Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Month: April 2009

Katalogpesten

Mellom de to verdenskrigene skrev en del forfattere politsk science fiction. Det man særlig fryktet og skildret var kommunistspøkelset og “teknologien”. Selv så seint som på 70-tallet kunne man enda høre folk som ivrig hevdet å være motstandere av “teknologien”.

En roman jeg husker, skrevet i 1931, skildrer et samfunn hvor det ikke finnes fattigdom, hvor alle er pene og vennlige, hvor alt er rent og ordentlig, hvor ingen har den minste lyst til å gjøre noe galt. Man arbeidet, man ble underholdt, og man hadde ingenting å klage over. Kjønsdrift var ikke lenger et skummelt tema, ettersom alle kunne kopulere med alle, uten frykt for å bli gravide og uten følelsesmessige komplikasjoner. Sex var i det hele tatt bare en del av underholdningstilbudet. Man kunne velge utseende, sitt eget og sine barns, fra en katalog. I alle leiligheter var det store skjermer, toveisskjermer, hvor man så underholdning og hvor man ble observert av myndighetene. Man ble i det hele tatt mildt og bestemt overvåket. Privatliv hadde man ikke behov for, siden man aldri gjorde noe hemmelig, og ikke hadde man det heller. Alle var like, bortsett fra utseendet, som det altså fantes en del varianter av, og sorgløse. Jeg må lese den boken igjen!

For nå er vi der, sånn omtrent. Rundt oss raser krisen, og for størstedelen av verdens folk er krisen et mareritt magna grada. Men vi har våre pene, rene, lettstelte hjem, våre gigantiske skjermer som underholder oss. Vi kan velge utseende fra en katalog, og ikke har vi laster utover det at vi av og til spiser og drikker for mye. Vi kan kopulere uforpliktende og bytte ikke bare partnere men venner slik man bytter antrekk. Privatlivet gir vi selv avkall på lenge før myndighetene rekker å gripe inn i det. Det er slett ikke nødvendig å overvåke oss, for vi gjør unasett helst hva de andre, spesielt kjendiser, gjør.

Vi slipper fjernsynskameraer inn i våre hjem og blir fulgt fra time til time av et begjærlig publikum. Ved å bli med i et “reality-program” blir vi jo selv kjendiser, og hva er vel mer attraktivt enn å være filmstjerne i eget liv? De av oss som ikke vil trekke berømmelseshungeren så langt, kan nøye seg med Facebook eller andre nettsamfunn. Der er man venner med alle som kjenner noen, som kjenner noen, som kjenner noen. Vi fremstiller oss som kjekke, populære, fornøyde og vellykkede og blir det, bare ved å se våre fremstillinger av oss selv. Nesten alle er vi like. Er ikke det fint?

Våre interiører, våre neser, våre pupper, vår humor og vårt privatliv: Alt kan velges fra katalog. Det er ufarlig, sterilt, pent og ordentlig. Ute raser økokrise, finanskrise, midtøstenkrise, fattigdomskriser, og havet stiger. Men vi har det trygt og godt.

På andre siden av gata der jeg bor, følges 6 ektepar fra time til time av en gjeng kamerafolk. Hvor de går og står, er kamerafolkene hakk i hælene på dem. Selv snubler jeg i dem stadig vekk i nærbutikken og på vei ut min egen dør. Jeg noterer at de ser sympatiske og “helt normale” ut. De er hollandske, men de har lært seg språket, som de snakker med god, litt stiv uttale og med få grammatiske feil. Jeg ser de konsentrerer seg når de snakker, og det finner jeg rørende. Oppgaven deres er å pusse opp et hus her, og det paret som blir igjen, får eie huset. De er å finne på katalogsidene over “arbeidssomme, flinke folk”. Gevinsten er stor, og publikum vil sikkert glede seg med vinnerparet og tenke “det har de fortjent!” For ti år siden hadde store deler av publikum vært nedlatende overfor mennesker som blottstilte seg, for den gang fant man frivillig avkall på privatliv blygselløs. Er det forresten noen husker hva ordet bluferdighet betyr?

Selv pelshvaler har sluttet å skrive private brev, men legger sine brev ut på nett. Sånn kan det gå.

Uten humor

Hvorfor maser pelshvaler så fælt om dette med Palestina? Det er jo ikke bare palestinere som utsettes for urett. Hva med Burma? Darfour? Kongo? Zimbabwe? Usbekistan? Sri Lanka? Hva med de utallige andre landene hvor korrupsjon, statsdreven lovløshet og hjerteskjærende fattigdom er regelen heller enn unntaket? Og hva med kvinnene i Afghanistan, og kvinner i land hvor det praktiseres omskjæring av kvinner?

Så sant, så sant!

