Nei, du behøver ikke slå det opp, for det har jeg allerede gjort. Jeg gjorde det for å være sikker på at begrepet ikke er tatt av en annen, på samme måte som e-postnavn tas i yahoo- eller hotmailsystemet. (En skal ha mye fantasi og tålmodighet for å klare å lage en hotmailadresse på mindre enn ni tegn som ikke inneholder eller sågar består av siffer.)

Ordet lancelot-syn kom til meg da jeg spiste frokost i dag og hørte en beveget NRK-korrespondent fortelle om 18. gang han var på Bob Dylan konsert. Han nevnte en annen konsert han husket, da tilskuere hadde kastet tomater fordi Bob Dylan hadde gått over til elgitar. Han “svek” ikke bare den akustiske gitaren, men selve kjernen av det han sto for i manges øyne, nemlig et krav om en mer rettferdig verden (“The Times they are a Changing”).

Det er andre gang på en uke at jeg forundrer meg over voksne, nøkterne menn som blir beveget ved gravsteinen til en moderne legende. Den 22. november var det 30 år siden Kennedy-drapet, og fjernsynskanalene tutet oss ørene fulle med Kennedy-taler og Kennedy-filmer, som alle hadde det til felles at de fremstilte ham som helt på den ene eller den andre måten. Voksne menn “som burde vite bedre”, tenkte jeg, slukte fremstillingen av den vakre, den edle, den begavede mannen som måtte dø fordi han trodde på og arbeidet for en bedre verden. Jeg protesterte indignert: “Har du glemt Vietnam og alt det der med “the commies” i vår egen bakgård? Men motparten var liksom ikke til stede. Han smilte så vidt som om han lyttet til fremtidige generasjoners stemmer – global harmoni – som om han så Kennedy løfte sine hender i velsignelse over menneskeheten.

Dette er det jeg kaller lancelot-syn. Lancelot var en elskelig helt fordi han, som Kennedy, var feilbarlig. Man elsker dem ikke så mye til tross for deres feil, men på grunn av dem. De kunne nesten vært oss, dermed kunne vi nesten vært dem, i hvert fall en sen kveld over en cognac. Mange trenger ikke en gang cognac for å se en Lancelot i en Kennedy eller en Che Guevara, og mange, om ikke her i Norge, er villige til å legge fra seg det de holder på med for å følge en Lancelot i kamp.

Da heter det persondyrking, et negativt ladet ord som gjerne tas i bruk når store menneskemasser er villige til å ofre livet for noe som er større enn dem selv. Dette uttrykket er ikke aktuelt når dyktige generaler sender tusenere i døden for å forsvare eller utvide landegrenser. Om det er mulig brukes det imidlertid når “fienden” er nød og ufrihet. Kun i sjeldne tilfeller fører “persondyrking” til seier. Det er når vi i vesten ikke på noen måte kan forutse, når vi begynner å ta i bruk ordet for å karakterisere en konflikt, at “massenes kamp” mot overmakten vil nytte. Et eksempel på dette er da Ho Chi Minhs folk vant Vietnamkrigen.

Ingen liker persondyrking. Det lukter stramt av selve begrepet. Men dessverre må jeg her lire av meg tre små men likevel tunge setninger: Den som intet har, vil intet få om han/hun ikke satser seg selv. Den som intet har, er ingenting alene. En hær uten leder er lik kaos. Tre barnaktig enkle aforismer, ja, og det er god grunn til å være på vakt mot det enkle, som jo kan være en forenkling. Jeg tar kanskje feil, men tar jeg ikke feil, så bør man ikke glemme mine tre små aforismer.

Jeg vil tilbake til det jeg ser og hører i min egen stue: to voksne, nøkterne menn som blir beveget av hver sin Lancelot. For begge representerer helten en bedre verden. Jeg står og vurderer dem litt nedlatende, til jeg kommer på at jeg ikke er det spor – jeg gjentar, det spor – bedre! Selv har jeg jo sett Hugo Chavez. Han var og er min Lancelot (jeg har skrevet om ham her tidligere). Man spådde at han kom til å bli en diktator; kanskje var det da et hell at han døde før han kom så langt. De to mennene med lancelot-syn som jeg nettopp har gjort narr av, gjorde narr av slike som meg, av folk som ble så blendet av Chavez sin karisma (slik de hånlig formulerte det) at vi overså tall om den økonomiske situasjonen i Venezuela.

Ikke nok med det: Jeg husker godt hvor jeg var noen minutter etter at Kennedy døde. Jeg var nemlig i New York da. Jeg husker det som i går. Jeg husker også hvor ulykkelig jeg ble da jeg som voksen forsto hvor mye galt min helt Kennedy hadde gjort. Kanskje det virkelig er på tide å nyansere litt om Kennedy. For det er jo sant at talene hans vekket håp og nørte opp under viktige verdier, slik Obamas taler til å begynne med ga oss håp. Obamas tale i Kairo fikk selv de mest garvede utenrikskorrespondentene til å snakke over seg av iver og begeistring.

La meg ta en annen Lancelot: Nelson Mandela. Jeg har aldri hørt noen trekke i tvil hans betydning ikke bare for Sør-Afrika, men for hele menneskeheten. Fordi det han gjorde, nyttet, og fordi vi opplever det som uomtvistelig at det nyttet, bidro han noe til de fleste av oss.

Er det latterlig? Er det urealistisk, svermerisk, sentimentalt … ikke bare å ønske en mer rettferdig fremtid, men å ha håp om det? Og om vi så mener å se at her er det noen som kan ta rotta på fandenskap? Hva så? Det finnes ikke lenger drager her i verden, så kanskje det en gang har vært noen som har tatt rotta på dem.

Men en liten advarsel fra helsemyndighetene: Lancelot-syn kan føre til blindhet og bør derfor jevnlig følges opp.