Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Month: November 2014

Muren og elefantene

Vi feirer i disse dager murens fall. Benket foran TV lytter vi rørt til folk som klarte å komme seg over eller under den og gleder oss med dem som så den falle, og det er ikke bare én men flere elefanter blant oss i rommet.border-fence

Ingen nevner vår tids murer, for eks, den i Ceuta  og den langs USAs sørlige grense.

BBC skrev allerede den 29/9 at så langt i år hadde offisielt 3072 mennesker mistet livet i forsøk på å krysse Middelhavet. (Middelhavet fungerer jo som en mur.) De skriver videre at kilden deres anslår at det reelle tallet er tre ganger høyere.

Sør for murene lever man farlig, i den grad man lever. I Guatemala, Honduras og Mexico var det i 2012 henholdsvis 6025, 7172 og 26037 drap. Dette er vel og merke de offisielle tallene. (United Nations Office on Drugs and Crime).

Statistikk viser et klart samsvar mellom fattigdom og vold. Mer enn det: Det later til å være klart dokumentert at fattigdom der det er store forskjeller mellom fattig og rik (som dem vi ser i Mellomamerika) regelrett avler vold. (Det er mye dokumentasjon for dette, noe av det så faglig at det nesten er uleselig, f.eks. fra World Bank. Denne avisartikkelen sier vel ganske kort noe av det samme, mens Oxfam har nettopp utgitt en viktig rapport viet til emnet.

Ja, det later til å være generell enighet om dette, men inntektsforskjellene bare øker! Er ikke det rart? Også i Norge! Veldig rart altså. Dreier det seg om noe vi mennesker ikke kan kontrollere? Eller er det faktisk slik at vi kan velge om vi beskatter de rikeste eller de fattigste i samfunnet?

Jeg går ut fra at de fleste av oss er enige om at elefanter i rommet ikke bidrar til noe godt inneklima. Vi må bare ikke gjøre noe nummer ut av dem, for slik må det vel være, akk; trist for druknende afrikanere, selvfølgelig, men livet er nå en gang slik det er. Vi putter tross alt gjerne penger på bøsser. Vi er i alle fall ikke slemme, som Assad og IS.

Huff ja, syrerne – var det to millioner av dem som er på flukt, sa du? Men vi må passe på å ikke la slike tanker forsure hverdagen, ikke sant?

Utover enigheten er det nok mye rusk. Det er det fine med demokrati (som for øvrig har mange ulemper). Vi har ulike løsninger eller ingen løsninger, og ulike måter å fremme eller ikke fremme våre eventuelle synspunkter på. Enten vi hisser oss opp eller ikke, går i demonstrasjonstog, driver med selvskading, ber til Gud eller er sivilt ulydige, så gir vi uttrykk for noe, og i de fleste tilfeller er det helt greit.

Vi får være takknemlige for at vi bor trygt og godt inne i den fine glasskulen vår, med druknende, sultende mennesker behørig utestengt, på utsiden. Av og til flimrer det ubehagelige syn over skjermen: ansikter fordreid av hat, men det er ikke vår virkelighet. Det er bare på TV. Nå er det snart jul, og finstas og fest. Av og til er det bryllup. Vi kan snurre rundt og rundt oppå toppen av brudekaken inni glasskulen vår. Jeg lurer på om jeg skal omdøpe meg til Festhvalen.

Og nå litt spansk historie

Jeg skylder en av mine nærmeste en forklaring på hvem denne karen var, og så tenker jeg at andre heller ikke tar skade av å få vite det. Primo de Rivera

Primo de Rivera var en diktator som kom til makten i Spania ved statskupp i 1923, og som holdt fortet til få måneder før han døde i 1930. Det spesielle ved Riveras maktovertakelse var at hans statskupp møtte relativt lite motstand. Den katolske kirken, militæret og størstedelen av det samlede arbeidsgiverskapet støttet det aktivt. Men at venstresiden ikke steilet, skyldtes at han – slik de senere forsto – seilte under falskt flagg. Han ga nemlig sin verbale tilslutning til en reformplattform kalt “el regeneracionismo” (gjenskapingen mer enn gjenoppbyggingen).

Denne plattformen vant veldig bred tilslutning, og det kan en lett forstå. Jeg pleier gjerne å omtale spansk historie som “un desastre”. Etter den kristne overtakelsen av Andalucía levde Spania av skattene fra Søramerika uten å bygge opp noe eget næringsliv. Dette var blitt klart for de fleste utdannede spanjolene på slutten av 1800-tallet. Landbruket var utarmet og primitivt, og den industrielle revolusjonen var knapt påbegynt (bortsett fra i Cataluña).

