Med bøyd hode


— Burde jeg ikke skrive noe om Chavez, Hugo Chavez, sangeren Chavez, pedagogen Chavez, Chavez med de røde skjortene og de daglige, lange radioprogrammene?

— Jo, det burde jeg. Men det nytter ikke. Ingen vil tro meg.

— Det er bare pga. propagandakrigen.

— Bare?! Har noen noensinne blitt hørt i en propagandakrig med en stormakt?

— Si ikke det: Nå er rettssaken pga. Operation Condor begynt.

— Nettopp! Men i alle år har alle sagt at Operation Condor var venstresidens fantasifoster, en konspirasjonsteori! Hendelsene de 25 er tiltalt for ligger så langt tilbake i tid at den uruguayanske diktatoren Bordaberry, som også skulle ha vært på tiltalebenken, for lengst er død.

— Jojo, men sannheten har altså kommet for en dag i løpet av vår levetid.

— Det er fordi vi er blitt så gamle. Og forresten: Jeg har ikke sett et pip om rettssaken her i Norge!  Og hvem bryr seg vel om de få gjenlevende skurkene bak noen titalls tusen drap som fant sted for 30 år siden? Det var 800.000 i Rwanda.

— Jeg bryr meg! Jeg ble rørt da jeg hørte det på RTVE [Spanias rikskringkasting], rørt og oppspilt. Og slektingene og vennene til de drepte bryr seg! I alle de seks landene, og i hele Latinamerika bryr man seg. Og Chavez har sikkert bidratt til at det kunne skje, fordi noe av det viktigste han sto for, var sammensveisingen av landene på det kontinentet. De skulle ikke lenger være noen bakgård for USA. Vi ser – og det bør nå ha blitt klart for alle – hva USA har bidratt til Latinamerika. [Se for eks. War on Democracy]

Javel da, så får jeg skrive litt til minne om Hugo Chavez:

Chavez prøvde å skape en ny type sosialisme, sosialisme basert på frie valg og markedskapitalisme. De lærde får strides om hvorvidt noe slikt overhode er mulig. I Venezuela har det gått så som så, ikke minst fordi den tidligere oljeeliten har kjempet en innbitt og hatsk kamp for å sabotere forsoning og samarbeid.

Men poenget er – og det er dette som stadig underkjennes i pressen – at Venezuela ikke var og heller ikke er noe sosialistisk land, slik vi forstår sosialisme! Det var og er et beinhardt og brutalt kapitalistland!

Oljeproduksjonen ble imidlertid overtatt av staten, og det er om oljeproduksjonen striden står med USA og den tidligere oljeeliten. Chavez klarte å kjøpe midlertidig fred med fienden USA ved å selge landet store mengder subsidiert olje. Men den interne eliten fører en krig på livet. Jeg hørte forleden opposisjonslederen uttrykke sin kondolanse: “Vår dype medfølelse går til hans nærmeste familie og venner.” Tosk! Hvis Enrique Capriles skal ha noe håp om å forene det splittede – mer enn splittede, delte – landet, så må han innse at for Venezuelas fattige masser, så var Chavez elsket. Massene sørger minst like mye over hans bortgang som den dødes familie og venner. Hvis ikke Henrique Capriles skjønner at han må snakke med de fattige massene, som utgjør 80 % av befolkningen, så frykter jeg at det blir borgerkrig.

Chavez var ingen Pave. Han deltok i alt, var alle steds nærværende, leende, syngende, småpratende. “Han har gitt oss” – heter det – helsevesen, skolevesen, universiteter, voksenopplæring og subsidierte matbutikker. Selv jeg nøt å høre ham legge ut om nødvendigheten av å ta vare på kloden, om å prioritere bærekraftig drift, om å utvikle et samfunn vi alle kan leve i. Han var en fantastisk lærer og en deilig sanger!

Nei, jeg innrømmer: Hvis man vil være en stor statsmann, holder det ikke å være en gudbenådet lærer som klarer å få de svake elevene til å uttrykke seg i timen, og en sjarmerende visesanger. Det holder ikke å sette i gang programmer for å installere vannklosetter i alle hjem, ikke minst når det er et faktum at det enda er langt igjen før det finnes vannklosetter i alle hjem.

Men det å sette småfolket ikke bare på dagsorden, men øverst på dagsorden, det å gi småfolket – det vil si det overveldende flertallet av Venezuelas folk – en stemme og dessuten retten og viljen til å være enig eller uenig med seg, det kan bare en stor, stor statsmann! Det å inspirere ledere i de fleste land i Latinamerika (bortsett fra “pudlene” Chile og Colombia) til å våge å tale USA i mot og til å samarbeide seg imellom om stadig flere tverrnasjonale prosjekter, det kan bare en stor statsmann.

I litt over et tiår har de fattige i Venezuela følt at de sammen med sin leder skapte historie. Flertallet av det venezuelanske folket har følt at de faktisk hadde medbestemmelsesrett, ikke bare ved urnene men i hvordan landet utviklet seg. De deltok i et unikt sosialisme-prosjekt som hele verden har fulgt med blandede følelser. De har nedkjempet et kupp, udødelig filmet fra time til time av et irsk reportasjeteam som tilfeldigvis var i Caracas da kuppet fant sted. Se “The Revolution will not be Televised”.

Nå har jeg sagt nok. Det er en propagandakrig der ute, og mot den veier mine ord fint lite. I dag heter det forresten ikke propagandakrig, men merkevareskaping. Som merkevare hadde Chavez ingen sjans i Europa, men i sitt eget land, solgte han meget godt. Amen og la meg være i fred.