdedeler av dem som bor i dette landet, har det de trenger. Noen av dem har veldig mye mer enn det. Om disse betaler ordentlig skatt, har de ingenting å frykte fra snokerne.

Dersom forslaget til Frp går gjennom, ville følgende kampanje være på sin plass: En hær av “snokere” sjekker skattelistene for hver og en av Fremskrittspartiets kjente politikere. De vil alle få et ras av meldinger om at noen sjekker skatten deres. Og vi andre? Vi får kanskje avslørt en laks eller to.

 

Jan 262014
 

Problemet med grunnloven er ikke at den er gammeldags. Noen mener riktignok at ordene i den bør erstattes med animasjon, slik at innholdet når dem som ikke kan lese riksmål, og noen vil erstatte ordet konge med president – en semantisk finesse – men innholdet er ganske greit. Problemet med Grunnloven er det den har til felles med Bibelen, nemlig at den helst ikke skal endres. Man tukler unødig med “Guds ord”. Selv noe så uskyldig som modernisering av bibeloversettelser skaper angst. Hva Norges juridiske fundament gjelder, så er ikke valg av ordet grunn+lov tilfeldig. Til daglig tenker vi ikke over hvor viktig grunnloven er for hvordan vi oppfatter oss som nasjon og som folk, men om vi skjeler til våre “allierte” på andre siden av Atlanterhavet, ser vi hvor greit det er å ha en sympatisk grunnlov. I USA påberoper man seg rett til å bære våpen i tide og utide og sågar til å plaffe ned “skygger som beveger seg” i hagen under henvisning til “the Constitution”. Bibelen er enda skumlere. Det ser vi når israelske lover under henvisning til at “jødene” er Guds utvalgte folk, gir palestinere status som annenrangs borgere. FNs Menneske­rettighetserklæring fra 1948 er noe mer tidsriktig. Israel har åpenbart ikke fått den med seg: “All human beings are born free and equal in dignity and rights…”

Den gang Grunnloven ble skrevet, var den visjonær. En kan få tårer i øynene av bare å tenke på hvor stort det var å få nedfelt følgende:

Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom. Pinligt Forhør maa ikke finde Sted.

Og hva med denne enkle lille setningen:

Ingen Grevskaber, Baronier, Stamhuse og Fideikommisser, maa for Eftertiden oprettes.

Jeg tolker denne paragrafen etter eget forgodtbefinnende: Ingen skal ha medfødte privilegier. Nydelig!

§ 100 var derimot problematisk:

Trykkefrihed bør finde Sted. Ingen kan straffes for noget Skrift af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller udgive, medmindre han forsetligen og aabenbar enten selv har viist, eller tilskyndet andre til Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de constitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod nogen. Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.

Den er blitt endret og har nå følgende ordlyd:

Ytringsfrihed bør finde Sted.

Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.

Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grænser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.

Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.

Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.

Jeg synes det er elegant at man i én paragraf har koblet sammen innsynsrett og ytringsfrihet, at man ser det ene og det andre som to sider av samme sak. Men at velstående, utdannede nordmenn skal kunne vise til § 100 for å påberope seg rett til å håne livssynet til hundrevis av millioner lutfattige folk uten rett til utdannelse… det finner jeg veldig problematisk. Det hjelper ikke å ytterlig latterliggjøre de rettsløse med å si at de ikke forstår “satire”. Er det rart de er sinte på oss?

Problemet med Grunnloven – at man ikke skal tukle med den – er også dens styrke.

Jeg tipper at verdens aller rikeste folk allerede er begynt å planlegge fremtidig  flytting til Mars. Når det endelig går opp for norske velgere at jorda, som for lengst er blitt ubeboelig for de fattige, uvitende millionene sør for middelhavet, og for Portugal, Spania og Hellas, før eller siden kommer til å bli det også for oss, da vil pipa få en annen låt her. Sett at grønne ekstremister får danne regjering. De vil muligens kunne innføre forbud mot bruk av bensinbiler på veiene, og de vil prøve å innføre rasjonering av strøm til alle husstander. De vil selvfølgelig øke bevilgninger til grønn forskning og ta i bruk nye løsninger i nord-sør problematikken, men de vil antakelig ikke kunne endre grunnloven. De vil ikke med dekning i loven kunne innføre et grønt diktatur. Det er bare å begynne å spare, folkens, til investering i fremtidens bolig på Mars.

Men det var ikke egentlig Grunnloven jeg skulle skrive om. Det var “privatlivets fred” som ikke er omtalt i den norske, men derimot i den danske Grundloven med ‘d’, § 264. Og det bringer meg til det siste jeg vil påstå om vår Grunnlov: Den er velsignet kort og grei. Bare 112 paragrafer.

