Sep 142019
 

Jeg har skrevet om Ketil Bjørnstad før. Det er langt fra alt han har gjort som griper meg. For å være ærlig så har jeg hverken lest eller hørt mer enn en brøkdel av hans kolossale produksjon, nettopp fordi jeg vet det – vet at ikke alt vil gripe meg. Men jeg beundrer hans evne til å kunne formulere nesten hva det skal være.

Jeg vil være ham evig takknemlig for boka “Jæger”, ikke fordi Jæger i utgangspunktet interesserte meg, men fordi Bjørnstads tilnærming til genren biografi var banebrytende og befriende. Synd at det må ha kostet ham så utrolig mye kildearbeid at få som behersker språket i den grad han gjør, vil orke å gå i hans fotspor.

Jeg hadde lest to bind av “Verden som var min”, men hadde ikke tenkt å lese flere. Bind V er en mastodont av en bok om tiåret 2000-2010 slik det så ut fra Bjørnstads ståsted. Men så kom jeg over 1) en nedlatende anmeldelse av boka i en hovedstadsavis og 2) Arild Rønsens panegyriske oppfordring i Klassekampen til å lese den. Hm, tenkte jeg. Her er det noe som ikke stemmer. Dette må jeg sjekke.

Jeg lånte boken, men da jeg var kommet omtrent halveis i den, var det like før jeg returnerte den. Første halvdel var en oppramsing av ærefulle konsertoppdrag med verdensberømtheter, og møter med kjendiser som Liv Ullman. Han var på fornavn med alle, snakket pent om alle og jeg, som leser, kjedet meg. Han forsikret dessuten med jevne mellomrom at han ikke kunne fatte at man ønsket å ha ham, “Bjørnstad-gutten”, med på laget. Jeg ble trett av det jeg oppfattet som påtatt beskjedenhet.

Men så, omtrent halvveis, skjer det noe. Han blir far, og her begynner ting og tang å rocke. Ganske forsiktig, til å begynne med, etterhvert med større trøkk. Først kommer kattungen Kaos inn i livet hans, som et forvarsel på hva som skjer med et menneske når det får ansvar for et levende men hjelpeløst vesen.

Fra nå av blir den elskverdige mannen stadig oftere både utålmodig, gretten og regelrett sint. Ikke på barnet! Nei, men som mange nybakte foreldre blir han umiddelbart nesten panisk klar over at den lille en dag vil måtte klare seg uten foreldre. Ulikt mange andre, utvikler han som et slags forsvar av barnet et særdeles klart blikk for hva som skjer rundt familien. Det slår meg at hans reaksjon minner om våre forfedres: de måtte være våkne for ytre farer som fiendtlige stammer og rovdyr, mens “normalen” i dag tvertimot er å låse seg inn i polstrede hjem med innbruddsalarm.

Det som ikke stemmer er at nå er “Bjørnstad-gutten” på offensiven, altså fra andre halvdel av boka. Og det bør ikke forundre noen at en Bjørnstad på offensiven ikke faller i alles smak. Han kan virkelig få sagt både det ene og det andre så det svir; i alle fall for dem som blir rammet.

Tårene triller når jeg leser om foreldrenes sakte nedtang til dødsriket. Inntil nå har har han vært tilbakeholden om dem – han er ingen Knausgård, for å si det slik. Han har måttet skrive om dem i alle bindene fordi de tross alt er viktige i hans liv, men leseren har skjønt at mye er utelatt. Men så skjer det ting som er “utenfor vår makt”, som det heter. Force majeur. Nå kan han sette inn trykket ved å beskrive livets slutt i et moderne Oslo – og jeg får gåsehud! – og ved å hevde foreldrenes verdighet selv når de står med ryggen mot veggen. Han reiser flagget, kan man si. Slaget er tapt, men flagget vaier likevel.

Selv har jeg på disse sidene for det meste skrevet om forhold annetsteds i verden. Jeg har ønsket å tro at mitt land er en grønn og fredfull øy i verdens ufred. I Bind V bebreider Ketil Bjørnstad seg for å ha vært feig. Jeg antar han mener at han har vært redd for å gjøre seg upopulær. Jeg har også vært feig. Det skyldes delvis min lojalitet til min arbeidsgiver – til syvende og sist staten. Jeg har ønsket å tro på mitt land og jeg har langt på vei klart det. Men i det jeg har slitt meg gjennom mastodonten Bind V, blir det klart for meg at mye her til lands ikke er slik vi tror og ønsker å tro.

Jeg hører at kommentariatet beklager utfallet av det nylig overståtte valget og kaller det en utfordring for demokratiet. Jeg har derimot ikke hørt snev av selvkritikk fra de tradisjonelle partiene. Vi har for eksempel visst om de menneskeskapte klimaforandringene i mange tiår nå, og burde ha satset på massiv utbygging av kollektivtilbudet i like mange tiår. Da hadde vi sluppet bompengesaken. Er det rart at de unge stemmer MDG? Høyre og AP har jo vist at de ikke var velgernes tillit verdig.

Konklusjon: Jeg kan bare gjenta oppfordringen fra Arild Rønsen: Les Bind V av “Verden som var min”!

Til Ketil Bjørnstad: Skulle noen noensinne overlevere en beskjed til deg fra Pelshvalen, så er beskjeden denne: Takk for Jæger og for Bind V og, fra én musikkelsker til en annen, hør på Georgisk polifoni. Et sted å begynne er Rustavi-koret.