Samtidig opprettholdt landet en glitrende og uforskammet luksuriøs fasade. Politisk makt var nominelt en parlamentarisk pendel, men pendelen dirret bare så vidt innenfor oligarkiet (bestående av de samme som på 1900-tallet skulle støtte Rivera og Franco), noe som ga et falsk inntrykk av stabilitet utad. Tingenes reelle tilstand, nemlig nød for størstedelen av befolkning, var ikke-tema, internt i landet og andre steder. Man forholdt seg til maktapparatet, og det virket stabilt nok.

I løpet av siste fjerdedel av 1800-tallet krevde stadig flere at Spania måtte gjenskape seg selv. Mer enn det: Det var etterhvert stadig færre som ikke delte dette synet.

Det var ikke minst utallige kunstnere, politiske og filosofiske tenkere, dyktige kafétalere og frie skribenter som spredde ulike varianter av disse tankene. For så vidt en fin tid, kan man si, i hvert fall ville jeg muligens ha kost meg i en av de store spanske byene rundt århundreskiftet.

Det var yrende intellektuell aktivitet, en ideblomstring uten like, men, som vi så ofte har sett i historien: Mens noen tenkte og pratet og skrev ad infinitum, var det andre som faktisk handlet, oftest ut fra egne interesser. Det var en uoverstigelig kløft mellom teori og praksis som aldri fikk anledning til å korrigere hverandre, og tingenes elendige tilstand fortsatte som før fram til krigen.

Som nøytralt land tjente Spania godt på krigen, da landets eksport til begge sider steg dramatisk, samtidig som importen sank. Det var imidlertid kun en ørliten del av befolkningen som fikk nyte godt av de raskt økende gullreservene. Matvaremangel og stadig verre kår for det overveldende flertallet av befolkningen førte til det vi i våre dager omtaler med eufemismen “sosial uro”. Vi kan bare tenke oss hvor skremmende de omstreifende flokkene av eiendomsløse, arbeidsledige, sinte og sultne mennesker må ha fortont seg for oligarkiet, ikke minst mot bakteppet av den russiske revolusjonen.

Primo de Rivera var en del av oligarkiet, og han videreførte langt på vei nettopp det han i utgangspunktet angivelig ønsket avvikle. Han var en militær diktator som forbød alle politiske partier, alle regionale språk (hovedsakelig baskisk, galicisk og katalansk) og kulturuttrykk, og slo hardt ned på fagorganisert og venstrepolitisk motstand. Riktignok lot han bygge ut et jernbane- og veinett, dessuten demninger, men dette ble gjort ved hjelp av lån fra utlandet, noe som igjen førte til sviende inflasjon.

Forholdene for en del industriarbeidere ble imidlertid vesentlig mye bedre under hans ledelse, da han i likhet med Mussolini lot opprette fagforeninger i statlig regi med statlige meklere. Industriledere kunne ikke lenger herse helt som de ville.

Ikke desto mindre var Spania ved inngangen til 30-tallet fortsatt en “desastre”, et bakvendtland, spesielt på landsbygda.

Da det jeg har skrevet så langt, ikke er kontroversielt, gir jeg ingen referanser. Det jeg imidlertid lurer på, er hvilken status De Ribera har i Spania i dag.

I dag som tidlig på 1900-tallet er velgernes forakt for hele politikerkasten grenseløs. Nå som da er taler spekket med ordene “patria” og “gloria”, ord som enda kan bevege. Slik sett minner Spania om USA, hvor  politikerne gjerne også har Gud med i teamet sitt. Likevel og som følge av de siste årenes stadige avsløringer av politisk korrupsjon i alle kriker og kroker av forvaltning og næringsliv, er begrepene “politikk” og “politiker” blitt odiøse for spanjoler flest. Det forunderlige er at korrupsjonen bare fortsetter. Politikerne tar sjanser, akkurat som investorer. Blir de avslørt, tar den påfølgende etterforskningen mange år, og i mellomtiden får de ordnet seg.

I Riveras hjemby er minnesmerket til ham svært godt fremhevet, omgitt av blomsterbed of fontener. Jeg tipper det finnes de som tenker at det ville være greit med en ny Rivera. Han ville ha bragt avisene til taushet og stoppet avsløringene av korrupsjon, tenker noen. Mens andre tenker: Han ville ha fått fjernet alle politikerne, og da ville det ikke lenger være korrupsjon. Jeg er redd vi begynner å nærme oss de alt for enkle løsningenes tid.

© 2024 Pelshval

Theme by Anders NorénUp ↑