Apr 182018
 

For at en knekt skal kunne ta rotta på en konge, må han bryte spillereglene, og om han gjentatte ganger har fått utdelt elendige kort, kan han jo alltids velte spillebordet. Det var det Hannibal gjorde da han gikk over Alpene med elefantene sine. Han brøt spillereglene og veltet bordet.

Den store hærføreren Hannibal huskes nå mest på grunn av elefantene, men i 216 f. Kr., etter slaget ved Cannae, var han den frykteligste fienden romerne noensinne hadde opplevd. Hannibals ettermæle er likevel dårlig fordi romerne fikk overtaket til slutt og derfor fikk skrive historien, så til denne dag er det få som vil døpe en sønn Hannibal.

At romerne som hevn (vel og merke etter definitivt og endelig å ha knust kartagenerne) jevnet Hannibals praktfulle Kartago ved jorden og gikk fra dør til dør for å slakte dets innbyggere mann for mann, er bare en fotnote i historien. Hannibal hadde jo brutt reglene, romernes regler.

Ca. 100 senere ble romerne slått på nytt i slag etter slag, av teutonere. Heller ikke det ordet – teutoner – er positivt ladet. Romerne ble nemlig bare midlertidig satt ut av spill og fortsatte å ekspandere i alle retninger og å skrive sin egen historie.

Men andre germanske stammer utslettet rett og slett flere romerske legioner ved slaget i Teutoburgerskogen i år 9 og satte en stopper for videre romersk ekspansjonisme mot nord. Snart skulle germanerne selv nå toppen av næringskjeden med en germansk keiser, mens romerne måtte nøye seg med en pave.

Det de ulike germanske stammene hadde til felles var at de var romerne teknisk, organisatorisk, teoretisk og økonomisk underlegne. Men de var rovmennesker som brøt spillereglene, la seg i bakhold og dolket legionærene i ryggen; temmelig feigt, spør du meg. Forresten var ikke romerne stort bedre: de forgiftet hverandre over en lav sko for å nå toppen og forbli der. Selv pavene gjorde det.

Rovmennesker har fortsatt med den slags til denne dag. Den som skal nå toppen av næringskjeden kan ikke ha skrupler. Og for å forsvare seg mot rovmennesker hjelper det ikke med bønn. To tusen år etter Hanibal skjøt vietnameserne sovende amerikanere som prøvde å redde dem fra kommunisme. Ikke pent, hva, men amerikanerne var ikke snauere enn at de tok igjen med napalm (er ikke det kjemisk krigføring?) og “Agent Orange”, og den dag i fødes alt for mange misdannede barn i Vietnam (The Guardian om Agent Orange). Vietnamkrigen pågikk under flere USAnske presidenter, blant dem flere fra det demokratiske partiet.

Hvis jeg ikke tar mye feil brukte amerikanerne napalm også i Irak, til tross for at verdens nasjoner hvert år kom sammen i FN for å prøve å enes, blant annet om hva som var tillatelig krigføring. Napalm var definitivt ikke tillatelig.

FN var nemlig ikke like populær over alt. FN representerer et forsøk på å temme rovmennesket, i praksis ved å bevare status quo; balanse mellom nasjonene; ro i klasserommet; lov og orden. Personlig liker jeg godt status quo. Jeg har det helt ypperlig her jeg er. Men er man et rovmenneske, vil man gjerne ha mer, og da er folkeretten forbannet irriterende. Er man derimot på bunnen av næringskjeden og har ingenting å miste, slåss man vilt og fortvilet uten tanke på lov og orden.

Det er ikke ofte at en knekt tar rotta på en konge, men det har skjedd og det vil fortsette å skje fra tid til annen så lenge det finnes rovmennesker på jorden, medmindre genmodifisering ikke tar helt av. Ganske enkelt fordi knekter stadig vekk prøver seg.

