Sep 142019
 

Jeg har skrevet om Ketil Bjørnstad før. Det er langt fra alt han har gjort som griper meg. For å være ærlig så har jeg hverken lest eller hørt mer enn en brøkdel av hans kolossale produksjon, nettopp fordi jeg vet det – vet at ikke alt vil gripe meg. Men jeg beundrer hans evne til å kunne formulere nesten hva det skal være.

Jeg vil være ham evig takknemlig for boka “Jæger”, ikke fordi Jæger i utgangspunktet interesserte meg, men fordi Bjørnstads tilnærming til genren biografi var banebrytende og befriende. Synd at det må ha kostet ham så utrolig mye kildearbeid at få som behersker språket i den grad han gjør, vil orke å gå i hans fotspor.

Jeg hadde lest to bind av “Verden som var min”, men hadde ikke tenkt å lese flere. Bind V er en mastodont av en bok om tiåret 2000-2010 slik det så ut fra Bjørnstads ståsted. Men så kom jeg over 1) en nedlatende anmeldelse av boka i en hovedstadsavis og 2) Arild Rønsens panegyriske oppfordring i Klassekampen til å lese den. Hm, tenkte jeg. Her er det noe som ikke stemmer. Dette må jeg sjekke.

Jeg lånte boken, men da jeg var kommet omtrent halveis i den, var det like før jeg returnerte den. Første halvdel var en oppramsing av ærefulle konsertoppdrag med verdensberømtheter, og møter med kjendiser som Liv Ullman. Han var på fornavn med alle, snakket pent om alle og jeg, som leser, kjedet meg. Han forsikret dessuten med jevne mellomrom at han ikke kunne fatte at man ønsket å ha ham, “Bjørnstad-gutten”, med på laget. Jeg ble trett av det jeg oppfattet som påtatt beskjedenhet.

Men så, omtrent halvveis, skjer det noe. Han blir far, og her begynner ting og tang å rocke. Ganske forsiktig, til å begynne med, etterhvert med større trøkk. Først kommer kattungen Kaos inn i livet hans, som et forvarsel på hva som skjer med et menneske når det får ansvar for et levende men hjelpeløst vesen.

Fra nå av blir den elskverdige mannen stadig oftere både utålmodig, gretten og regelrett sint. Ikke på barnet! Nei, men som mange nybakte foreldre blir han umiddelbart nesten panisk klar over at den lille en dag vil måtte klare seg uten foreldre. Ulikt mange andre, utvikler han som et slags forsvar av barnet et særdeles klart blikk for hva som skjer rundt familien. Det slår meg at hans reaksjon minner om våre forfedres: de måtte være våkne for ytre farer som fiendtlige stammer og rovdyr, mens “normalen” i dag tvertimot er å låse seg inn i polstrede hjem med innbruddsalarm.

Det som ikke stemmer er at nå er “Bjørnstad-gutten” på offensiven, altså fra andre halvdel av boka. Og det bør ikke forundre noen at en Bjørnstad på offensiven ikke faller i alles smak. Han kan virkelig få sagt både det ene og det andre så det svir; i alle fall for dem som blir rammet.

Tårene triller når jeg leser om foreldrenes sakte nedtang til dødsriket. Inntil nå har har han vært tilbakeholden om dem – han er ingen Knausgård, for å si det slik. Han har måttet skrive om dem i alle bindene fordi de tross alt er viktige i hans liv, men leseren har skjønt at mye er utelatt. Men så skjer det ting som er “utenfor vår makt”, som det heter. Force majeur. Nå kan han sette inn trykket ved å beskrive livets slutt i et moderne Oslo – og jeg får gåsehud! – og ved å hevde foreldrenes verdighet selv når de står med ryggen mot veggen. Han reiser flagget, kan man si. Slaget er tapt, men flagget vaier likevel.

Selv har jeg på disse sidene for det meste skrevet om forhold annetsteds i verden. Jeg har ønsket å tro at mitt land er en grønn og fredfull øy i verdens ufred. I Bind V bebreider Ketil Bjørnstad seg for å ha vært feig. Jeg antar han mener at han har vært redd for å gjøre seg upopulær. Jeg har også vært feig. Det skyldes delvis min lojalitet til min arbeidsgiver – til syvende og sist staten. Jeg har ønsket å tro på mitt land og jeg har langt på vei klart det. Men i det jeg har slitt meg gjennom mastodonten Bind V, blir det klart for meg at mye her til lands ikke er slik vi tror og ønsker å tro.

Jeg hører at kommentariatet beklager utfallet av det nylig overståtte valget og kaller det en utfordring for demokratiet. Jeg har derimot ikke hørt snev av selvkritikk fra de tradisjonelle partiene. Vi har for eksempel visst om de menneskeskapte klimaforandringene i mange tiår nå, og burde ha satset på massiv utbygging av kollektivtilbudet i like mange tiår. Da hadde vi sluppet bompengesaken. Er det rart at de unge stemmer MDG? Høyre og AP har jo vist at de ikke var velgernes tillit verdig.

Konklusjon: Jeg kan bare gjenta oppfordringen fra Arild Rønsen: Les Bind V av “Verden som var min”!

Til Ketil Bjørnstad: Skulle noen noensinne overlevere en beskjed til deg fra Pelshvalen, så er beskjeden denne: Takk for Jæger og for Bind V og, fra én musikkelsker til en annen, hør på Georgisk polifoni. Et sted å begynne er Rustavi-koret.