Problemet med grunnloven er ikke at den er gammeldags. Noen mener riktignok at ordene i den bør erstattes med animasjon, slik at innholdet når dem som ikke kan lese riksmål, og noen vil erstatte ordet konge med president – en semantisk finesse – men innholdet er ganske greit. Problemet med Grunnloven er det den har til felles med Bibelen, nemlig at den helst ikke skal endres. Man tukler unødig med “Guds ord”. Selv noe så uskyldig som modernisering av bibeloversettelser skaper angst. Hva Norges juridiske fundament gjelder, så er ikke valg av ordet grunn+lov tilfeldig. Til daglig tenker vi ikke over hvor viktig grunnloven er for hvordan vi oppfatter oss som nasjon og som folk, men om vi skjeler til våre “allierte” på andre siden av Atlanterhavet, ser vi hvor greit det er å ha en sympatisk grunnlov. I USA påberoper man seg rett til å bære våpen i tide og utide og sågar til å plaffe ned “skygger som beveger seg” i hagen under henvisning til “the Constitution”. Bibelen er enda skumlere. Det ser vi når israelske lover under henvisning til at “jødene” er Guds utvalgte folk, gir palestinere status som annenrangs borgere. FNs Menneske­rettighetserklæring fra 1948 er noe mer tidsriktig. Israel har åpenbart ikke fått den med seg: “All human beings are born free and equal in dignity and rights…”

Den gang Grunnloven ble skrevet, var den visjonær. En kan få tårer i øynene av bare å tenke på hvor stort det var å få nedfelt følgende:

Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom. Pinligt Forhør maa ikke finde Sted.

Og hva med denne enkle lille setningen:

Ingen Grevskaber, Baronier, Stamhuse og Fideikommisser, maa for Eftertiden oprettes.

Jeg tolker denne paragrafen etter eget forgodtbefinnende: Ingen skal ha medfødte privilegier. Nydelig!

§ 100 var derimot problematisk:

Trykkefrihed bør finde Sted. Ingen kan straffes for noget Skrift af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller udgive, medmindre han forsetligen og aabenbar enten selv har viist, eller tilskyndet andre til Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de constitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod nogen. Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.

Den er blitt endret og har nå følgende ordlyd:

Ytringsfrihed bør finde Sted.

Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.

Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grænser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.

Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.

Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.

Jeg synes det er elegant at man i én paragraf har koblet sammen innsynsrett og ytringsfrihet, at man ser det ene og det andre som to sider av samme sak. Men at velstående, utdannede nordmenn skal kunne vise til § 100 for å påberope seg rett til å håne livssynet til hundrevis av millioner lutfattige folk uten rett til utdannelse… det finner jeg veldig problematisk. Det hjelper ikke å ytterlig latterliggjøre de rettsløse med å si at de ikke forstår “satire”. Er det rart de er sinte på oss?

Problemet med Grunnloven – at man ikke skal tukle med den – er også dens styrke.

Jeg tipper at verdens aller rikeste folk allerede er begynt å planlegge fremtidig  flytting til Mars. Når det endelig går opp for norske velgere at jorda, som for lengst er blitt ubeboelig for de fattige, uvitende millionene sør for middelhavet, og for Portugal, Spania og Hellas, før eller siden kommer til å bli det også for oss, da vil pipa få en annen låt her. Sett at grønne ekstremister får danne regjering. De vil muligens kunne innføre forbud mot bruk av bensinbiler på veiene, og de vil prøve å innføre rasjonering av strøm til alle husstander. De vil selvfølgelig øke bevilgninger til grønn forskning og ta i bruk nye løsninger i nord-sør problematikken, men de vil antakelig ikke kunne endre grunnloven. De vil ikke med dekning i loven kunne innføre et grønt diktatur. Det er bare å begynne å spare, folkens, til investering i fremtidens bolig på Mars.

Men det var ikke egentlig Grunnloven jeg skulle skrive om. Det var “privatlivets fred” som ikke er omtalt i den norske, men derimot i den danske Grundloven med ‘d’, § 264. Og det bringer meg til det siste jeg vil påstå om vår Grunnlov: Den er velsignet kort og grei. Bare 112 paragrafer.