Midlene som brukes varierer. Jeg har nevnt bakhold, dolking, gift, Agent Orange og napalm. Jeg kunne ha tilføyd mange andre, men vil konsentrere meg om opinionsformende nyhetsfiltrering i riksdekkende etablerte og respekterte media og subtil meningspåvirkning i alle hovedkanaler, for det er derfor jeg skriver dette.

(En takk til Lars Birkelund for noe han skrev 15.04.2018 . Jeg synes at han gjør så saklig og grundig rede for seg at jeg ikke skal oppsummere hans poeng men anbefale at artikkelen leses. Det som følger er inspirert av den.)

Vi kan i dag umulig vite om Hannibal var en psykopat, men det er godt mulig. Det er også godt mulig at helten Armenius, som ledet germanerne i Teutoburgerskogen, var psykopat. Det er dessuten ikke en gang interessant om de eller Nixon, Kennedy, Assad, Putin og Julian Assange var eller er psykopater. Det er deres meritter som må bedømmes og virkningen av deres handlinger.

Det hersker liten tvil om at Assad vil bli bedømt, ikke på grunnlag av hva han gjorde før 2011 – det var faktisk mye bra – men for hva han har gjort siden. Jeg antar at han med rette kan anklages for grove krigsforbrytelser. Ettertiden vil formodentlig fortsatt dømme ham hardt. Jeg regner med at mange land vil ønske å stille ham for retten ved egne domstoler hvis han forlater Syria. Det har de anledning til.

Men vi må ikke glemme at Assad handler i en kontekst, slik USAnerne handlet i en kontekst da de begikk de grusomste krigsforbrytelser i Vietnam: De fryktet i rammeste alvor at Asias land ville falle som dominobrikker for kommunismen.

Assads kontekst i Syria er blant annet at opprørsgruppene er finansiert og støttet av utenlandske krefter. Vi har forresten nettopp lært at selv Norske myndigheter har sent soldater til Syria for å trene opp soldater, angivelig for kamp mot IS, men i praksis for kamp mot regjeringshæren.

Vestens kontekst i Syria er blant annet at Russland styrker sin posisjon i Midtøsten og knytter stadig tettere bånd til Iran og til og med Tyrkia. I den anledning er vi ofre for en propagandakrig, hvor man blant annet har satt munnbind på Julian Assange. Det gjelder å demonisere Assad og Putin og for den del også Assange, og å fremstille vestens intervensjon som et ønske om å redde sivile slik man prøvde å lure oss til å støtte krigen i Irak.

I Norge bør vi holde oss for gode til å la oss lure.

Oct 122016
 

And now for all the good things, the things for which those who believe in a God have reason to offer thanks. Such a list, my friends, is called for, to prevent us from weeping all day and all night over Aleppo and all the little dead children there; an energetic list, to the accompaniment of drum rolls and waving flags, while happy children prance around dressed in their Sunday best.

We hear items from the list every day. In the lift on my way up to work, for instance:

– At least it’s not snowing.
– Better than in Aleppo, for sure.

Or in the lift on my way from work:

– Weekend at last! My wife is away with some friends, and I’m going to get drunk with mine.
– My children are away, so I’m going to read that book, at last.

No, that won’t do. If there is no rain in Aleppo, humanity’s tears will drown the place unless we can do better. So let’s pull our socks up, shall we!

– My begonia is still blossoming, in October, would you believe it? It’s so very beautiful; a hybrid of course. It reminds me that though species in the wild are dying, one by one, due to drought or whatever, we – humans, I mean – will always be able to create new and wonderful hybrids.
– … which will be available to those that can afford to keep a gardener, or something.
– Well, I’m sure there’ll be botanical gardens here and there, at least in big cities.
– Yes, and zoos. You know, in theory we can probably clone any of the popular mammals before they become extinct: lions and whales and tigers and stuff.
– … and we would not have to clone those horrible snails…
– I’m afraid they’ll be among the last to go.
– Oh dear. Well, at least there are still a few birds left in the country, and I’m off to the country for the weekend.
– Leaving your beautiful begonia?
– I’ll have something to look forward to coming back to, won’t I? Have a nice weekend.
– You too.

