Det er grenser for hvor billig en bar i Syden kan være før Ola og Kari Nordmann rett og slett føler seg litt beskjemmet. «Nei, vet du hva,» utbrøt jeg opprørt en dag, «det du har servert meg er da virkelig mere verdt enn 2 euro?» Han slo ut med armene og beklaget så meget, «men du skjønner det at hvis prisen er høyere, så får jeg ingen kunder.»

Der hvor jeg har vanket har det ikke vært god tone å gi driks. Folk blir rett og slett sinte om man gjør det. Derfor deler jeg denne erfaringen med deg. For når jeg først hadde erkjent overfor meg selv at jeg ikke kunne være bekjent av å betale dumpingpriser til fattige mennesker, så var resten planke. Jeg gjentar det gyldne formularet: «Det du har servert, er mere verdt enn det du tar betalt. Jeg krever min rett til å betale det tjenesten er verdt.» Dermed kan man betale det dobbelte uten å føle seg som idiot og uten å fornærme.

Folk har nå skjerf tullet flere ganger rundt halsen, gjerne billige, kinesiske skjerf i skrikende farger. En legger spesielt merke til de billige skjerfene når resten av påkledningen vitner om fordums mellomklassestatus. Damer som for fire år siden var friserte fruer i beige ull, skinnhansker og diskret gull, kan nå finne på å opptre med et turkis skjerf.

Jeg besøker for tiden en by 1100 meter over havet i et land som skjelver bankerott på terskelen til nok en vinter uten fyring. Det er lenge siden jeg forsto at det var en severdighet her jeg måtte innom. Siden jeg ikke er troende, koster det meg litt å gå inn i kirker, og jeg gjør det kun med en viss forlegenhet. Men St. Vincente er i mine øyne så vakker at jeg visste jeg ikke ville få fred før jeg hadde sett den også innvendig. Jeg betalte ved billettluken, som var betjent av en usedvanlig sur type, presset kroppen mot den tunge døra, og forlot virkeligheten.

Jeg skal ikke plage deg med detaljer om hva jeg opplevde av skjønnhet de neste 45 minuttene – ja, jeg ga meg god tid. Men i det jeg skulle til å gå ned i krypten – og jeg var helt alene i kirken, for turismen har forlatt denne fattige byen – smalt det i den tunge ytterdøra, og noen kom plystrende inn kirka med raske skritt. La det være sagt: Jeg ble redd. Skrittene kom mot meg, og hvis folk plystrer i kirken har de vel ikke mye respekt for noe som helst, tenkte jeg. Jeg lot være å gå ned i krypten hvor ingen ville høre meg om jeg ropte, og frøs på stedet.

En unggutt strøk forbi meg og rundet hjørnet til tverrskipet jeg nettopp hadde undersøkt. Jeg visste det var to ørsmå, lukkede dører der, hvorav det ene førte til en trapp opp til orgelet. Jeg hørte at ett av dørene ble åpnet, og så hørte jeg energiske trinn på orgelgalleriet. Så! En musiker, tenkte jeg lettet.

Ikke bare lettet. Eksaltert! Skulle jeg virkelig få høre orgelmusikk i denne vidunderlige kirken?

Men minuttene gikk, og ingenting skjedde. Jeg gikk ned i krypten og ventet, men det lød ingen toner ovenfra. Til slutt gikk jeg ut til den sure typen i billettluken. Det var blitt mørkt. og i mørket kommer nattdyrene ut av hulene sine. Lent til billettluken sto en fyr jeg regnet med var narkoman eller tigger. Jeg spurte i luken: «Det kom en ungdom inn her og gikk opp trappene til orgelet. Skal han spille?»

«Es ese» – «det er han her».

Han jeg trodde var narkoman vendte seg om og så rett på meg. Jeg er langt fra sikker på at han var narkoman, men det sto dårlig til med ham. Pent ansikt, grå hud, gule tenner og skitne klær. Og han skalv.

«Skal du spille,» spurte jeg. Han nikket. «Får jeg høre på?» Han nikket. «Når skal du spille?» «Når jeg er ferdig med denne her,» og med et lite utfordrende glis, viste han meg rullingsen han holdt mellom blåfrosne fingre.

Jeg ventet på respektfull avstand. Til slutt gjorde han tegn med hodet – bare med hodet – om at jeg skulle følge ham. Jeg fulgte ham inn i kirkemørket igjen og noterte nok en gang den energiske gangen og plystringen. Dette her kunne ikke være noen narkoman, tenkte jeg. Jeg satte meg ved en av de enorme søylene og lyttet til skrittene hans inn i tverrskipet, opp stentrappen til orgelet.

Han begynte å spille nesten før han hadde satt seg. Huff, tenkte jeg. Han begynte på et lite stykke jeg ikke kjente, og spilte for utålmodig, for usystematisk. Så ga han seg i kast med Bachs berømte toccata og jeg rystet trist på hodet – for dette var jo bare ungdommelig skryt. Han hastet fra stykke til stykke, bare litt av hvert stykke og med masse, masse feil, mens jeg satt under orgelet og gråt fordi det tross alt var vakkert, fordi guttevalpen hadde sett så forfrossen ut, fordi hans fremtid som musiker i kriserammede Spania ser svart ut, og vinteren bare så vidt er begynt, og fordi jeg satt i det jeg betrakter som en vidunderlig vakker, gylden kirke full av orgelmusikk bare til meg.

Men det var for mange feil. Jeg forlot ham og kirken, og gikk resolutt til billettluken hvor han som var så sur hadde fått selskap av en annen. «Kan du være så snill,» sa jeg strengt, mens jeg rakte ham en seddel, «å gi dette til den unge mannen med beskjed om at han må skaffe seg varmere klær.»

Det slår meg nå i ettertid at dette er noe spansk turisme kan selge til oss nordmenn: Her kan vi for noen ganske få kroner oppleve gleden av å redde dagen for folk. Det forbløffede blikket de to bak billettluken sendte meg var verdt flere norske middager.

Jeg vil aldri få vite om guttevalpen får seddelen. Innen de to målløse typene i billettluken hadde fått igjen talegavene sine og ropte «takk!», var jeg på vei ned trappen.

Hvis de mot formodning ikke forteller gutten at de fikk penger som var tiltenkt ham, vil de som katolikker lide helvetes kvaler, om ikke til evig tid så i alle fall så lenge de lever.