Jeg har gått inn i meg selv. Det gjør jeg faktisk rett som det er, fordi det har jeg lært av jesuittene, som spilte en relativt stor rolle i min oppdragelse.
En kan si mye om jesuittene, eller rettere sagt, det er allerede blitt sagt mye om dem, så jeg har ikke tenkt å si så mye mer, og den norske Wikipedia-siden viet til emnet er slett ikke verst. Den gir etter min mening et like klart, saklig og forvirrende bilde av jesuittordenen som jesuittordenen fortjener, på godt og vondt.
De har vært helter og de har vært skurker, for å si det slik, eller for å si det på en annen måte: De har vært forfulgt, de har selv forfulgt og de har vernet forfulgte, helt fram til vår tid. Den nåværende paven, en argentinsk jesuitt, mistenkes for å ha samarbeidet med diktaturet i sitt eget land og for å ha bidratt til fengsling og tortur av blant annet 2 jesuittiske frigjøringsteologer han syntes han kunne ofre, jf. f.eks. Guardian. Frigjøringsteologer forsvarte de fattige mot overmakten, og Vatikanet likte derfor ikke frigjøringsteologer.
Den nåværende paven nekter selvfølgelig, men jeg tror ham ikke et øyeblikk.
Jeg tipper han har gått i seg selv, slik jesuittene lærte meg å gå i meg selv. Jeg tipper han er kommet til enighet med seg selv og sin gud om at det han gjorde den gang var nødvendig og riktig. For det er slik jesuittene lærte meg å holde ut minnene av mine synder.
Nå ser jeg at avstanden mellom meg, som har opplevd jesuitter på nært hold, og du som kanskje ikke har det, kan ha blitt i største laget. Derfor foreslår jeg litt sommerlektyre, nemlig «Trollfjellet» av Thomas Mann. I den romanen spiller en jesuitt en stor rolle.
Imellomtiden tilbake til mine synder: Inspirert av jesuittene er jeg kommet til at mitt miljøengasjement har vikarierende motiver. Det er klart at jeg ønsker å bevare en beboelig klode! Det er klart at jeg mener vi må gjøre det som kreves for å redde vår planets fremtid, selv om det betyr at jeg ikke lenger får fly billig dit jeg vil.
Men er dette bare noe jeg mener fordi det ikke vil falle i god jord å si at jeg gir blaffen i planetens skjebne? Er dette noe jeg messer om fordi jeg er for feig til å si at dersom det er demokratisk enighet om å sende planeten pokker i vold, så må vi jo ta folkets vilje på alvor? Seiler jeg under falske flagg?
Jeg er redd for det. Under mitt ønske om å bevare planeten ligger det et annet motiv, nemlig en dyp vemmelse for biler. Synet av en bil kan jeg nok leve med, men luften den etterlater, og lyden av den, ikke minst…! Jeg får lungebetennelse av den blotte tanken, og jeg er allerede hørselsskadet.
Jeg hater biler! På samme måte som Ignatius Loyola var besatt av frykten for å dø av kanonkuleskaden han pådro seg i 1521, så hjemsøkes jeg av forestillinger om at kjente og ukjente drepes eller, ikke minst, lemlestes i trafikken. Jeg fantaserer sågar om å flytte på landet og drive med sauer for å slippe å forholde meg hvert eneste minutt til auditive, visuelle og olfaktoriske inngrep og påminnelser om hvor nære på det var at jeg eller en annen fotgjenger ble nok et trafikkoffer.
Jeg har avslørt den virkelige årsaken til mitt miljøengasjement. Hva skal jeg nå gjøre? Ta min hatt og gå? Kysse og klemme mine venner fra miljøbevegelsene – vakre, tårevåte mennesker – sende blomster til Naomi Klein med takk for all inspirasjonen, kjøpe meg sauer, jordflekk, hjertestarter og utvidet mobilabonnement?
Ignatius Loyola ville ikke ha gjort det. Det er sikkert! Men la det være klart: Ignatius Loyola er og bør ikke være forbilde for noen.
Miljøbevegelsen er ikke spesielt glad i biler, og jeg har ikke noe sterkt ønske om å se planeten ødelagt. Dermed kan vi enes om en slags agenda. Agenda gir grunnlag for korstog, og korstog gir grunnlag for inkvisisjon. Men la oss nå ikke begynne på den tråden. La oss nå for en sjelden gang tenke positivt: Samarbeid er mulig, selv på grunnlag av vikariernede motiver.