 

Nov 282013
 

Skrevet av JUAN JOSÉ MILLÁS
el País, 17. nov. 2013
Oversatt av Pelshvalen
Luis Roldán, el rostro de la corrupción: “Y sí, delinquí”

Her har jeg Luis Roldán foran meg: et ødelagt tidligere regjeringsmedlem, en ødelagt tidligere sjef for Guardia Civil, en ødelagt tidligere nesten innenriksminister, en ødelagt tidligere sosialist, en ødelagt fyr, med andre ord. Gammel og ødelagt. Sytti ødelagte år. Her har jeg ham, ødelagt, 20 år etter det som skulle bli begynnelsen på slutten for ham. Han ble født, vokste opp, formerte seg og ble rik uten å slutte å gå i oppløsning. Korrupsjonen selv. Her har jeg en ødelagt epokes metafor: Demokratiet forsvarte seg i kloakken, hvor den nye tidens friske vind pisket opp skittent skum av statens forbrytelser, statens ulovlige frihetsberøvelser, dets misbruk av offentlige midler og dets kriminelle finanstransaksjoner på rekke og rad – frittvoksende ugress. Her har jeg en ødelagt tidligere skurk, en ødelagt statsmann. Her har jeg den første sivile embetsmann som noensinne fikk lede Guardia Civil. To ødelagte ekteskap har han bak seg, ødelagt helse og en miserabel biografi. Stig på. Bruk øynene. Se og lær.

— De har visst vært en forbryter?

— Det er åpenbart; jeg ble dømt for en del forbrytelser. Jo, jeg har forbrutt meg.

— Hvilke forbrytelser?

— Hovedsakelig økonomiske forbrytelser. Misbruk av offentlige midler, underslag fra øremerkede statlige midler, bestikkelser – når jeg mottok betaling fra viktige entreprenører for oppdrag utført på Guardia Civils eiendomer. Fem skatteforbrytelser, en for mislighet. For svindel av finansdepartementet, for bedrageri og for dokumentfalsk.

— Pressen skrev at De klarte å raske til Dem litt penger fra Guardia Civils skole for hjemløse barn.

— Det er løgn. Dette ble etterforsket, og de opprettet sak, men det ble bevist at det ikke manglet penger og at jeg ikke hadde noe å gjøre med driften av skolen.

— Hvor mange år ble De dømt til å sone?

— 31

— Og hvor mange sonet De?

— Strafferetten setter visse grenser for soning. I mitt tilfelle var det 20 år, hvorav jeg tjente inn fem med studier og arbeid.

— Hva slags arbeid?

— Rengjøring av området til de innsatte og de ansattes kontorer.

— Hva slags studier?

— Samfunnsfag og forvaltning. (Jeg gjennomførte ikke studiene.) Det gjensto da 15 år som jeg måtte sone i sin helhet. Det var ingen kjære mor, ingen prøveløslatelse – som man pleier å innvilge for to-tredeler eller tre-fjerdedeler av dommen. Jeg sonet 10 år i lukket fengsel, i Brieva, i isolat. Jeg ble behandlet med FIES, dvs. med særskilte sikkerhetstiltak.

— Hvordan var stedet hvor De var innesperret?

– Det var som en liten sal med midtgang. På høyre side var det fem celler, hvorav fire var lukket og tomme. På venstre side var det et slags kjøkken, i tilfelle alle cellene var besatt. I bunnen var det en spisesal og noen dusjer. Det var dessuten utgang til en innelukket gårdsplass på 30×10 meter. Den var av cement og delvis dekket.

— Beskriv den daglige rutinen.

– Jeg sto opp, dusjet, vasket alt, skurte gulvet og satte meg til å lese. Jeg hadde en liten TV, men brukte den ikke mye. Hovedsakelig leste jeg og skrev.

— Hva skrev De?

— Jeg skrev om det jeg leste.

— Og hva leste De?

— Nietzsche, Kafka, Hanna Arendt, alle skuespillene til Sartre, Derrida, Jean Améry…

Dessuten leste jeg alt jeg kom over om folk som hadde måttet gjennomgå langvarig frihetsberøvelse. Hva skal jeg si? … Eugen Ginzburg , Mandelstam, Larina-Buxarina (kona til Buxarin), Margaret Bauer Newman. Jeg oppdaget Walter Benjamin, og jeg leste mye i bibelen, særlig salmene.

— Fengselet forvandlet Dem til leser?

— Nei, min mor leste mye, og helt fra jeg var liten nedfelte hun denne vanen i meg. Fengselet bidro; jeg søkte tilflukt i bøkene.

— Og dette var livet Deres i 10 år?

— Ja.

— Hadde De daglig omgang med noen?

— Jeg så de som var på vakt og fram til år 2000 (han ble fengslet i 1995) også polititjenestemennene som holdt vakt over meg. Først var de to og siden var det én.

— Var De farlig?

— Jeg tror de var mer opptatt av min sikkerhet enn av andres.

— Leste De Bibelen som en litterær eller religiøs tekst?

— Også som en religiøs tekst.

Roldan reiser seg og forlater rommet. Så kommer han tilbake med en liten bibel.

— Det var denne, sier han.

Boka er full av lapper, nesten like mange lapper som sider. I margene er det håndskrevne notater og detaljerte skisser. Dette er arbeidet til en som har flere timer å fylle enn arbeid å fylle dem med.