May 232019
 

Jeg har i mange år vært opptatt av et fag jeg ikke har snøring på, samfunnsøkonomi. Jeg har faktisk lest et par-tre bøker for å bøte litt på min uvitenhet, og jeg piner meg av og til gjennom en og annen avisartikkel om emnet.

Her er min oppsummering av noe av det jeg mener å ha lært:

Friedrich Hayek (d. 1992) anses av mange som “neoliberalismens” far. Basert på blant annet hans arbeider har økonomer forholdt seg til et sett nærmest naturgitte “lover” som skal være matematisk beviselige og dermed ufeilbarlige. “Økonomisk vitenskap” har vært basert på disse lovene. Kritikk av dem og tvil har ikke vært stuerent, og mange økonomer har fått svi med arbeidsledighet hvis de våget stille spørsmålstegn ved dem.

Nå er det slik med vitenskap at vitenskapelig kritikk er en forutsetning for vitenskapelig utvikling. Slik jeg forstår det har ikke økonomisk vitenskap vært tilstrekkelig åpen for vitenskapelig kritikk.

Hayeks arbeider har ligget til grunn for legitimering av markedsliberalismens eksesser (som bl.a. Milton Friedman var en talsmann for). Vi har også sett sosiopolitisk bevisste økonomer (for eksempel Joseph Stiglitz) som har vært forferdet over disse eksessenes katastrofale følger, men som ikke har klart å frigjøre seg fra de neoliberalistiske “lovene”.

Med finanskrisen ble det litt uro i rekkene blant samfunnsøkonomer. Også psykologifaget slo noen sprekker i de neoliberalistiske modellene, ikke minst ved å påvise empirisk (altså målbart) at menneskets atferd på markedet ikke er rasjonell (jf. den snart klassiske boken Predictably Irrational av Dan Arieli, som jeg aldri kan få fullrost nok).

Det er lenge siden det ble klart for de av oss som har vært opptatt av klodens fremtid at Markedet definitivt ikke ville løse klimakrisen. (Dessverre er det enda de færreste regjeringer som har fått med seg denne innsikten.)

Ja, dette med kloden, dere vet, klimaet og artsmangfoldet …
Temmelig alvorlige greier, nesten så en har lyst til å låse seg inn på kammerset og vente på at det hele er over. Men nå finnes det altså økonomer der ute som faktisk ER begynt å arbeide med saken, og det at de ikke alle er arbeidsledige gir et visst lite håp.

Her er et veldig kort, lett og nesten søtt intervju med én av dem i Dagsavisen: Ebba Boye fra Rethinking Economics

Så er det en smellvakker italiensk-amerikansk økonomiprofessor som har introdusert en ny dimensjon til økonomifaget, blant annet i boka The Value of Everything. Hun er ute etter å omkalfatre mye, og hun går løs på et av selve fundamentene i faget, begrepet verdi. Mariana Mazzucato ser på begrepet verdiskaping og dekonstruerer det, kan man si. Hun lager et nytt begrep: verdiuthenting (i praksis nærmest parasittisme, hvis jeg forstår henne rett; rentenisme).

Uavhengig av den vakre økonomen vet jeg at på 2000-tallet har de 400 største selskapene i USA brukt 54 % av overskuddet til å kjøpe tilbake egne aksjer; 34 % av overskuddet har gått som avkastning til aksjonærene og kun 9 % er blitt reinvestert i driften. Dette er et eksempel på verdiuthenting.

Samtidig, skriver Mazzucato, bidrar offentlige utdanningsinstitusjoner og forskning til næringslivets innovasjon, men neoliberalismen definerer visstnok ikke offentlig utdanning som verdiskaping.

Jeg er virkelig ikke den rette til å dosere om samfunnsøkonomi. Jeg gjør et fattig forsøk kun fordi jeg tror det er viktig at vi stiller oss bak økonomer som tør risikere arbeidsledighet ved å utfordre vedtatte “sannheter”. Det er like så viktig som å stille seg bak utforskende journalister, menneskerettsaktivister og andre som risikerer represalier for å forsvare menneskeheten og kloden.

Jeg tror dessuten det er viktig at økonomene faktisk snakker til oss på et språk vi kan forstå og vi stiller dem til veggs hvis de ikke taler vår sak.

Jeg tror fremfor alt at det er utrolig kult at noen økonomer nå er med på laget.

Alt er altså ikke helsvart.

Og i mellomtiden går det an å sette av dagen

30. AUGUST 2019

TIL

KLIMABRØLET


Dec 312018
 

Om vel et døgn vil klokkene begynne å ringe inn et nytt år. Klokkeklangen vil forplante seg fra time til time fra øst til vest – eller er det fra vest til øst? – inntil hele kloden har oppfattet at vi heretter må tukte oss selv til å skrive 2019, et helt alminnelig årstall, langt fra rundt og ikke en gang delbart med 2. Høyst sannsynlig vil det ikke skje noe utenom det vanlige i løpet av de timene som årsskiftet varer. På nyhetene vil vi bare få høre om nok en galning som har skutt eller satt fyr på sin elskede, seg selv eller naboen. Og det kan hende at enda noen titalls afghanere er blitt drept av en selvmordsbomber. Brønnpisseren i USA, får vi nok også høre om. Kort sagt, det vanlige.

