Dette er en selskapslek: Nå skal dere gjette hvilket ord jeg tenker på. Det er et substantiv. Dere kan stille spørsmål men jeg kan kun svare “ja” eller “nei”. Hva er ordet mitt?
— Er det et konkret begrep?
— Nei.
— Er det noe positivt?
— Tja…
— Du sa du ville svare ja eller nei!

Ordet var “ære”, og ikke med sin beste vilje kunne lederen i denne selskapsleken besvare spørsmålet. For ordet har fått et negativt fortegn, men han kunne ikke få seg til å si at det ikke er noe positivt. Han tapte leken i andre trekk.

Hva forbinder vi med ære? Æresdrap, selvfølgelig; å dø før fedrelandet (krigen); uttrykket “å miste all ære” (for deretter å begå selvmord). Ære er altså, eller var, ganske kompromissløse greier, noe man måtte dø for om det gjaldt. Ære var noe man vant eller tapte i kamp. Man kunne tape kampen og likevel vinne ære. Man kan spørre seg om den moderne nordmannen enda har noe forhold til dette begrepet eller om det sist var aktuelt for oss i siste verdenskrig.

Det er ikke forbundet med ærestap å bli voldtatt, for eksempel, og godt er det. Det er i verste fall traumatiserende. Det er ikke lenger forbundet med ærestap for en jente å ligge med en to-tre personer i løpet av en festhelg (selv om jeg vil påstå at dette siste ikke er særlig lurt). Det gir ikke ære å dra til Palestina og kjempe med Hamas eller hvem det måtte være. Det gir ikke ære å operere som kritisk journalist i et farlig land for så å bli arrestert og fengslet. Å gjøre noe slikt ville kun bli stemplet som “dumt”. Om Norge skulle bli okkupert, tenker jeg riktignok at begrepet “ære” igjen ville få mening, men i våre dager heter det ikke lenger okkupasjon. USA okkuperte for eksempel ikke Irak; de skulle bare “frigjøre” landet fra Sadam. Israel har ikke “okkupert” Palestina, som jo ikke er noen stat i det hele tatt. Kina har ikke okkupert men “frigjort” Tibet. Så sjansen for at et land skal bli okkupert slik at det faktisk er klart for enhver at det er okkupert, er små.

Vil det si at begrepet ære ikke har noen relevans for en moderne nordmann? I vår sære lille krok av verden, hvor de fleste enda lever trygt og møter en relativt forutsigbar og overkommelig hverdag, later det til at vi ikke trenger kjempe for stort annet enn kjærligheten. Mange av oss er også opptatt av karriere, i hvert fall i deler av sitt liv.

Min påstand er at vi, mennesker, trenger noe mer å kjempe for enn kjærligheten, for ikke å snakke om karriere. Jeg postulerer at vårt behov for noe å kjempe for er motivert av et ønske om”ære”, og det er kun kamp som gir ære. Ikke hvilken som helst kamp, vel og merke. Kamp for karriere gir riktignok “status”, men ikke ære. Nei “ære” vinner man ved å være villig til å ofre noe stort, for eksempel livet, eller status, for et felles mål.

Jeg tror dette er noe av kluet ved fremgangen til de mange militante, kompromissløse muslimske bevegelsene. De kjemper for noe som er større enn det enkelte individets klatring opp den sosiale stigen. I kamp for den rette troen, den rette levevei osv., har de mål som er større enn individets mål, mål som er verdt å dø for om det trengs, og leve for, ikke minst.

Gevinsten ved denne opplevelsen av felles sak er at selv den usleste kriminelle, selv en lutfattig tigger, selv en mann som ikke elskes av sin kvinne, selv en kvinne som ikke elskes av sin mann, for den del, kan vinne ære. Konseptet har altså det fantastiske fortrinnet at det er absolutt klasseløst! Rik og fattig står likt. I en verden hvor de bunnløst fattige er i overveldende flertall og hvor de fleste ikke ser håp om noensinne å komme ut av miseren, må dette alternativet, ære, eventuelt en ærerik død, fortone seg som forløsende og sublimt.

La gå at vi ikke liker fanatisk religion, ikke noen religion, for den del. La gå at vi ikke liker diskriminerende kjønnsroller. La gå at vi mener at “den rette levevei” er en tvangstrøye: Æreskonseptet har de militante muslimske bevegelsene bevart, og det er sunt, etter min mening. “Mening” er i det hele tatt nøkkelordet her. Deres liv har mening, mens vi, her, ofte sliter med “meningsløshet” skal vi tro den populære finske forfatteren Paasilinna.

Går det an å gjenoppvekke det problematiske konseptet “ære” i et land hvor det nesten ikke er mulig å dø av sult, hvor flertallet har bolig, helsevern og en sikker grav i viet jord. Jeg mener det går an og at det må gjøres. Vi har for lengst annammet den franske revolusjonens parole “frihet, likhet, brorskap”. Vi undertegnet FNs menneskerettserklæring for et halvt århundre siden. Det eneste som gjenstår er å forstå at vår lille krok av verden ikke er så trygg som vi liker å tro. Oljen vil ta slutt, og når det skjer, vil globale regler ramme oss istedenfor å velsigne oss. I vår egen interesse, om ikke i andres, bør vi kjempe med livet som innsats for den franske revolusjonens paroler og for FNs menneskerettserklæring på den globale arena, som er den arenaen vi tilhører, enten vi melder oss inn eller ut.

Vi må kjempe, mener jeg, så godt vi kan, hver og en på sine premisser, for en mer rettferdig verden, ikke bare for våre egne bankkonti. Vår verdensorden er nylig blitt truet med økologisk kollaps, og en del av den kollapsen handler som kjent om mennesker som lever i nød.