Dette Intervjuet finner sted i enden av en smal gang som i sin tid var soverommet til Luis Roldán. Med andre ord befinner vi oss i huset hvor han bodde som barn. Han vendte tilbake dit da han ble løslatt og deler det nå med to enorme katter og hustru nummer tre, Natasha. Kattene var de første levende vesenene som holdt ham med selskap etter løslatelsen. Natasha er en russisk kvinne han ble kjent med over Internet og som han giftet seg med. Hun snakker flytende spansk, som hun studerte. Etter Perestroika flyttet hun til Spania for å bruke det hun hadde lært. Hun er lidenskapelig interessert i spansk kultur, ikke minst litteraturen. Hun kjenner klassikerne og har lest nesten alle de moderne forfatterne. Hun er en 58 år gammel pensjonert ingeniør.

Den som sitter vis a vis meg, Luis Roldan, er en gammel syttiåring, som med 10 eller 15 minutters mellomrom avbryter samtalen for å gå på do (“prostata”, sier han). Han tar medisiner for prostataen, for åndedrettet, for blodtrykket, for artrose, for psoriasis, for angst. Dessuten plages han av trykk bak øynene (“uveitis repetitiva” i venstre øye, sier han), noe som krever spesialisttilsyn.

— Hva er årsaken til alt dette?

— Dette er konsekvensene av isolasjonen. Det var i fengselet jeg først fikk symptomene på respiratorisk allergi, hudinflammasjoner, gastritt… forverret syn fordi jeg ikke fikk se avstander, artritt… Jeg fikk psykiatriske problemer og akutt depresjon. Jeg brukte enorme doser Valium, Prozac, Myolastan, Orfidal, Transilium, Stylnox, Lorazepan…

Når man kommer inn i huset, ser man over radiatoren i gangen et bilde av den tidligere sjefen for Guardia Civil som hilser på kongen. Nederst er det en hilsen: “Til Luis Roldán med varme hilsner”. Det er andre bilder der i samme stil, med kongen, selvfølgelig og med Felipe Gonzáles [tidligere president], blant andre, alle med håndskrevet hilsen. Dette gir inntrykk av at Roldán aldri sluttet å være en del av systemet. Huset – seksti eller sytti kvadratmeter, på fire ørsmå rom i tillegg til bad og kjøkken – er nesten overdrevent rent og ryddig, som om det var under oppsyn av en obsessiv fengselsdirektør. Det er fattigdom i luften, som hos en middelklassefamilie det har gått riktig nedoverbakke med. I gangene og i alle rommene er det bøker, alle omhyggelig rangert, som soldater på oppstilling under eksersis.|

Luis Roldán bor i Zaragossa, og skjebnen ville det slik at her bor også Guardia Civils general Rodríguez Galindo, som i år 2000 ble dømt til 71 års fengsel for frihetsberøvelse og drap, og dessuten også sosialisten Juan Alberto de Belloch, han som var justis- og innenriksminister da Roldán ble pågrepet (mot betaling) på flyplassen i Bangkok.

Det er 20 år siden pressen først fikk nyss om at sjefen for Guardia Civil hadde beriket seg på ulovlig vis. Han skulle nettopp utnevnes som innenriksminister av Felipe González. Noen måneder senere hørte vi om flukten, og så var legenden i gang om flyktningen som snart var i Søramerika, snart i Angola eller Sørafrika. Siden besteforeldrene hans hadde endt sine liv i Venezuela, sendte myndighetene spesielt betrodde polititjenestemenn dit, rustet med penger og med beskjed om å finne ham levende eller død. Det fikk flyktningen først høre mange år senere fra medlemmer av statsapparatet i Venezuela. I virkeligheten var Roldan like i nærheten, i Paris, hvor han ble beskyttet av Prancisco Paesa, en spansk statlig agent som dessuten drev med ulovlig våpenhandel (dette var bare ett av perlene i en CV som formelig trygler om å bli til roman eller fremlagt i retten).

Av Roldáns ti måneder i Paris tilbrakte han de første seks i en leilighet i 20. etasje i en skyskraper. Derfra kunne man se, sier han, antennen til Paris-France. Siden han av sikkerhetsgrunner ikke kunne forlate leiligheten, dukket det én gang i uka opp en av spionens ansatte, “svensken”, som brakte ham alt han måtte trenge og tok med seg en handleliste for den følgende uken. Ved en anledning la Roldan en bunke med bøker i dørsprekken – han hadde ikke nøkler – og begynte å gå ned trappen. Han tenkte å ta en tur rundt blokken, men da han kom til 16.etasje fikk han et panikkanfall og skyndte seg tilbake. Etter 6 måneder flyttet våpensmugleren ham av sikkerhetsgrunner til en annen leilighet, hvor han nøt litt større bevegelsesfrihet etter å ha krevd et nøkkelsett. Her dreier det seg om frihet til å ta seg en rask kaffe i baren på hjørnet, mens han holder øye med hva som foregår bak ham, for så å vende tilbake til skjulestedet med hjertet i halsen.

Etter ti måneders isolasjon, anbefalte Paesa ham å “forsvinne”. Å forsvinne betød for hans vedkommende at man skulle tro han var død. Vi kan ta deg til Laos eller Cambodia, sa våpensmugleren, og der kan du slå deg ned. Jo, og så må du glemme kona di, barna dine og alt det der. Om det er mulig, organiserer vi en død for deg, og kroppen din vil bli funnet et eller annet sted. I mellomtiden befinner du deg i et eller annet land med argentinsk pass. Ingen kommer til å plage deg, og ingen vil yppe seg mot deg. Jeg kan sende deg penger hver måned – 10, 12 eller 15 tusen dollar – det du måtte trenge, og du finner deg en liten kinesisk dame som ordner klærne for deg, ja, og så kroppen.

