Knausgård-parafrase


Noen ting er faktisk varige, utrolig nok. Ja, jeg vet det meste er forgjengelig, bier for eksempel, både som individer og som art. Hat er også forgjengelig, pussig nok, og George Bush er forgjengelig. Det er mye å glede seg over.

Som om ikke det var nok for denne lille solskinskommentatoren, må jeg nevne enda noe som er varig. I hvert fall langt mer varig enn jeg trodde. Det gjelder appelsinen jeg kjøpte 18. mai i år. Jeg vet det var 18. mai jeg kjøpte den og en appelsin til, for det var dagen jeg trengte niste på en lang flyreise med et barn på 1 år.

Jeg kjøpte de to fruktene fordi selgeren påsto det var mandariner, ikke appelsiner. Som kjent er mandariner lettere å skrelle enn appelsiner, noe som kommer vel med på et fly. Dette med at den kun angivelig var en mandarin, ikke en virkelig mandarin, er viktig for historiens videre gang, så hold fast ved det.

I dag stakk jeg hånden ned i sekken for å hente opp lommeboken. Hånden støtte på en appelsin. Det har den gjort ganske mange ganger, og hver gang har jeg tenkt: Jeg må ta å spise den appelsinen. Tanken har hver gang umiddelbart blitt etterfulgt at en annen tanke: Ikke nå. Men slik gikk det ikke i dag. For i dag var første tanke: Har ikke jeg støtt på den appelsinen før? Så i stedet for å romstere videre i sekken etter lommeboka, fisket jeg opp appelsinen og så på den.

Det var noe kjent med den. For det første så den ut som en mandarin, for det andre var den påfallende tung til å være mandarin. Jeg begynte å skrelle den og oppdaget at skallet satt dønn fast og nærmest måtte skrapes av akkurat som på appelsinen jeg spiste på flyet slik at det duftet appelsin av mine og ettåringens dynkede klær resten av dagen. Derfor, husket jeg nå, spiste jeg den gang ikke den andre appelsinen, den jeg kjempet med i dag 19. juni, stadig i år, over en måned etter at jeg hadde fraktet appelsinen i min varme mørke bag fra Spania til Norge.

Og det skal gudane vite: Bedre mandarin eller appelsin enn den jeg har drasset på den siste måneden har jeg sjelden opplevd maken til. Så søt og saftig var den at jeg knapt la merke til de to eller tre appelsinsteinene . Ja, det hadde den, appelsinsteiner, som de gamle mandarinene. Fast i kjøttet og tung som en blodappelsin, men avflatet i polene og med tynt skall som en mandarin, søtere enn begge fruktene, må dette ha vært en protofrukt, noe som både appelsiner og mandariner stammer fra, altså ikke en manpelsin, men en proto-manpelsin.

Her skulle det kanskje ha kommet en konklusjon, en avslutning eller noe. Men den blir det ikke noe av.