Ikke Egypt (Hyldest til RSF)


HYLDEST TIL RSF (Journalister uten grenser)

Det er nesten rørende så pent vi oppfører oss nå i Egypt. Vi? Alle unntatt Israel, forstås. Hele det gode selskapet kappes om å applaudere ikke bare massenes mot, men sågar (om enn ganske forsiktig) Det islamske brorskapets diplomatiske beskjedenhet. Selv fru Clinton kan ikke annet enn late som om hun vil respektere “folkets valg” – enn så lenge.

Nei, jeg skal ikke skrive om Egypt – enn så lenge – men ta av meg hatten og stå taus og med bøyd hode. Måtte det gå dem vel, de tapre hundretusener kvinner og menn som har satt livet på spill for å trosse portforbudet og en unntakstilstand som har vart siden 1981, da Sadat ble myrdet fordi han undertegnet en forrædersk fredsavtale med Israel.

Så lenge vi forkjælte barn av nord ikke i vannvare pisser i brønnene til Egypterne, slik mange av oss enda pisser i palestinernes brønner – for eksempel ved å nekte ta inn over oss at å gi fredsprisen til Sadat var utilgivelig – skal jeg stå taus og med bøyd hode. Så lenge Odd Karsten Tveit får taletid.

Men la det være sagt, Herren er stor, og Herrens urett kjenner ingen grenser. I Bagdad var det i uka som gikk en meget kjekk ung spansk statsadvokat. Han var der for å etterforske USAnernes drap i 2003 av en spansk pressefotograf under Iraq-krigen. For ordens skyld: Den drepte pressefotografen het José Couso. Grunnen til at dette drapet blir etterforsket som mord, og ikke som “colateral damage”, som USAnerne så søtt kaller sine krigsforbrytelser, er at man mener å ha bevis for at det var nettopp det, mord. Fotografen sto i vinduet i 14. etasje og fotograferte, blant annet, stridsvognen som drepte ham. I samme rom som han, bare et par meter unna, satt en fyr, romkameraten hans, og knyttet skolissene sine, en såkalt kritisk journalist, som for øvrig vant RSF-prisen (Journalister uten grenser) i 1999. For ordens skyld heter journalisten som overlevde, fordi han altså ikke sto i vinduet men knyttet skolissene sine, Jon Sistiaga.

Vel, tilbake til uka som gikk, da den unge, høye, mørkeblonde, veltrente, spanske statsadvokaten skrittet med sitt store følge av reportere, embetsmenn, m.m. over murpuss og annet søppel ut gjennom vestibylen i hotel Palestina, var det én i følget som muligens gikk litt ustøtt. Det var Jon Sistiaga, som hadde vært sammen med statsadvokaten oppe i rom 1403. “Så snart dommeren [statsadvokaten] og …. og … hadde forlatt rommet, helte jeg litt Dimple 15 år på gulvet og…”

Kort sagt den garvede baskiske journalisten skålte med sin døde venn, pressefotografen.

Og han legger til, “og i går var det bare her i byen 50 nye døde.” [El Pais 29. januar 2011, “Brindar con un alma”]

Ja, herrens urett kjenner ingen grenser. USAnernes urett er glemt og tilgitt, men i Bagdad kan det stadig, i 2011, ryke med 50 personer. Pytt sann. Gjort er gjort og spist er spist.

Men så lenge det er noen som overlever og kan fortelle om udåden (RSF),  er det håp.

,