Roldan takket nei.

Alternativet til å forsvinne var å dra til et land hvor han bare kunne utleveres for forbrytelser med en strafferamme på fire eller fem år. Av dem ville han med litt hell bare sone to. Det var med det utgangspunktet arrestasjonsfarsen ble utspilt. I realiteten dreide det seg jo om en overlevering, om ikke rett og slett en handel. For dette forsynte Paesa seg med 300 millioner med pesetas fra Belloch fondet. Allerede på flyet tilbake til Spania begynte den tidligere sjefen for Guardia Civil å ane at han var blitt lurt. Mistanken ble til sikkerhet da dommeren leste opp tiltalepunktene som han senere ville bli dømt for.

Journalister som har fulgt saken hevder bestemt at Roldán enda har EUR 10 millioner gjemt bort et eller annet sted i utlandet. Roldán påstår at Paesa tok alt. Det som er sikkert er at selv om han har pengene, vil kan ikke kunne kjøpe så mye som en sardin med dem.

— Er De troende? spør vi etter å ha lukket Bibelen og lagt den tilbake.

— Jeg var agnostiker en stund, men jeg er blitt litt, eh… Jeg tror på Gud, men ikke på alt som følger med. Jeg går ikke ikke kirken eller til messe, hvis det er det som menes.

– Hva fikk De av besøk i fengsel?

— Førti minutter hver helg, 20 på lørdag og 20 på søndag. Det var faste tider. En gang i måneden fikk jeg motta besøk uten at det var vakt til stede. Siden jeg var skilt fra kona, og moren min var for gammel til å reise, hadde jeg liten glede av dette privilegiet.

— Og de siste fem årene?

— Dem sonet jeg i Zaragoza. Jeg dro hver kveld til “senteret for sosial reintegrering”, hvor jeg sov. Jeg fikk gå på jobb om dagen, men kl. 21, måtte jeg være tilbake. Helt på slutten lot de meg sove hjemme fredag og lørdag. Slik fortsatte det helt til 19. mars 2010, da jeg hadde ferdigsonet straffen.

— Angrer De at De begikk forbrytelsene?

— Absolutt, absolutt, absolutt. Jeg kan ikke fatte hvordan jeg kunne finne på å bryte med min egen verdensforståelse. Dette sier jeg ikke bare. Jeg virkelig mener det. Bortsett fra de moralske problemstillingene så ødela jeg mitt eget liv og livet til min familie. Sånn er det bare. Man kunne kanskje innvende at jeg følte jeg ble presset til det, men skyldens kjerne ligger hos meg.

— De har fått svi for det?

— Ja, jeg har fått svi som ingen annen, på alle måter. Dag for dag, under et meget hardt fengselsregime, uten noen av de sedvanlige fengselsgodene som andre fikk nyte godt av.

— Hvem var det som ikke fikk svi?

— Det koster meg en del å nevne navn; jeg ønsker ingen noe ondt. Jeg sier bare at jeg ble forskjellsbehandlet.

— Når De ser tilbake, tror De at De ble brukt som syndebukk?

— Om jeg ble brukt som syndebukk, så betyr ikke det at jeg ikke gjorde alt jeg gjorde. Når det er sagt så er det også klar at jeg var en ping-pongball mellom de konservative og sosialistene; for de konservative fordi det passet dem utmerket å håne sosialistene; for sosialistene fordi det var beleilig for dem å samle alt det gale i en person.

— Var De klar over at De var i ferd med å bli korrumpert da det skjedde?

— Man tenker ikke. Dette er en del av landskapet. En gjør det man gjør.

— Når var første gang De mottok en bonusutbetaling i svarte penger fra offentlige midler.

— Det var i 1983, da jeg var regjeringsmedlem i Navarra. Seks millioner pesetas.

— Var det vanlig praksis?

— Ja, det var vanlig praksis.

— Det rådde altså dengang generell korrupsjon.

— Jeg anså denne bonusutbetalingen som normal.

— De syntes det var normalt å få svarte penger fra statskassen?

— På den tiden var det vanlig praksis.

— Hvem andre fikk?

— Politisjefene fikk 500.000 pesetas hver til fri avbenyttelse.

— Hvem andre?

— Det jeg vet, er at sysselmannen i Madrid, i Barcelona og de tre sysselmennene i Baskerland fikk betalt. Dette vet jeg fordi de har fortalt meg det. Det ble ikke bevist, men det ville være absurd om man skulle betale meg men ikke andre.

— Hvem betalte?

— I starten var det den nasjonale sikkerhetssjefen, Rafael Vera. Senere var det Julián Sancristóbal.

— Hvor mye beløp det seg til i Deres tilfelle?

— Syvogtyve millioner pesetas.

— Senere, da De var blitt sjef for Guardia Civil begynte De å motta penger mot å sette ut entreprenørjobber på Guardia Civils område. Kan De huske hvor mye penger De fikk totalt for det.