Det fantes en tid da noen barn, i det minste, ble lykkelige for å få en globus i julegave. Den gangen ble kloden ansett for å være en spennende og, ikke minst, løfterik plass. Kloden var nok ikke på langt nær så vakker, selv ikke den gang, som vi trodde, men det var vi lykkelig uvitende om. Nå vet vi mer. Vi vet en god del om fattigdom, noe ingen kan gjøre noe med, skal vi tro det vi har sett så langt, og vi vet en god del om forbrytelser mot menneskeheten, noe det så langt heller ikke gjøres stort med. Både fattigdom og forbrytelser mot menneskeheten har globalt omfang. Kloden er så visst langt fra vakker.

Men palestinernes situasjon skiller seg ut på ett svært vesentlig punkt.

Dersom politiet i Norge skulle finne på å begå overgrep mot befolkningen, vil det med rette bli et ramaskrik. Man forventer her at politiet oppfører seg ordentlig. På samme måte kan vi si at det av alle andre land som påberoper seg demokratiske tradisjoner, god økonomi, moderne og vestlig tenkesett gjennomsyret av rettsprinsipper, forventes at de oppfører seg ordentlig. Dersom slike land avviker fra det man forventer av dem, oppleves avviket som svik av verste sort. Konsekvensen kan i siste instans bli en tverrnasjonal, dyp tillitskrise. Det begynner kanskje med at man har mistillit til helsevesenet eller finansfolk eller politikere generelt eller NAV. Men det kan fort utvikle seg til noe langt mer skadelig, nemlig at man mistror ikke bare de aktuelle landene, men selve det politiske systemet. som vi deler, hva enten vi kaller det “demokrati” eller “kapitalisme”.

At afghanske menn tradisjonelt undertrykker kvinner overrasker ingen, aller minst afghanske kvinner. Det har de gjort så lenge noen kan huske, og de hevder at de står i sin fulle rett til å gjøre det. De pretenderer ikke å være “demokratiske”. At demokratiets fanebærer USA betalte for dødsskvadroner i de fleste land i Latin-Amerika helt fram til slutten av 80-tallet, var derimot ikke bare sjokkerende men så flaut at det ble forbigått i vantro taushet av vår egen presse. At USA selv i vår tid betaler for Israels overgrep mot nabolandet Palestina, et land Israel riktignok ikke anerkjenner, tvinger oss til å trekke i tvil, ikke bare USAs demokratiske oppriktighet, men også vår egen. USA er nemlig vår viktigste allierte. Når USA og Israel behandler palestinerne som rotter (en art som med fordel kan tilbakeskjæres) bryter de prinsipper de selv hevder (blant andre: palestinere er mennesker, og mennesker skal ikke tilbakeskjæres).

At palestinerne av og til rammer Israel med hjemmelagede bomber, kan vanskelig oppfattes som annet enn ynkelig selvforsvar. De har tatt livet av 21 israelere siden 2002. Bare i 2008 krevde veitrafikken i Israel 444 liv. (http://www.israelnationalnews.com/News/News.aspx/129092)

Også Israel hevder å handle i selvforsvar. Men de flere hundre stakkarene som årlig drepes i Israels trafikk er åpenbart ikke så verdifulle som de 21 / 7 = 3 pr. år som drepes av desperate palestinere, ellers ville det blitt investert 444 / 3 = 148 ganger mer på nye trafikale tiltak enn på krigføring. Det bør være åpenbart at det ikke er selvforsvar som driver Israel i denne saken, men andre motiver som ikke er like lette å argumentere for utad og som derfor overhodet ikke blir nevnt.

Krigen i Gaza er over for denne gang, og man håper på en varig fredelig ordning. Eller gjør man det? Er ikke også dette håpet like så falskt som Israels påskudd? Man vet jo meget godt at Israel ikke først og fremst ønsker fred, men noe annet. Inntil man får nevnt dette “annet” ved navn, inntil man kaller en spade for en spade, vil Israel fortsette å spise bit for bit av Palestina, sulte ut og traumatisere palestinere, og på alle måter gjøre det umulig for dem å bli sunne, velfungerende fredelige mennesker. For hver drepte palestiner, finnes det mange flere invalide, traumatiserte, fortvilede og desperat forvrengte sjeler i det stakkars landet. Hvor lenge skal vi stå avmektige å se på dette?

Svaret er meget enkelt. Vi skal måtte se på det inntil ett av to ting skjer: 1) pressen ikke lenger gidder å befatte seg med emnet 2) det blir satt navn på Israels egentlige motiver slik at fredsmeglerne endelig kan få drøftet den egentlige saken.

Er det noen som lurer på hvilke av disse to variantene blir utfallet? Det gjør faktisk jeg. Siste ord er ikke sagt om Palestina. Palestinerne selv er det ikke mye igjen av, men muslimsk fanatisme i alle land næres av Palestinas martyrium. Cuba ville aldri ha overlevd om ikke USA hadde sørget for at det lille øyriket fikk heltestatus blant verdens undertrykte folk. Om palestinerne selv gir opp, vil Palestina aldri bli glemt, slik armenerne ble glemt. Armenerne var alene, men det er ikke palestinerne. Med vår feighet er vi, de “andre” vestlige landene, USAs og Israels allierte, i ferd med å skape oss en formidabel fiende.

© 2024 Pelshval

Theme by Anders NorénUp ↑