Rikskringkasteren og avisa mi prøver å bre et mildt skjær over det hele. Søndagsskolehistorier florerer, da unødig belastning på landets akuttinstitusjoner tross alt bør unngås. Jul i heimen har jo i alle år vært en risikosport; alt for mange tørner i løpet av desembermåneds siste ti dager, når vi alle skal være så glade i hverandre, så snille og så fredfylte. I de tusen hjem har man i romjula sett oppmuntrende filmer om motgang som belønnes med lykke takket være ærlighet, godhet og kjærlighet. Ikke bare barnefilmer. Men også barnefilmer, for mange har vi barn, barnebarn eller tantebarn som er hjemme i jula. Og snille som vi er i jula, sitter vi med dem foran storskjermene og er “sammen” om filmene. Mary Poppins II, for eksempel.

Mary Poppins II skiller seg litt fra Mary Poppins I – det skulle virkelig bare mangle. De voksne – Jane og Michael – er ikke gift, og godt er det, for de er jo søsken. Han er enkemann og hun er – tro det eller ei – singel, og hun forblir singel til siste slutt, tenk. Dessuten er Mary Poppins kledd som en fin frue, ikke som en tigger. Ja, det var visst det hele. To ting har altså endret seg siden Mary Poppins I, fra 1964. Tenk hvor mye annet har endret seg i løpet av 54 år!

Bare det å reise, for eksempel. Har du reist med et ordentlig skip noen gang? Det har jeg. Ikke på Titanic – så gammel er jeg tross alt ikke – men på luksusskipet Stratheden. Stratheden ble sjøsatt i 1937 og skrotet i 1969. Jeg var barn, redd og alene, men minnene fra Stratheden er noen av dem jeg verdsetter mest. Det jeg husker er ikke ubehaget, men min venn sjøen, det deilige treverket i gelenderet, den nydelige spisesalen, det vennlige kuøyet i kahytten min, det beroligende bølgeskvulpet mot ruten og duren fra skipets enorme motoriserte hjerte.

Ja, jeg var barn, redd og alene, men det gikk bra. Og nå er jeg voksen redd og alene, og det går fortsatt bra. Det går bra for meg, som er stor og sterk blant annet fordi jeg bor i verdens pr-pers rikeste land.

Men siden jeg ikke lenger er barn, vet jeg alt for smertelig godt hvor mye mer vi alle har å være redde for. Og hva i all verden skal jeg gjøre med den angsten? Skal jeg plage samboeren min (som tror at klimaproblematikken løser seg med teknologi, som ikke er enig med meg om Iran, NATO og EU) som tilsynelatende bor på en annen planet? Skal jeg plage mine nyvoksne barn med min angst? De har da virkelig mer enn nok å stri med – husgjeld, studielånsgjeld, uinspirerende jobber ….?

Nei, jeg er virkelig alene. Kanskje ikke alene nok til å skille meg – man har jo tross alt delt storparten av et liv. Men alene med mine tanker, mine interesser og min sorg over klodens fremtid.

Men herregud, da mann! Hvor mange av oss er det ikke som er intenst bekymret for klodens fremtid? Noen av oss har enda et visst håp om å redde stumpene. Hvorfor finner vi ikke sammen? Hvorfor er vi så spredd i så uendelig mange leire, med sprikende og høflig gjensidig-avvisende budskap?

Det haster.

Jun 102018
 

Arbeiderpartiet sliter, sies det. Det kan være mange grunner til det, og media er stadig frampå med forklaringsmodeller.

Jeg har mine egne tanker om dette og hint, selvfølgelig. I et demokrati må politiske partier tåle at det koster å ta upopulære avgjørelser, og følgelig tar de fleste partier alt for få av dem. Arbeiderpartiet er ikke noe unntak da det må ta hensyn til det såkalte “grunnfjellet”, som fremfor alt ikke ønsker innskrenkninger, begrensninger, avkortinger, nedskjæringer og annet som kan true eller begrense økt velstand for de av oss som er mest høylydte, mest verbale og mest pågående.

I mellomtiden et ansvarlig parti forholde seg til folkerett, internasjonale avtaler og langsiktige økonomiske og klimatiske forhold. Arbeiderpartiet er dessuten programforpliktet til å forholde seg til solidaritetsprinsippet, hva nå det enn innebærer. Sikkert er det i alle fall at det omfatter også våre nye landsmenn. Akkurat dette siste faller enkelte tungt for brystet, og derfor er det mange som håper at det ikke blir stadig flere “nye landsmenn”.

Sikkert er det også at vi i de kommende årene vil oppleve mange relativt dramatiske endringer som ingen av oss vil sette pris på, flere av dem betinget av klimaendringer som til dels blir uforutsigelige. Kulden nå i vinter var det vel få som forutså, og hetebølgen og tørken vi nettopp har opplevd var det heller ikke mange som forestilte seg på forhånd. Hvordan skal vel bønder kunne tilpasse seg slike svingninger? Dette har bare vært en ørliten forsmak. Vi foretrekker å ikke tenke på det, men allerede ser vi at økt rasfare som følge av stigende nedbør, betyr at folk vil måtte forlate gård og grunn mange steder i landet, og hvem skal betale for det?

Samtidig vokser polariseringen mellom NATO-land på den ene siden og, på den andre, konkurrerende land og traumatiserte folkegrupper. Denne polariseringen håndteres etter mitt skjønn svært dårlig av NATO. Det er en annen historie jeg ikke ønsker å gå nærmere inn på her og nå.