— Nei. Ifølge dommen ble det bevist at summen av kommisjonene var rundt syvhundre millioner pesetas. Summen økte til det dobbelte på grunn av devalueringen av spanske penger fordi beløpet var blitt investert i utenlandsk mynt i Sveits. Det var fire devalueringer bare i løpet av ett år.

— Hva ble det av alle disse pengene, rent bortsett fra alle eiendommene som De etterhvert anskaffet Dem?

— Alle eiendommene ble inndratt, noen av banker, og andre ble solgt på det åpne markedet. Bankontiene ble også inndratt.

— Hvor mye klarte De til slutt å berge unna.?

— Rundt ti millioner euro.

— Hvordan?

— Jeg utstedte fullmakt til en sveitsisk advokat, og han overførte pengene til ulike konti etter Paesas angivelser.

— Fra da av ble altså alle pengene Deres kontrollert av Francisco Paesas?

— Av ham eller hans representanter.

— De var altså fullkomment avhengig av Paesa.

— I enhver henseende.

— Og han tok på seg utgiftene ved flukten Deres.

— Ja.

— Han betalte aldri noe tilbake?

— Aldri.

— De eier ikke en cent i eller utenfor Spania?

— Ikke en eneste.

— Hva lever De av?

— Hovedsakelig av pensjonen min – EUR 774, det er det jeg har til gode for årene jeg betalte til pensjonskassen. Og av hjelpen jeg av og til får fra mine barn. Jeg har nylig solgt et serveringssett av sølv som De kan ha sett her tidligere.

— Hvordan klarte De å redde dette huset?

— Huset tilhørte mine foreldre, men siden jeg var enebarn, så overførte de det til meg. Da man inndro alle mine eiendeler, tok de også huset og annonserte det til salgs. Det var i 2001. Moren min kjøpte det og overførte det til mine to små barn. Det er deres hus.

— Når det gjelder den skitne krigen mot ETA: “Hadde De noe å gjøre med de mest kjente sakene?

— Jeg ble stevnet som siktet i sakene til Lasa og Zabal. Jeg avga forklaring og det var det.

— Da De var regjeringsmedlem i Navarra var kampen mot terroristene på sitt hardeste. ETA sto bak mange attentater og GAL kom inn i bildet. Dette vedrørte Dem ikke like direkte som da De satt i ledelsen for Guardia Civil, men De må ha vært meget godt informert. Hvordan ble de arresterte behandlet? Ble de systematisk torturert, slik man kunne få inntrykk av fra sakene til Lasa og Zabala?

— I Navarra var det anmeldelser og pågripelser pga tortur. I ETA-manualen forklarte man hvordan man skulle anmelde i alle pågripelsessaker. På den andre siden finnes det dommer som bekrefter tortur. Men ærlig talt, la oss ikke dupere oss selv. En må forstå at dersom man pågriper en herre som har drept 23 personer, for så å avhøre ham, og han innrømmer skyld, hva er det som har fått ham til å innrømme skyld? Det har vært slag og fysisk press som ikke etterlater spor, men som man kan forestille seg. Psykisk press også. Er det noen som tror at de kommer med innrømmelser uten å bli presset til det?

— Betyr det at De rettferdiggjør tortur?

— Hvor mange liv har man reddet ved hjelp av innrømmelser fra fanger som er blitt torturert? Jeg snakker helt konkret om liv. Jeg kjenner noen: dommere, militære, statsadvokater…

— Ja til tortur?

— Rent abstrakt fra et akademisk ståsted, så ville jeg si nei, men for en forklaring som kan redde livet til noen, så ville jeg si ja.

— Vi snakker om en tid preget av generell korrupsjon, utallige tilfeller av økonomisk kriminalitet som også omfattet kidnapping og andre forbrytelser. Enkelte domfelte hadde meget høye stillinger i statsapparatet. Tror De at President Felipe González ikke hadde noe med dette å gjøre?

— Det er umulig.

— Korrupsjonen sitter i selve systemet?

— Korrupsjonen satt og sitter i selve systemet.

Roldán reiser seg enda en gang for å gå på do (prostata, påstår han). Han har på seg en meget slitt, lilla strikket genser, og han subber i gamle tøfler som han skaffet seg i Russland. Mens vi snakker om tortur fikler han uopphørlig med et papirlommetørkle. Når den mer eller mindre er gått i oppløsning fisker han fram en Kleenex-pakke fra lommen og begynner å ødelegge et nytt lommetørkle.

— Hvor lenge har De hatt den vanen?

— Hvilken?

— Å ødelegge papirlommetørklær.

— Vet ikke. Siden bestandig.

— Og han forsetter å tvinne lommetørkleet rundt fingrene som om det var en rosenkrans.

— Hva slags liv lever De og deres kone i Zaragoza?

— Jeg står opp og vasker meg. Vi går ut for å handle mat. Før vi spiser middag går vi en tur rundt i byen eller på en utstilling. Om kvelden hvis været er bra, går vi enda en tur eller besøker en kulturbegivenhet. På onsdager går vi på kino. Og begge leser vi mye. Akkurat nå leser jeg en lite kjent bok av Boris Pasternak. Jeg er opptatt av sjeldne russiske forfattere for tiden.