But I, the furry whale, have a better candidate than begonias to promote as a generator of happiness: Violin quartets. Violin quartets do not need rain or for that matter sun or fertile earth or even concert halls. Violin quartets only need violins and sheet music and a room that can accommodate four people, and me of course, who wants to listen.

But when the forests die and when almost all violins have been burnt in towns like Aleppo (compare Warsaw under WWII – a topic of many films) there will be neither violins nor paper on which to print the notes to be played … Aleppo again!

Why – in heaven’s name! – why Aleppo, again and again? What about Niger? What about all the countries of the Sahel, where death by drought and starvation is the order of the day, where sub-human Bocoharamists put people out of their misery when poverty has finished doing it’s business.

– Your dog had puppies? Why congratulations!!
– Wait, I’ll show you. Hold on, I’m a bit slow with this mobile phone stuff… oh yes, here they are.
– Oh my goodness! How unbelievably adorable!

Aug 072016
 

Once, very many years ago, I had the temerity to argue a point of law with a public prosecutor. I say ‘temerity’, for one thing because he was a prominent public prosecutor whom I held in awe. More importantly, though, I knew nothing of law, and was arguing merely on the basis of what I thought was ‘just’. I thought, back then, that I knew the difference between justice and injustice.

He kindly listened to me for a few minutes and then suddenly flared: “Do you really imagine that any of this is about ‘justice’!”

I shall never forget that, not least since I have since learnt that my interlocutor was a man with an acute sense of justice.

For some years now, the world has been watching the painstaking deletion of what was once a proud and highly civilised nation: Syria. We have witnessed in dismay (or looked away ) as Syrians were starved, executed, tortured, poisoned or exterminated in other ways day after day, month after month, year after year. How many years has this been going on now?

Where are the good guys? Who are the bad guys? Do you see the dividing line between justice and injustice in this particular picture? I don’t.

Let’s say that Assad is a callous dictator. There is certainly no doubt that the Syrian authorities cracked down viciously on peaceful demonstrators back when it all started. The viciousness stunned us all, whereas the demonstrators insisted in going to their death unarmed.

I remember how, reading the paper over a coffee break at work, I felt tears welling to my eyes and, looking up, met the equally tearful eye of my colleague, who said – and I nodded – “surely, the Syrians must be the bravest people on earth!”

Do you remember? Demonstrating was suicidal in Syria, yet thousands and thousands did. Why? Why did they insist on demonstrating knowing that they would be shot at and that no demonstrating could force the authorities to satisfy their demands. What was their strategy?

Of course I don’t know, but maybe in a decade or four, we will learn that indications had been given to opposition leaders that certain governments would be interested in intervening, directly or indirectly, in the event of a Syrian debacle.

Meanwhile, let us look at the opposition. Assad is the press’s pet hate these days. Assad’s forces have engaged in chlorine warfare, we read, and there is every reason to suspect that the past Sarin massacres were perpetrated by ‘him’. I repeat: I have no sympathy with Assad, but what on earth can you say in the defence of the “opposition forces” who are holding the population hostage?! Do you really imagine that they want ‘democracy’? Do you really think, still, after all these years, that these guys are the good guys? Grow up: It’s not as though with Assad gone, the good guys will have their day.

However, that does not mean that there are not millions of honest and, not least, kind, brave and generous Syrians out there, most of them homeless, of course, like the Jews of old, and more recently, the Palestinians.

God help us for the mess we have all made of the Middle East!

Mar 282016
 

A word to look out for these days is narrative. Although it might be defined differently in dictionaries, the word narrative has come to mean: an analysis or explanations – in short, a storyline – from a party with whom you tend to disagree on most but not all points. In other words you will not use a frankly derogatory term to dismiss the analysis or explanation in question, but you are subtly letting people know you don’t think much of it.