Det jeg ville ha sagt, er at Jonas Gahr Støre er en mann som nyter mye større respekt enn det oppslutningen om Arbeiderpartiet kan tyde på. Personlig har jeg aldri stemt på Arbeiderpartiet. Jeg regner heller ikke med å gjøre det i fremtiden. Men de aller fleste jeg snakker med om politikk, og det er mange – og det fra ulike politiske ståsteder, fordi jeg er opptatt av landets ve og vel – omtaler ham med stor varme og respekt. Han oppleves som en sjelden fugl i den politiske faunaen, som en usedvanlig hederlig og rettskaffen person. Dertil er han mer enn vanlig kunnskapsrik, analytisk og velsignet klar i tanke og tale. Om det skulle være slik at enkelte personer i Arbeiderpartiet intrigerer mot ham, så anser jeg det som tragisk. Tragisk for Arbeiderpartiet og også for oss andre: Dersom det enda er en mulighet for at Arbeiderpartiet igjen kan lede en flerpartiregjering, så ville det muligens forutsette Jonas Gahr Støre som leder.

Til tross, altså, for at jeg ikke er noen Arbeiderpartitilhenger, så ønsker jeg med dette å uttrykke en slags hyllest fra min ringe person til Jonas Gahr Støre. Dette gjør jeg ikke minst fordi jeg vet det er utallige andre personer i Norge som ikke er “partipolitisk aktive”, men som følger med og som bryr seg om vårt lille lands skjebne i en usikker fremtid og som har større tro på ham enn på Arbeiderpartiet han leder.

Nov 172017
 

I’m writing today in response to this: http://www.musicradar.com/news/5-reasons-why-your-protest-song-is-making-things-worse

Mind you, it’s well worth reading as the guy evidently has a point – five, actually – as well as a sense of humour.

And he’s not the only one who’s sick and tired of bedraggled lefties who go on and on about “the scourge of neoliberalism”, and by sanctimonious organic know-alls who insist that the apocalypse is nigh and that we must all repent, otherwise all, except those who can afford to move to Mars, will suffer a hideous, worse-than-death demise.

Most people are pissed by self-righteous, better-than- you, priggish, self-disciplined and more often than not neurotic, self-denying would-be saints who refuse to go window-shopping, refuse to splurge, refuse to eat T-bone steaks, and whose faces are perpetually warped by disapproval.

In short, by people like me.

“Look out the window,” people like me say, as though we were the only ones who ever notice what goes on in the world. “Now Saudi Arabia has even kidnapped Lebanon’s PM, with the blessing, of course, of Emperor Trump”. And since most people haven’t noticed that Lebanon’s PM has been missing for 13 days, and since they really don’t see that this concerns them, our making such a fuss about the matter annoys them. Understandably.

In short, most of the general public, if not the general public as a whole, is annoyed. The “green” people disapprove of how we live. The lefties disapprove of just about everything. And the rest of the population disapproves of both the green people and the lefties and the immigrants. What a lark!

So, what to do? Should people like me just pack up and go tend our gardens?

I know, yes, I really recognise, that by labelling anti-immigrationists “racist”, we are making things worse. I must confess that when I read that “Police estimated 60,000 people took part in Saturday’s event, in what experts say was one of the biggest gathering of far-right activists in Europe in recent years” (source: the Guardian)  my first thought was to demand that Poland be kicked out of the EU. But what good would that do? The EU is disintegrating in any event, and the best we can hope for is that it will survive a few more years. In the mean time, calling people “racist” is not a wise move.

Twenty years ago, and even five years ago, I would never have thought I should hear myself wish the EU well. Now I have come to understand that war is not something Europe has grown out of. People are, it seems, still mere primates in spite of their highly developed brains. War may come to Europe again sooner rather than later.

No, I shall not pack up and go tend my garden! I intend to continue weaving my own way through media outlets, trying to understand what is happening and why. I shall continue to try to understand why most of us act as we do, and why we allow “Democracy” to be so terribly abused. From time to time, I shall continue to express, on this site, my understanding, the understanding of a cetacea paellicius, no more, no less. In short I admit the writer of the article referenced above has a point, or five, but I also insist that defeatism is not a solution, just an option.

It is not my option.

May 032017
 

I førvalgstider er det ikke måte på hva de ulike partiene lover for å få flest mulig velgere på kroken. Kontantstøtten er et eksempel, et resultat av tidligere valgløfter, og med den har våre myndigheter vært, og er enda, mer enn alminnelig spandable – vel og merke på vår, skattebetalernes, bekostning – og det jeg lurer på, er hvorfor nettopp kontantstøtte?

Er det på grunn av smårollingene? Ikke tale om! Ikke på noe tidspunkt i livet vil smårollinger ha det bedre i offentlighetens varetekt enn i alderen 1-3 år. Om jeg var Kristelig folkeparti og ønsket å forsvare barn som individer og “familien” som institusjon, ville jeg ha ivret for noe ganske annet.

Hva Kristelig folkeparti mener om saken, er forresten nokså underordnet, siden et så lite parti aldri kunne ha fått innvilget et såpass ekstravagant tilbud til velgerne uten mer eller mindre implisitt støtte fra de store partiene. Noe skjuler seg bak den retoriske ulla, og jeg lurer på hva det er.

