Jeg hadde en dårlig dag i dag eller var det i går den dårlige dagen var – og gjorde derfor ikke annet i mitt mismot i dag enn å komme fram til at Verdi er litt slitsom.

Det kan godt hende at mange har ytret noe lignende, altså at Verdi er litt slitsom, men få har hatt bedre forutsetninger for å trekke denne tilsynelatende overflatiske konklusjonen.

Det var da jeg hadde spilt 3 av 4 akter av min yndlingsopera Rigoletto at jeg høyt og tydelig og ganske alene sa det: “Verdi er litt slitsom”.

Jeg synes egentlig setningen “Verdi er litt slitsom” er morsom, og truer derfor med å gjenta den enda en gang, noe jeg ikke tror vil falle i god jord, så jeg haster videre til neste ytring, som altså er følgende: Det var først etter å ha hørt, i dag, hele La Somnabula (av Bellini), mange ulike fremføringer av “Casta Diva” fra operaen Norma (også av Bellini), flere fremføringer av “Ah non credea mirarti” fra operaen la Somnabule, pluss mesteparten av operaen Toska (Puccini) og – som sagt – 3 av 4 akter av Rigoletto, at jeg ytret setningen jeg under ingen omstendigheter må gjenta.

Jeg har i foregående avsnitt gitt deg all grunn til å tro at jeg nå må ha fått opera opp i halsen, men Gud forby at jeg skal si et ondt ord om en kunstgren jeg setter høyere enn de aller fleste. Greia er at ingen av de nevnte operaene kan måle seg med en jeg så forrige helg, ja, til dels flere ganger forrige helg!

Jeg skal ikke si hvilken det var. Hva man liker av opera, om man overhode liker det, er noe av det mest personlige jeg vet, mer enn seksuelle preferanser, tro og inntekt. Men jeg vil nevne en av sangerne for hun lever enda og er derfor verd å merke seg: Karita Mattila. Hun er fra nabolandet vårt Finland.

Se ikke etter superstjernene. De er ofte temmelig rufsete, for en operastemme varer ikke mange år. Se etter de ukjente skinnende, blanke stemmene. Kombinasjonen er selvfølgelig det optimale: De eldres innsikt + de yngres råvarer.