More importantly, you will find that a narrative, as the term is used today, will tend to be a little tricky to refute.

To wit, it is one of the preferred terms used about references to the Russians’ stand on the war in Syria. The thing is, we (i.e. NATO countries, the EU) need the Russians in Syria, so we can’t tell them to piss off, but we don’t quite agree with them. Why don’t we “quite agree” with them? Well, it’s all a bit awkward: After all, it is true, is it not, that when we (see definition above) did it our way, we made terrible messes of Afghanistan, Iraq and Libya? Also: We are increasingly resorting to surveillance of the general public at a level that we associate with the former Soviet Union and the present Russia.

You won’t hear any reference to “the US narrative”, except perhaps in Russia. I put it to you that the US narrative is: “the Russians are supporting Assad in order to gain hegemony in the Middle East.” Mind you, I am in no doubt that the Russians are attempting to gain or maintain hegemony here and for that matter there. But are not the US Americans also doing their damnedest to do so too? Why else are we all (see definition of “we” above ) such great buddies with, say, Saudi Arabia, where they publicly flog dissidents, not to put too fine a point on the Saudis’ human rights record?

The US narrative may be subtle since it isn’t strictly speaking incorrect, but it is misleading and beside the point.

Had Assad’s so-called “moderate” detractors somehow miraculously won the Syrian civil war, Syria would most certainly not have become a democracy. Assad’s “moderate” detractors may have been moderate, but their opposition was basically only anti-Assad (understandably, to be sure). Theirs was not a coordinated movement to create a “democracy”. Had it been so, they would not have demanded such sacrifices from the Syrian people.

You don’t create democracies through civil wars, at least not in our day and age, when there is no limit to foreign intervention, arms deals and transnational financial cynicism. There is absolutely no denying the Russian narrative as far as this point is concerned.

I wish our own “narrative” were a little more credible.

Sep 112013
 

Nok en deilig sommerkveld. (Sommer? Det er 11. september!) En fet og vakker måne henger over tretoppene foran meg, og det er 9/11, 12 år etter angrepet på tvillingtårnene mm., som forårsaket 2997 dødsfall.

Nok en deilig sommerkveld i fredelige Norge, dagen etter et stortingsvalg som ikke ga overraskende resultater, og det er på dagen 40 år etter at et brutalt USA-støttet militærkupp gjorde slutt på Chiles fredelige overgang til sosialdemokrati, slutt på muligheten til å ta høyere utdanning for folk som ikke kom fra overklassen og for øvrig kostet ca. 3000 menneskeliv; omtrent det samme som angrepet på tvillingtårnene.

Ja, det var 40 år siden, og diktaturet er slutt. Chile er et rikt land, men likevel meget primitivt i forhold til i 1973. Året 2013 har for eksempel vært preget av at skoleungdommer, lærere og foreldre og mange andre bankes opp av politiet i periodevis daglige demonstrasjoner. De unge krever at utdanning ikke lenger skal forbeholdes en økonomisk elite.

Chile er langt fra noe utviklingsland! Det er et vestlig demokrati som går så det suser, om vi skal tro det vi hører i media. Men akk, det drypper ikke mye på klokkeren.

I tillegg til de ca. 3000 drepte kostet diktaturet unevnelige lidelser for tusenvis av mennesker som ble internert og torturert etter alle kunstens regler av torturister som ble forberedt til oppgavene i treningsleire i Panama i USAnsk regi. Rundt 28.000 ofre fikk i 2004 symbolsk oppreisning for overgrepene de ble utsatt for i løpet av diktaturet (the Guardian). Antallet har visstnok steget siden da til nærmere 40.000. Det at de fikk oppreisning, om enn aldri så symbolsk, er prisverdig! (Torturofrene fra Franco-regimet i EU-landet Spania har for eksempel ikke en gang fått en beklagelse.) Men ingenting kan hviske ut fysiske og psykiske arr fra mange års terror.

