For at en knekt skal kunne ta rotta på en konge, må han bryte spillereglene, og om han gjentatte ganger har fått utdelt elendige kort, kan han jo alltids velte spillebordet. Det var det Hannibal gjorde da han gikk over Alpene med elefantene sine. Han brøt spillereglene og veltet bordet.

Den store hærføreren Hannibal huskes nå mest på grunn av elefantene, men i 216 f. Kr., etter slaget ved Cannae, var han den frykteligste fienden romerne noensinne hadde opplevd. Hannibals ettermæle er likevel dårlig fordi romerne fikk overtaket til slutt og derfor fikk skrive historien, så til denne dag er det få som vil døpe en sønn Hannibal.

At romerne som hevn (vel og merke etter definitivt og endelig å ha knust kartagenerne) jevnet Hannibals praktfulle Kartago ved jorden og gikk fra dør til dør for å slakte dets innbyggere mann for mann, er bare en fotnote i historien. Hannibal hadde jo brutt reglene, romernes regler.

Ca. 100 senere ble romerne slått på nytt i slag etter slag, av teutonere. Heller ikke det ordet – teutoner – er positivt ladet. Romerne ble nemlig bare midlertidig satt ut av spill og fortsatte å ekspandere i alle retninger og å skrive sin egen historie.

Men andre germanske stammer utslettet rett og slett flere romerske legioner ved slaget i Teutoburgerskogen i år 9 og satte en stopper for videre romersk ekspansjonisme mot nord. Snart skulle germanerne selv nå toppen av næringskjeden med en germansk keiser, mens romerne måtte nøye seg med en pave.

Det de ulike germanske stammene hadde til felles var at de var romerne teknisk, organisatorisk, teoretisk og økonomisk underlegne. Men de var rovmennesker som brøt spillereglene, la seg i bakhold og dolket legionærene i ryggen; temmelig feigt, spør du meg. Forresten var ikke romerne stort bedre: de forgiftet hverandre over en lav sko for å nå toppen og forbli der. Selv pavene gjorde det.

Rovmennesker har fortsatt med den slags til denne dag. Den som skal nå toppen av næringskjeden kan ikke ha skrupler. Og for å forsvare seg mot rovmennesker hjelper det ikke med bønn. To tusen år etter Hanibal skjøt vietnameserne sovende amerikanere som prøvde å redde dem fra kommunisme. Ikke pent, hva, men amerikanerne var ikke snauere enn at de tok igjen med napalm (er ikke det kjemisk krigføring?) og “Agent Orange”, og den dag i fødes alt for mange misdannede barn i Vietnam (The Guardian om Agent Orange). Vietnamkrigen pågikk under flere USAnske presidenter, blant dem flere fra det demokratiske partiet.

Hvis jeg ikke tar mye feil brukte amerikanerne napalm også i Irak, til tross for at verdens nasjoner hvert år kom sammen i FN for å prøve å enes, blant annet om hva som var tillatelig krigføring. Napalm var definitivt ikke tillatelig.

FN var nemlig ikke like populær over alt. FN representerer et forsøk på å temme rovmennesket, i praksis ved å bevare status quo; balanse mellom nasjonene; ro i klasserommet; lov og orden. Personlig liker jeg godt status quo. Jeg har det helt ypperlig her jeg er. Men er man et rovmenneske, vil man gjerne ha mer, og da er folkeretten forbannet irriterende. Er man derimot på bunnen av næringskjeden og har ingenting å miste, slåss man vilt og fortvilet uten tanke på lov og orden.

Det er ikke ofte at en knekt tar rotta på en konge, men det har skjedd og det vil fortsette å skje fra tid til annen så lenge det finnes rovmennesker på jorden, medmindre genmodifisering ikke tar helt av. Ganske enkelt fordi knekter stadig vekk prøver seg.

Midlene som brukes varierer. Jeg har nevnt bakhold, dolking, gift, Agent Orange og napalm. Jeg kunne ha tilføyd mange andre, men vil konsentrere meg om opinionsformende nyhetsfiltrering i riksdekkende etablerte og respekterte media og subtil meningspåvirkning i alle hovedkanaler, for det er derfor jeg skriver dette.

(En takk til Lars Birkelund for noe han skrev 15.04.2018 . Jeg synes at han gjør så saklig og grundig rede for seg at jeg ikke skal oppsummere hans poeng men anbefale at artikkelen leses. Det som følger er inspirert av den.)

Vi kan i dag umulig vite om Hannibal var en psykopat, men det er godt mulig. Det er også godt mulig at helten Armenius, som ledet germanerne i Teutoburgerskogen, var psykopat. Det er dessuten ikke en gang interessant om de eller Nixon, Kennedy, Assad, Putin og Julian Assange var eller er psykopater. Det er deres meritter som må bedømmes og virkningen av deres handlinger.

Det hersker liten tvil om at Assad vil bli bedømt, ikke på grunnlag av hva han gjorde før 2011 – det var faktisk mye bra – men for hva han har gjort siden. Jeg antar at han med rette kan anklages for grove krigsforbrytelser. Ettertiden vil formodentlig fortsatt dømme ham hardt. Jeg regner med at mange land vil ønske å stille ham for retten ved egne domstoler hvis han forlater Syria. Det har de anledning til.

Men vi må ikke glemme at Assad handler i en kontekst, slik USAnerne handlet i en kontekst da de begikk de grusomste krigsforbrytelser i Vietnam: De fryktet i rammeste alvor at Asias land ville falle som dominobrikker for kommunismen.

Assads kontekst i Syria er blant annet at opprørsgruppene er finansiert og støttet av utenlandske krefter. Vi har forresten nettopp lært at selv Norske myndigheter har sent soldater til Syria for å trene opp soldater, angivelig for kamp mot IS, men i praksis for kamp mot regjeringshæren.

Vestens kontekst i Syria er blant annet at Russland styrker sin posisjon i Midtøsten og knytter stadig tettere bånd til Iran og til og med Tyrkia. I den anledning er vi ofre for en propagandakrig, hvor man blant annet har satt munnbind på Julian Assange. Det gjelder å demonisere Assad og Putin og for den del også Assange, og å fremstille vestens intervensjon som et ønske om å redde sivile slik man prøvde å lure oss til å støtte krigen i Irak.

I Norge bør vi holde oss for gode til å la oss lure.