— Kan man virkelig leve av Deres pensjon?

— Det ville overraske Dem hvor lite man trenger for å leve.

— Hva venter De av livet?

— Jeg er i ferd med å tømme de siste restene; jeg overlever meg selv. I ti år hadde jeg som eneste selskap et stort intet. Nå føler jeg meg svært godt ivaretatt av min kone og familie og i godt selskap. Jeg avventer slutten uten uro.

Nov 012013
 

Noen har skrevet en bok om noen som i beste fall har vært stakkarslig og uansvarlig, i verste fall medansvarlig i at en liten gutt vokste opp til å bli en av tidenes mest kaldblodige forbrytere.

Pressen spretter sjampanjekorker, åtseletere av alle slag stiller til fest, og vi kan jo regne med at boka vil selge godt. Ikke det at folk i dag, i motsetning til før, i Norge i motsetning til andre steder, er spesielt tilbøyelige til å være kikkere. Også våre forfedre (apene) kikket, så dette har vi antakelig alltid gjort. Det er ingen grunn til å spille hellig.

Var det eller var det ikke etisk å trykke boka? Er det eller er det ikke etisk å gi den så stor pressedekning? Var det eller var det ikke uetisk å være en dårlig mor for Anders Behring Breivik?

Jeg lurer i ramme alvor på hvor mye dårlige mødre koster samfunnet i form av for eksempel kriminelle, dysfunksjonelle eller depressive samfunnsborgere. Kan man rett og slett definere dem som potensielle samfunnstrusler? Burde NSA overvåke dem på linje med muslimer i jakten på mulige terrorister?

Rasende sønner og døtre som forlater barndomshjemmet så snart de får lov, eller kanskje før, med sinnet forgiftet av hat til sine mødre og/eller fedre, vil bære kimen til ulykke i seg resten av livet. Det er ganske mange som i en alder av 15 år, 16 år, 18 år … under alle omstendigheter for unge til å stå helt alene i verden, sprenger rammen. Det kommer til å skje mye rart med dem, selv om flertallet tross alt vil komme seg gjennom livet på et vis. Et par selvmordsforsøk, kanskje, litt spiseforstyrrelser, kanskje, noen år på sengen med depresjon, kanskje?

Og bitterheten! Alle svakhetene og sorgen de bærer med seg livet ut, uansett hvor tøffe og begavede de er … Hvordan er det forresten med forfatteren av boken så mange av dens fremtidige lesere kaster egg på? Kan det hende at hun kjente igjen noe av det hun skrev om fra sitt eget liv? Hadde hun kanskje et helt personlig (i motsetning til spekulativt) motiv for å føle såpass mye dragning til temaet, at det måtte bli bok av det? Jeg påstår det ikke, jeg bare nevner det som en mulighet fordi man later til å ha tatt for gitt at hennes motiver var usle.

I mange tilfeller er foreldrene uskyldige i barnas ulykke. I enda flere tilfeller har de selv vært offer, uten nødvendigvis å vite det. Uansett burde de i de fleste tilfellene i lang tid ha gjort noe helt annet enn det de faktisk har gjort. Burde ikke det være tema?

Skal vi kriminalisere dem som gjør alvorlige feil i barneoppdragelsen? Da er det ikke mange av oss foreldre som vil unnslippe i alle fall noe juling. Dessuten er straff overhode ikke fruktbart her. Det å se ungen sin ha det vondt er mer enn straff nok for de fleste.

Jeg skriver dette ikke så mye for å forsvare en forfatter som muligens – men om dette vet jeg jo absolutt ingenting! – ønsket å gjøre et scoop. (Jeg blir forbannet hver gang jeg ser et TV-kamera dvele over et hulkende ansikt fordi jeg sterkt tviler på at den som avbildes ønsker å bli fremvist for millioner i oppløst tilstand. Ynkelighet er ikke vakkert, og det mest humane er å la være å vise det.)

Jeg skriver dette fordi omsorgssvikt kan ha fatale konsekvenser, og da må det vel være lov til å sette det på dagsorden? Jo, vi setter det i blant på dagsorden, men da oftest som kritikk av barnevernet. Det er lov å skjelle ut pressen, lærere, barnevernet og ikke minst politikere. Det er faktisk lov å nærmest lynsje politikere.

Men foreldre? Er de ansvarsfri?

 

Jun 282013
 

Jeg er ikke helt sikker på hva slags dyr en pytonslange er. Det jeg vet, er betydningen av uttrykket “helt pyton”, nemlig “forderdelig ille”.

En pytonslange er altså et dyr, slik mennesker er dyr, slik såkalte “killer whales” er dyr. Jeg bruker det engelske navnet bevisst for å understreke noe de 3 artene har felles: de dreper. Ellers ligner slangen og hvalen mer på hverandre enn på et menneske, i hvert fall av utseende.

