Se så de strever, menneskene! De står midt oppi tidenes største finanskatastrofe. Men hva gjør de? De kjøper nye pupper eller nye gigantbiler og trekker opp skjørtekantene. De ominnreder eller bytter ut hus. Større må det bli, mer stilig, mer standsmessig. Kanskje kjøper de sågar kunst! De vil gjerne bli sett på visse restauranter, utstillinger, teatre – operaen, for all del – og det kan være en god ide å ha en eiendom i Provence eller Toscana, for ikke å snakke om en hytte ved sjøen, selv om de sjelden kan komme seg dit. De betaler for treningsopplegg, dessuten for “konsultasjoner” i solstudioer, neglakademier, frisørsalonger, massasjeinstitutter og slankeklubber, samt for juridisk, arkitektonisk, hortikulturell, informasjonsteknologisk og kulinarisk bistand.

Hva er greia deres? Er det for å skaffe seg maker de strever slik? Og når de endelig har funnet maken, er det for å holde på vedkommende at de fortsetter med det hemningsløse, halsende forbruket? Hvorfor sager de ikke bare ved til vinteren og sykler til jobb? Hvorfor går de ikke på turer i solen og slipper ut håret? Hvorfor masserer de ikke hverandre? Og hvorfor spiser de ikke mindre. Det ville vært så enkelt og fremfor alt billig. Hvorfor leser de ikke bare flere bøker?

Det går en ung dame langs stranden. Hun har et skjørt så kort at det må kalles “overdel”. Under overdelen har hun svarte strømper rundt slanke ben. Ansiktet er ikke vakkert, men med maskara har hun klart å forlenge vippene slik at de synes selv bakfra. På den damen ser man bare ben og vipper; resten ønsker hun antakelig at man ikke skal merke.

Litt lenger borte ser jeg en dame med valp. Trygg og frimodig følger valpen med alt som skjer rundt dem, gløtter bare av og til opp i ansiktet til herskerinnen sin, lytter når hun mumler noe til den. De to er ett, rolige i hverandres selskap. De trenger ikke stor bil eller skreddersydde pupper fordi de har hverandre. Rettere sagt: damen har valpen.

Hva er fellesnevneren her? Fra en pelshvals synsvinkel ser det ut til at menneskene har et bunnløst behov for anerkjennelse. Aksept, ofte kalt “respekt” later ikke til å være nok. Denne arten er fast bestemt på å utslette seg selv, fordi hver og en av dets individer, foruten de som har gitt opp, har et overordnet behov for å beseire sine artsfrender. Det er ikke nok for mennesker at de er like gode, like sterke, like mektige, like attråverdige, like kultiverte som andre. Selv om barna konkurrerer de. Det vil aldri bli lik rett til skolegang langs denne eller andre kyster. Hvor jeg enn svømmer ser jeg at foreldre vil gi sine barn, nettopp sine barn, bedre forutsetninger enn andres barn, og det kan de. Enten de velger å gjøre det med privatskoler, datamaskiner, hjemmeværende mødre eller merkeklær, hevder alle foreldre nettopp deres barns rettigheter på bekostning av andre barns rettigheter så godt de kan.

Kun hunder kan gi disse stakkarene fred i sjelen. Hunden tilber sin herre. Hunden forstår ikke menneskenes målestokk, så et menneske kan lett overbevise en hund om at han eller hun er bedre enn alle andre. Hunden er villig til å elske sitt menneske, trofast og usvikelig, med den betingelsesløse kjærligheten mennesker sjelden kan få fra hverandre.

Antropologer kan mase om at mennesker er biologisk programmerte til å finne make, kopulere og mangfoldiggjøre seg selv. Sett fra havet kan det imidlertid seg ut til at de tvert i mot er programmerte til et spill hvor det bare gjenstår én til slutt. Vel og merke, én pluss noen tjenere.