Ikke en gang Høyres mantra om valgfrihet – i dette tilfellet kvinners rett til å velge om de vil eller vil ikke ut i arbeidslivet – kan forklare en så dyr post. Selv Høyre er jo tross alt ikke tilhenger av at unge menn skal få et slikt valg. Kan de da forsvare at unge kvinner skal få det? Javel, det er jobbigt å oppdra et barn, men det er også jobbigt å være parasitt. Det er ikke bare bare å ha råd til beholde mobilnett-, spotify- og netflixabonnement; en parasitt må være både kreativ og flittig.

Alle barn av arbeidende foreldre har rett til barnehageplass. Rett nok betaler foreldrene for hver plass – og den er ikke billig – men er den likevel dyr for skattebetalerne? Kan det hende at kontantstøtten er billigere enn det ville vært om alle arbeidet? Jeg er ikke særlig begeistret for den forklaringen fordi de som arbeider betaler ikke bare for barnehageplassen: de betaler også skatt.

Kronargumentet mot kontantstøtten har vært at den har holdt utenlandske mødre hjemme. Men det siste pelshvalen hørte da den svømte langs Norges lange kyst var at kontantstøtten var et tiltak mot fattigdom. Det het: “Mange utenlandske kvinner får jo ikke jobb!” Er  kontantstøtten til syvende og sist bare et forsøk på å kamuflere uvilje mot å lære opp og ansette utenlandske kvinner?

Så må en heller ikke glemme at uten kontantstøtten ville Kristelig folkeparti vært enda mindre enn det er. Jeg vil hevde at det er i de store partienes interesse å holde småpartiene i live, slik at de har noen å drive hestehandel med og kan holde seg i salen fram til målstreken.

Lureri er alltid irriterende. I dette tilfelle er det spesielt irriterende fordi det faktisk finnes faglige grunner til å påkoste lønn til hjemmeværende foreldre for en periode når barna er i alderen 8 til 16 år. En mors eller fars dedikerte støtte i denne perioden kan gjøre underverker. Det er grunn til tro at det vil kunne forhindre en del unge fra å falle av lasset (d.v.s fra å bli arbeidsudyktige). Hvor mye dette ville bety samfunnsøkonomisk har jeg riktignok ingen forutsetning for å mene noe om.

Hvorfor i alle verden er det ingen av partiene som ivrer for kontantstøtte i opptil 3 av de årene! Det mangler da vitterligen ikke på bekymrede velgere som ville takke for et sabbatsår når poden begynner å oppføre seg underlig.

Arbeidende foreldre mangler ofte tid og overskudd til å lytte til og forstå sine poder, som i mange tilfeller har det direkte vondt. For de fleste av oss er det periodisk smertefullt å være menneske, men i et normalt livsløp, er det langt mest smertefullt å være ungdom. Uansett hvor godt sementert familien er, uansett hvor trygge og gode relasjonene er, er ungdomstiden vanskelig. Flertallet av oss kommer oss gjennom den noenlunde helskinnet, men mange utvikler uheldige strategier.

Jeg mener at en ungdom krever langt mer oppmerksomhet fra foreldrene enn han eller hun gjerne får. Ofte er den unge ikke interessert i oppmerksomhet – avviser den regelrett. Når det skjer, har tilbudet om oppmerksomhet kommet sent, kanskje for sent. De aller fleste barn er takknemlige for støtte hvis de får den i tide, og de vil ty til den når de møter tunge dilemmaer eller opplever konflikter.

Dette forutsetter selvfølgelig at støtten gis på en adekvat måte.

Noe som bringer meg til punkt 2, som jeg riktignok aldri bebudet, men som altså er: Det bør tilbys kurs (ev. over internett) til alle foreldre, med tittel “Hva sier barnet ditt?”

 

Apr 102016
 

Som artsnavnet mitt nok tilsier, trives jeg best i sjø. Men sjøen er ikke hva den var. Den er full av plastikk og tungmetaller, og langs den norske kysten, som før var så idyllisk, hviner hurtiggående privatbåter som mygger til sent på kveld. Så jeg har trukket opp en av de store elvene og funnet meg et krypinn på en hylle i en bratt kleiv.

Her føler jeg meg i kontakt med historien, fordi menneskeheten, som jo styrer verden på godt og ondt, til alle tider har foretrukket å bo, ikke bare langs sjøen, men også langs de store elvene. Nå for tiden vil de riktignok aller helst bo i byer, hvor det er litt lettere for dem å være samfunnsnyttige forbrukere og trendfølgere, og hvor de regelmessig kan bytte kjøkkeninnredning, garderobe, hårfarge, tenner og pupper.

Men de som enda bor langs elvene gjør det antakelig fordi de faktisk liker seg der. Husene her likner i alle fall litt på husene man bodde i for 100 år siden; sosialdemokratiske boliger, med dekorative karmer, blomsterbed og kanskje geviret etter en elg over døren. Jeg finner til og med kuer i dette landskapet. Dem ser jeg ellers bare på Nasjonalgaleriet, i malerier fra tidlig på 1900-tallet. Jeg antar de sågar melkes av mennesker, ikke av roboter.

Hit til hyllen i klippen kommer jeg når jeg er sliten. Det var jeg nå. På stien til den vesle plassen hilste jeg blåveisen velkommen i år som i fjor. Lukta som slo mot meg når jeg låste opp, var bare kald, ikke den gode lukta jeg visste ville være her etter at jeg hadde bebodd plassen noen timer – lukta av kaffe, vedovn og våt ull. Så det første jeg gjorde, som alltid, var å tenne fyr i ovnen med frøsne fingre. Og gleden når ilden fatter, er like stor hver gang.