Zoologer ser litt annerledes på det, siden de vektlegger at noen dyr utvikler fostre intra-uterint, mens andre overlater eggene til egen skjebne utenfor morens kropp. Denne inndelingen synes jeg er jålete. Jeg synes artene først og fremst burde klassifiseres ærlig ut fra vårt ståsted og våre behov, nemlig taktisk og funksjonelt. De kan for eksempel klassifiseres utfra hvor farlige de er. Vi er farligst, forstås.

En pytonslange omfavnet i følge La Liberation (lørdag 25. mai 2013) en zambisk gruvearbeider. Begge var de i en gruvesjakt, begge mente de at de hadde rett til å være i gruvesjakten, og begge var de alene. Gruvearbeideren var pinlig klar over at han var alene, mens slangen i det minste forsto at han hadde ingenting å frykte, ellers ville han vel ha stukket av. Han viste altså ingen blygsel, men omfavnet og ganske raskt nedla gruvearbeideren. Denne syntes omfavnelsen var ubehagelig, særlig da dyret viste tegn til å ønske å sluke ham.

Hva gjorde gruvearbeideren? Han brukte det eldste knepet vi som mennesker kjenner: Han lærte av fienden; han bet. Ja, han satte resolutt tennene i den muskuløse slangekroppen og hogg til så hardt han bare kunne. Så vet jeg ikke mer, fordi beretningen i La Liberation tok en pause der.

Jeg tyr til fantasien: Du omfavnes så fast at du blir svimmel. Du klarer ikke ordentlig å trekke pusten. Og med dine siste krefter biter du og slipper ikke.

Her går La Liberation i gang igjen, med et sitat fra gruvearbeideren: “Etter en lengre kamp falt halen til slangen slapt over knærne mine.”

Gruvearbeideren overlevde fordi han lærte av fienden. Han spilte djervt, og hva annet kan man gjøre når man har et monster over og rundt seg. Slik han følte seg, slik vet vi at utallige kvinner har følt seg gjennom tidene. Slik er det enda for mange. Enda er det utallige kvinner som blir nedlagt og spist. Men nå er de begynt å lære av fienden. Eller er de det?

Vi har i juni sett overskrifter som “19 drap – ti av dem er partnerdrap” (Aftenposten 5. juni). Det hverken overskriften eller artikkelen nevner, er at noen av partnerdrapene er blitt begått av kvinner. Jeg skulle ønske jeg kunne ha tillit til at det var pyton-typer som ble drept og at rettferdigheten skjedde fyllest. (For vi vet alle at samfunnet vårt enda ikke gir kvinner tilstrekkelig beskyttelse mot visse typer menn.)

Men min erfaring er at rettferdighet kun er et konsept, og knapt det. Jeg tviler sterkt på at kvinnene som dreper er stort bedre enn mennene som dreper. Men jeg skulle ønske det fantes statistikk om emnet.

 

Jan 012013
 

Hun som ble voldtatt av en hel gjeng og derfor ligger i respirator og som – hvis hun overhode overlever – må få organtransplantasjon(er) …., ja hun, ja!

De fleste av oss opplever av og til at noe i nyhetene gjør mer vondt enn alt det andre ufattelig jævlige vi ikke kan unngå å høre og se innimellom reklamer for 5-stjerners ferier. Det kan dreie seg om datteren til en papirløs innvandrer, som drives fra riket til tross for at hun har bodd her mesteparten av sitt liv. Og det kan dreie seg om at en bygd blir herjet av storm og ras. De fleste slike hendelser har noe til felles, nemlig at media har klart å formidle dem slik at vi føler “det kunne vært meg, mine eller mines venner”.

Medisinerstudenten i India kunne vært meg eller en av mine! Jeg ser så levende for meg gutta som forgrep seg på henne at du kan slippe meg ut på gaten i New Delhi, og jeg vil finne dem. Jeg vil kjenne dem igjen på ansiktstrekk som avslører at de er tapere, på symptomer som avslører at de ikke alltid har fått nok sunn mat og på tegnene på at er vant til vold. Kort sagt, i min smerte på vegne av den stakkars jente og mitt hat mot disse neandertalgutta, ville jeg kunne avsløre noen titalls millioner gjerningsmenn som jeg uten omsvøp ville kreve livstidsstraff for og daglig pisking.

Og jeg er ikke alene om dette.

Kvinner i Delhi er i harnisk, og de avmektige myndighetene foreslår en “name & shame” kampanje for å dempe menns lyst til å voldta kvinner på gata. Det vil si, at gjerningsmennenes navn skal publiseres slik at folk kan si hva de mener om dem. Tanken er angivelig at publikums fordømmelse vil gjøre voldtekt mindre akseptert og derfor mindre attraktivt.

Og vet du hva? Min første reaksjon da jeg hørte dette var: JA! Og det er derfor jeg skriver. Ikke for å forsvare “name & shame”, men for å advare mot min egen og andres berettigede – så sannelig! – harme, fordi harmen er farlig og skadelig, i denne som i talløse andre saker.

Det er sant at opinionsdannelse er helt grunnleggende hvis vi skal bekjempe kvinnehat, pedofili, politivold, tvangsekteskap, osv. Jeg nevner nettopp disse fordi vi i Norge nok har lykkes så langt det går an å lykkes i en ikke-diktatorisk stat, å markedsføre nulltoleranse mot kvinnehat, pedofili og politivold, og vi arbeider nå med å overføre vårt syn på tvangsekteskap til våre nye landsmenn.

