Om vel et døgn vil klokkene begynne å ringe inn et nytt år. Klokkeklangen vil forplante seg fra time til time fra øst til vest – eller er det fra vest til øst? – inntil hele kloden har oppfattet at vi heretter må tukte oss selv til å skrive 2019, et helt alminnelig årstall, langt fra rundt og ikke en gang delbart med 2. Høyst sannsynlig vil det ikke skje noe utenom det vanlige i løpet av de timene som årsskiftet varer. På nyhetene vil vi bare få høre om nok en galning som har skutt eller satt fyr på sin elskede, seg selv eller naboen. Og det kan hende at enda noen titalls afghanere er blitt drept av en selvmordsbomber. Brønnpisseren i USA, får vi nok også høre om. Kort sagt, det vanlige.

Rikskringkasteren og avisa mi prøver å bre et mildt skjær over det hele. Søndagsskolehistorier florerer, da unødig belastning på landets akuttinstitusjoner tross alt bør unngås. Jul i heimen har jo i alle år vært en risikosport; alt for mange tørner i løpet av desembermåneds siste ti dager, når vi alle skal være så glade i hverandre, så snille og så fredfylte. I de tusen hjem har man i romjula sett oppmuntrende filmer om motgang som belønnes med lykke takket være ærlighet, godhet og kjærlighet. Ikke bare barnefilmer. Men også barnefilmer, for mange har vi barn, barnebarn eller tantebarn som er hjemme i jula. Og snille som vi er i jula, sitter vi med dem foran storskjermene og er “sammen” om filmene. Mary Poppins II, for eksempel.

Mary Poppins II skiller seg litt fra Mary Poppins I – det skulle virkelig bare mangle. De voksne – Jane og Michael – er ikke gift, og godt er det, for de er jo søsken. Han er enkemann og hun er – tro det eller ei – singel, og hun forblir singel til siste slutt, tenk. Dessuten er Mary Poppins kledd som en fin frue, ikke som en tigger. Ja, det var visst det hele. To ting har altså endret seg siden Mary Poppins I, fra 1964. Tenk hvor mye annet har endret seg i løpet av 54 år!

Bare det å reise, for eksempel. Har du reist med et ordentlig skip noen gang? Det har jeg. Ikke på Titanic – så gammel er jeg tross alt ikke – men på luksusskipet Stratheden. Stratheden ble sjøsatt i 1937 og skrotet i 1969. Jeg var barn, redd og alene, men minnene fra Stratheden er noen av dem jeg verdsetter mest. Det jeg husker er ikke ubehaget, men min venn sjøen, det deilige treverket i gelenderet, den nydelige spisesalen, det vennlige kuøyet i kahytten min, det beroligende bølgeskvulpet mot ruten og duren fra skipets enorme motoriserte hjerte.

Ja, jeg var barn, redd og alene, men det gikk bra. Og nå er jeg voksen redd og alene, og det går fortsatt bra. Det går bra for meg, som er stor og sterk blant annet fordi jeg bor i verdens pr-pers rikeste land.

Men siden jeg ikke lenger er barn, vet jeg alt for smertelig godt hvor mye mer vi alle har å være redde for. Og hva i all verden skal jeg gjøre med den angsten? Skal jeg plage samboeren min (som tror at klimaproblematikken løser seg med teknologi, som ikke er enig med meg om Iran, NATO og EU) som tilsynelatende bor på en annen planet? Skal jeg plage mine nyvoksne barn med min angst? De har da virkelig mer enn nok å stri med – husgjeld, studielånsgjeld, uinspirerende jobber ….?

Nei, jeg er virkelig alene. Kanskje ikke alene nok til å skille meg – man har jo tross alt delt storparten av et liv. Men alene med mine tanker, mine interesser og min sorg over klodens fremtid.

Men herregud, da mann! Hvor mange av oss er det ikke som er intenst bekymret for klodens fremtid? Noen av oss har enda et visst håp om å redde stumpene. Hvorfor finner vi ikke sammen? Hvorfor er vi så spredd i så uendelig mange leire, med sprikende og høflig gjensidig-avvisende budskap?

Det haster.