Når jeg kommer hit, lever jeg som om hver dag var min siste. Dagene mine er ikke enda talte, så vidt jeg vet, men det er grenser for hvor lenge selv pelshvaler kan leve. Gikta har allerede kloa i meg, og den vil bare ta mer og mer av meg for hvert år. Hvor lenge vil jeg klare å klatre opp kleiva mens jeg lytter etter svartspetten? Hvor lenge vil jeg få lov til å tørke av meg på beina på trammen her oppe og kjenne lukta slå mot meg fra vedovnen? Hvor lenge vil jeg få lov til å ligge på sofaen med kikkert og følge med redehullene i bjørka og ospen?

Da jeg var her sist tok jeg en stor beslutning: De dystre grantrærne på tomta – så praktfulle de enn måtte være – måtte ned. Alle sammen. Jeg betaler for å få dem slaktet mens jeg enda har en lønn jeg kan avse litt av, tenkte jeg.

Trærne ble sagd ned og kappet opp i 40 cm lange kubber. Alt for lange kubber. Jeg sa så eplekjekt til ham som tok ned trærne at det holdt med 40 cm, og det er sant at ovnen min tar 40 cm, men å kløyve 40 cm… Alle vet at kubber ikke skal være lenger enn 30 cm.

En kollega foreslo å kjøpe vedkløyvemaskin. Andre kolleger sa jeg heller burde leie en.
Maskinene som var til salgs for under NOK 3000 var ikke store nok til kubbene mine. Uansett: For det jeg betaler for en slik maskin, kjøpt eller leid, kan jeg kjøpe ved for mange år.

Jeg ble helt besatt av problemstillingen, leste alt jeg fant på nettet om vedkløyving, vedkløyvemaskiner og økser og fant til slutt ut at jeg måtte ha en øks produsert av Fiskars. Det var to som var aktuelle, Fiskars kløyvøks, og Fiskars sleggeøks. Ingen kunne fortelle meg definitivt hvilken var den beste. Men det var ikke tvil i min sjel om at det var en Fiskars-øks jeg trengte.

Jeg fikk dra og se på dem, og jeg gjenkjente dem fra bilder straks jeg kom inn døren i butikken. Et smil spredte seg fra den ene til den andre delen av min hjerne, et stort smil av saliggjørelse. Hadde det stått noen mellom meg og de to øksene, ville jeg rett og slett ha spradet rett over vedkommende. Med skjelvende hånd grep jeg sleggeøksa, løftet den av kroken, viftet litt med den og ble fylt av skuffelse. Det var derfor med en viss skepsis jeg tok tak i den andre.

Ah! Hvordan vil jeg noen sinne kunne beskrive mitt første møte med Fiskars kløyvøks! Igjen kjente jeg smilet – merkelig fenomen dette med smil – bre seg gjennom hele kroppen min som en sprekk i tykk is.

Siden gikk det hele 6 nesten uutholdelige dager før jeg fikk satt meg selv og min nyinnkjøpte øks på prøve. Seks hyperaktive dager da jeg arbeidet som en gal på jobb og klarte å bli ferdig med en storoppgave tidsnok til å kunne be meg fri på fredag.

Den første kubben kostet meg en time. En hel time! Det kunne ha tatt motet av enhver. Men noe av det jeg nylig har skjønt, er at pelshvaler får selvinnsikt når de eldes. Så sliten jeg var etter en time, gikk jeg derfor likevel løs på kubbe nr. 2. Den tok 5 minutter. Da tok jeg pause (selvinnsikten igjen). Jeg hentet hunden, som jeg hadde måttet stenge inne, og vi gikk en times tur, opp dyretråkket til toppen av knausen. Der oppe er det 180 graders utsikt, blåner i sør, blåner i øst og blåner i nord, men først og fremst den store elva, elva på sitt største, i all sin majestetiske, rolige bredde før den deler seg.

Jeg hadde på meg regntøy av den typen man tar på barnehagebarn, og la meg ned i den bløte våte lyngen for å høre på fugler. Jeg hørte riktignok ingen fugler fordi hunden insisterte på å ligge på det varme, tørre håret mitt og knaske pinner.

Men hvile var det! Da vi kom tilbake,stengte jeg hunden inne igjen og kløyvde på strak arm og på en time 10 kubber, 40 cm lange, 23-28 cm i diameter. Jeg har aldri prøvd stimulerende rusmidler (amfetamin, kokain, osv.) men jeg nekter å tro de kunne ha gitt tilnærmelsesvis samme rusen.

Dagen etter kløyvde jeg 10 til, blant dem de 2 største (32 cm diameter). Det jeg kløyvde på to dager tilsvarte kanskje et årsforbruk for meg.

Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg holder min kjære Fiskarsøks i hånden. (Ja, dette er skamløs reklame, men jeg sverger at Fiskars ikke vet noe om den.) Nytelsen ligger blant annet i å vite at du kontrollerer hvor slaget skal treffe slik at du hemningsløst kan legge all kraften din i det. Å svinge en øks fra bak på ryggen og ned på kubben… nei, det har jeg aldri turt før. Dette gjør jeg et par-tre ganger til øksa sitter akkurat der jeg vil. Når jeg virkelig får klaff, ser jeg det oppstår en sprekk foran øksa. Så slår jeg etter med slegga på øksehodet og lytter. I opptil ett minutt etter sleggeslaget knirker det i kubben, idet sprekken sprer seg bortover og nedover. Herlig lyd, altså! Som å stå alene på isen en mørk natt og høre drønnet og se, plutselig, at den tykke isen under deg sprekker. Det er like skummelt hver gang, selv om du har opplevd det mange ganger før. Nå har jeg brukt is-metaforen to ganger på to sider. Da er det på tide å avslutte.

Og skulle du lure på hvor det ble av vårnatten på stølen som tittelen lovet, så var det bare lokketoner til andre pelshvaler.

Nov 222014
 

Vi feirer i disse dager murens fall. Benket foran TV lytter vi rørt til folk som klarte å komme seg over eller under den og gleder oss med dem som så den falle, og det er ikke bare én men flere elefanter blant oss i rommet.border-fence

Ingen nevner vår tids murer, for eks, den i Ceuta  og den langs USAs sørlige grense.

BBC skrev allerede den 29/9 at så langt i år hadde offisielt 3072 mennesker mistet livet i forsøk på å krysse Middelhavet. (Middelhavet fungerer jo som en mur.) De skriver videre at kilden deres anslår at det reelle tallet er tre ganger høyere.

Sør for murene lever man farlig, i den grad man lever. I Guatemala, Honduras og Mexico var det i 2012 henholdsvis 6025, 7172 og 26037 drap. Dette er vel og merke de offisielle tallene. (United Nations Office on Drugs and Crime).

Statistikk viser et klart samsvar mellom fattigdom og vold. Mer enn det: Det later til å være klart dokumentert at fattigdom der det er store forskjeller mellom fattig og rik (som dem vi ser i Mellomamerika) regelrett avler vold. (Det er mye dokumentasjon for dette, noe av det så faglig at det nesten er uleselig, f.eks. fra World Bank. Denne avisartikkelen sier vel ganske kort noe av det samme, mens Oxfam har nettopp utgitt en viktig rapport viet til emnet.

Ja, det later til å være generell enighet om dette, men inntektsforskjellene bare øker! Er ikke det rart? Også i Norge! Veldig rart altså. Dreier det seg om noe vi mennesker ikke kan kontrollere? Eller er det faktisk slik at vi kan velge om vi beskatter de rikeste eller de fattigste i samfunnet?

Jeg går ut fra at de fleste av oss er enige om at elefanter i rommet ikke bidrar til noe godt inneklima. Vi må bare ikke gjøre noe nummer ut av dem, for slik må det vel være, akk; trist for druknende afrikanere, selvfølgelig, men livet er nå en gang slik det er. Vi putter tross alt gjerne penger på bøsser. Vi er i alle fall ikke slemme, som Assad og IS.

Huff ja, syrerne – var det to millioner av dem som er på flukt, sa du? Men vi må passe på å ikke la slike tanker forsure hverdagen, ikke sant?

Utover enigheten er det nok mye rusk. Det er det fine med demokrati (som for øvrig har mange ulemper). Vi har ulike løsninger eller ingen løsninger, og ulike måter å fremme eller ikke fremme våre eventuelle synspunkter på. Enten vi hisser oss opp eller ikke, går i demonstrasjonstog, driver med selvskading, ber til Gud eller er sivilt ulydige, så gir vi uttrykk for noe, og i de fleste tilfeller er det helt greit.

Vi får være takknemlige for at vi bor trygt og godt inne i den fine glasskulen vår, med druknende, sultende mennesker behørig utestengt, på utsiden. Av og til flimrer det ubehagelige syn over skjermen: ansikter fordreid av hat, men det er ikke vår virkelighet. Det er bare på TV. Nå er det snart jul, og finstas og fest. Av og til er det bryllup. Vi kan snurre rundt og rundt oppå toppen av brudekaken inni glasskulen vår. Jeg lurer på om jeg skal omdøpe meg til Festhvalen.

Sep 092014
 

Jeg prøvde la være å glo på de to som kom slentrende mot meg i avslappet velvære i solen, gjennom en grønn park, den ene nesten en halv meter høyere enn meg, den andre nesten en halv meter lavere. Slikt ser man bare på film. Ikke glo! sa jeg til meg selv. Kan det være mulig? sa jeg til meg selv. De må være på vei fra et møte i foreningen for veksthormonforstyrrede.

Jeg må likevel ha glodd fordi jeg husker jeg møtte begges øyne. Ingenting unnvikende der, nei; kanskje et snev av utfordring? Jeg husker også helt konkret at de begge var muskuløse og bredryggede. Under påskudd av å stoppe for å sjekke telefonen min, fikk jeg glodd litt til da de hadde passert meg. Det var noe jeg måtte se etter: Joda, ganske riktig hadde den ene alt for korte bukser, og den andre nærmest svømte i fotside shorts og en t-skjorte som nådde ham til knærne.

Hadde jeg sett bare den ene eller den andre, hadde jeg ikke lagt merke til ham siden de hver for seg var relativt alminnelige. De fleste av oss er det. Relativt alminnelige. I hvert fall tilsynelatende. Noen ganger spør jeg meg selv, når jeg har tid til å dagdrømme i en travel gate: Kan det hende at én av dem som passerer meg i løpet av det neste minuttet vil dø i en trafikkulykke innen året er omme? Hvor mange av dem som befinner seg på denne gatesnutten har kreft med spredning? Kanskje er hun som passerer meg akkurat nå, en psykopat som vil ødelegge mange liv uten noen sinne å måtte bøte for det.