Vi har lykkes uten å ta i bruk “name & shame” metoder i disse spørsmålene.

Jeg vil likevel nevne, sånn en passant, at han i Vågå muligens har fått mer offentlig oppmerksomhet enn samtlige norske pedofile sammenlagt. Det kan hende at menn heretter vil være mer forsiktige når de flørter med unge jenter. Men jeg tror norske media bør takke ordføreren i Vågå hvis han ikke begår selvmord eller blir drept fordi hele kongeriket nå kjenner hans navn og nummer. Hvis han imidlertid er psykopat – og i så fall dreper han seg nok ikke – så er det en teoretisk mulighet for at han etter endt soning vil drepe jenta fordi hun “sladret”.

Verre er det at alle de menn som ærlig og oppriktig mener at det må være greit å forføre piker som er kommet over puberteten og som legger an på dem, i all hemmelighet kan bli sinte på hans vegne. Sinte og/eller skamfulle. Konsekvensene kan bli like skumle uansett, fordi skam kan få uhyggelige utløp. Vi kan få skap-jentebedårere. De vil ikke trenge å utveksle bilder på nett da det finnes nok av lettkledde unge jenter over alt uansett. Men de vil finne veien til hverandre, egge hverandre, og hvem vet hva de da kan finne på.

Til alle tider er menn kommet sammen i hemmelige “klubber” og losjer og hva det måtte være. Hvem vet hva de der driver med. Er det bare fotball og biler, så trengs ikke hemmelighold. Jeg

kan tenke meg tre ting som krever hemmelighold:

  • urent spill for økonomisk gevinst
  • ulovlig eller uakseptert sex
  • behov for å dele noe en skammer seg for

Men tilbake til India hvor kvinnehatet vokser i takt med kvinners emansipering: Det er rett og slett krig. Den rammer både velstående og fattige kvinner. Det er avmektige menns svar på at noen kvinner klarer det de ikke klarer. Dette er ikke religion, det er desperasjon. Henger man ut gjerningsmenn og mistenkte, vil det fungere som bensin på flammene, og kvinnene vil bli mer i fare enn de allerede er.

Skal man si til kvinnene at de må holde seg inne, må oppgi utdannelse, må slutte på jobben, osv. for å unnlate å provosere menn? Tvert i mot: de må stå på barrikadene, må gå på jobb, må fortsette å styrke seg. De må kjenne fienden – fordommer, uvitenhet og skam – og de må organisere seg. Dette må de gjøre så lenge det indiske samfunnet ikke ser seg tjent med å sørge for menneskeverdige forhold for hele sitt folk.

Er det ikke snublende nær å bruke samme retorikk om voldtektsbølgen her i Oslo? Jenter stå på. Kle dere nakne om så er. Gå hjem når gatene er øde om natta. Er det ikke slik at grunnloven gir oss rett til å gå uantastet hvor som helst der det ikke er gjerdet inn, og når som helst. Ja, sågar der det er gjerdet inn skal vi ikke risikere å bli antastet. Der skal vi kun bli anmeldt.

Til det er dette å si: Retten til å gå uantastet der allmenn ferdsel er tillatt, bestrides ikke. Om vi så er døddrukne, høylydte, nakne eller gale, skal vi ikke antastes, men ev. anmeldes. Dersom en kvinne blir overfalt på gaten, spiller det ingen rolle om hun er prostituert narkoman, korsanger, bortskjemt drittunge, sigøyner, pinsevenn, syk, halvnaken eller varetektsfange på perm: Uansett hvem hun er, plikter politiet å gjøre sitt ytterste for å identifisere og straffeforfølge overgriperen.

Og den retten må vi forsvare. Men det gjør vi ikke, mener jeg, ved å utfordre den. For det er neandertalere som hopper på fremmede kvinner og voldtar dem i Delhi, og det er neandertalere som gjør det i Oslo. Her i landet har vi hatt overfallsvoldtekter siden tidenes morgen – før vi hadde hørt om “utlendinger”. Avmakt, fordom, og uvitenhet er fiende nummer én for kvinnene i Delhi som for kvinner på vei hjem sent på natten i Oslo. Mitt uttrykk “utfordring av retten” skal tolkes slik: Vi har den retten, og den MÅ vi beholde. Dersom vi går inn for å utfordre den, kan det bli en lovendring av typen “dersom fornærmede ter seg på en utfordrende eller eggende måte, kan dette betraktes som formildende omstendighet”. En slik lovendring vil vi IKKE ha.

Det er viktig å kjempe for retten til utdanning og arbeid. Jeg regner ikke med at noen synes det er stas å dø for den retten, men jeg legger meg på kne for kvinner som våger studere/jobbe i India. Jeg synes ikke det er like glamorøst å kjempe for retten til å kle seg på den ene eller den andre måten i Norge.

Når det er sagt: Er det bevist at de kvinner som er blitt utsatt for overfallsvoldtekt i Oslo, stort sett har kledd seg seg påfallende utfordrende? Kan det hende at de bare har kledd seg slik at man kunne se de var kvinner under 50?