Dette var et eksempel på USAnsk utenrikspolitikk. Vi har i dag, 9/11, med nød og neppe sluppet å bli vitne til nok en USAnsk utenrikspolitisk løsning. Takket være russisk inngripen har USA besluttet å gi Syria en frist. USA vil altså likevel ikke “straffe” Syria fordi landets president skal ha brutt folkeretten ved å bruke nervegassen sarin, et masseødeleggelsesvåpen.

Jeg vil parentetisk nevne at sarin ble brukt i Chile under det USA-støttede diktaturet, der det ble produsert av biokjemikeren Berríos og CIA-agenten Townley. Det lyktes aldri å stille Berríos for retten etter diktaturet fordi han ble drept antakelig av sine egne for at han ikke skulle avsløre dem  (Wikipedia). Det hører nemlig med til historien at selv om overlevende torturofre i Chile fikk en symbolsk oppreisning så går mange av de ansvarlige enda fri, og Pinochet selv ble som kjent aldri stilt til ansvar for sine handlinger. Townley lever under dekning i USA hvor han er gjenstand for “vitnebeskyttelse”. Det skulle tatt seg ut om tyskerne beskyttet sine nazistiske torturister, ikke sant?

Det er ikke lett å vite hva som er sant og hva som er usant når stormaktene er ute og går. Syria er et tragisk eksempel på dette. Reaksjonene på at Obama likevel ikke vil angripe Syria går mye ut på hvorvidt han viser “svakhet”. I Norge hører vi ikke mye om at det kanskje ikke var Assad som beordret bruk av sarin. På nyhetene fra den islandske statlige kanalen RUV i går hørte jeg at Gerhard Schindler, lederen for den tyske etterretningstjenesten Bundesnachrichtendienst, skal ha opplyst at avlyttet kommunikasjon har vist Bashad al Assad ikke har tillat bruk av kjemiske masseødeleggelsesvåpen. Island er et lite land, og ingen bryr seg om nyhetene derfra, så derfor kan RUV av og til fortelle ting man ikke hører på NRK.

Samtidig er en belgisk lærer og en italiensk journalist nettopp sluppet fri etter fem måneders fangenskap i Syria. De dro til Syria fordi de sympatiserte med opprørerne og ville dokumentere frigjøringshærens tapre kamp, men de ble tatt til fange av en liten gjeng “forvirrede unge menn som lot som om de glødet for frigjøringskampen, men som i virkeligheten bare var opptatt av å berike seg”, som belgeren forteller. I et intervju på belgisk TV forteller han videre at han han har overhørt samtaler som tyder på at det ikke var regjeringshæren men opprørerne som brukte nervegassen. Han sier det gjør ham meget vondt å si dette, da han siden mai 2012 har hatt en brennende sympati med opprørernes kamp (belgisk TV)

Er han blitt kjøpt og betalt av regjeringsstyrkene? Vanskelig å vite, ikke sant. Sikkert er det imidlertid at pelshvaler ikke gir mye for “opplysningene” fra offisielt hold i USA eller for den del fra Storbritania. Det er tross alt ikke lenge siden angrepet på Irak med nesten identisk begrunnelse.

En annen sak er at uansett hvor mye vi enn gråter for Syria nå — og det gjør vi —  så kan ikke et væpnet angrep fra vestlig hold befri landet fra den grusomme borgerkrigens irrasjonelle grep.

Noe som karakteriserer en pelshval er at den har god luktesans. Den kjenner lukten av råtnende løgner på tvers av verdenshavene. Men den kan lite gjøre for å fjerne kilden til den vonde lukten. På vegne av de få gjenlevende pelshvalene, beklager jeg dette inderlig.