Men alminneligheten som flommer forbi oss i en travel gate, er en lukket bok. Alminnelighetene vi sier til hverandre på de tusen arbeidsplasser og utesteder, sågar i våre hjem, er lukkede bøker fordi de ikke avslører mer en nettopp det alminnelige. Hva vi tenker, frykter, benekter, drømmer om, lengter etter eller spekulerer på, er som småstener kastet i dype tjern, tankefullt i øyeblikket de kastes, glemt i det neste.

“Det alminnelige” betyr: “som de andre” eller “som i går” eller “som i morgen, for slik var det i går og i dag”. For eks.: “Jeg har levd i 19 år. Derfor vil jeg leve i minst 19 år til.”

Jeg er en pelshval. Jeg er 172 år gammel og vil sikkert ikke leve i mer enn 40 år til (selv om pelshvaler kan leve i opptil 230 år). Men jeg kan godt huske følelsen av å være udrepelig i motvind. Det var en deilig følelse! For å være helt ærlig kjenner jeg den rett som det er enda. Men jeg er ikke udrepelig. Jeg kjenner av og til at det stikker i lungene når jeg kommer opp til overflaten, og jeg vet hva det betyr. Det betyr at luften ikke er god. Og luft er noe vi hvaler er avhengige av.

Også mennesker er avhengige av luft. Den står det relativt dårlig til med, og verre skal det bli. Men fordi det har gått bra så langt, er det vanskelig, for ikke å si umulig, å forestille seg at det ikke vil gå bra også i fremtiden.

På islandsk heter det: “Það reddast”. På norsk het det tidligere: “Det vil gjerne gå bra”. I næringslivet heter det nå: “Det er en fin utfordring.” Skal jeg betro deg noe? Jeg har fått positivitet oppi halsen.

Jul 272014
 

Med et langt sukk lente justisministeren seg godt tilbake i lenestolen ved vinduet. I det samme gikk det i inngangsdøren og en glad stemme ropte, “her er jeg!”. Han slo igjen mappen han hadde på fanget og ropte mekanisk “hvordan gikk det hos tannlegen?”

Vi snakker om en fiktiv justisminister, forstås, i et fiktivt lite land. Der som her er selv justisministere helt alminnelige folk. Der som her har selv justisministere gjerne en kvinne eller mann i sitt liv, en som kommer mot dem med løfte om sol og måne i øynene og som bøyer seg lattermildt over dem og kyser dem med et høylydt klask på issen. “Bare litt tannsten. Hvordan var rapporten?”

“Det vanlige,” svarer han påtatt uanstrengt, men stemmen hans har slått over i tenor, og hun ser forskrekket på ham. Han på sin side skutter seg og lukker øynene: Hvor mange ganger til skal han måtte lyve i forbindelse med denne saken?

Han har gjort det de ba ham gjøre, nesten alt de ba ham gjøre, men de er ikke fornøyd. Han har varslet nasjonen at det fra ukjent hold planlegges anslag av ukjent art mot ukjente mål til ukjent tid, og snart vil pressen kreve svar. Noe konkret vil han måtte gi dem!

— Ja, noe konkret kan du gi dem. Du kan si at dere nå har sikre tegn på at palestinere eller vennene deres i nabolandene planla å kapre et ambulansehelikopter for å oversprøyte den fiktive hovedstaden din med ebola-infisert “regn”, og at det var vi som hjalp dere avsløre og forhindre anslaget.”
— Men det er jo ikke sant!
— Og hva så? Går du enda på søndagsskole?
— Dette er et demokrati!
— F… demokratiet ditt!!!

Det siste utbruddet hadde vært så skingrende at han enda skalv bare ved tanken.

Hva i all verden skal han fortelle pressen?

I mellomtiden sitter en nylig uteksaminert lege på en brygge i nærheten av Oslo og myser mot den skarpe sola. Det er 35 grader i lufta, minst 24 grader i vannet, og hun gidder ikke en gang tørke seg etter badet. Også hun sukker lenge. Hun vet at før eller senere vil hun, som mange andre norske leger gjennom flere årtier, måtte avtjene en slags selvpålagt verneplikt i Palestina. Hun føler skam for sitt lands delaktighet i den kroniske uretten som er det palestinske folkets lodd.

Myndighetene påstår i disse dager at det planlegges et  anslag mot Norge. Er det sant eller er det oppspinn? I hvilken grad kan man ha tillit til kilden for den slags opplysninger? Er kilden “Norges allierte”? Hvem er i tilfelle det? Er det de som stadig vekk utløser urettmessige kriger? Hun reiser seg, forlater brygga, forlater sjøen og forlater sommeren.

Men Pelshvalen sender en dyp og ærbødig hilsen til helsepersonal som denne gangen, liksom forrige gangen, og gangen før der igjen og alle de andre gangene, har trådd til i Palestina. Det har først og fremst vært palestinere, så klart, men også folk fra vestlige land, inkludert Norge, har ytet en formidabel innsats mot fryktelige odds, under forferdelige arbeidsvilkår og med fare for eget liv. Det finnes enda folk her som kjenner skam i livet.

Åssen er det med dere, nåværende og forhenværende utenriksministre?