Allminnelighet


Jeg prøvde la være å glo på de to som kom slentrende mot meg i avslappet velvære i solen, gjennom en grønn park, den ene nesten en halv meter høyere enn meg, den andre nesten en halv meter lavere. Slikt ser man bare på film. Ikke glo! sa jeg til meg selv. Kan det være mulig? sa jeg til meg selv. De må være på vei fra et møte i foreningen for veksthormonforstyrrede.

Jeg må likevel ha glodd fordi jeg husker jeg møtte begges øyne. Ingenting unnvikende der, nei; kanskje et snev av utfordring? Jeg husker også helt konkret at de begge var muskuløse og bredryggede. Under påskudd av å stoppe for å sjekke telefonen min, fikk jeg glodd litt til da de hadde passert meg. Det var noe jeg måtte se etter: Joda, ganske riktig hadde den ene alt for korte bukser, og den andre nærmest svømte i fotside shorts og en t-skjorte som nådde ham til knærne.

Hadde jeg sett bare den ene eller den andre, hadde jeg ikke lagt merke til ham siden de hver for seg var relativt alminnelige. De fleste av oss er det. Relativt alminnelige. I hvert fall tilsynelatende. Noen ganger spør jeg meg selv, når jeg har tid til å dagdrømme i en travel gate: Kan det hende at én av dem som passerer meg i løpet av det neste minuttet vil dø i en trafikkulykke innen året er omme? Hvor mange av dem som befinner seg på denne gatesnutten har kreft med spredning? Kanskje er hun som passerer meg akkurat nå, en psykopat som vil ødelegge mange liv uten noen sinne å måtte bøte for det.

Men alminneligheten som flommer forbi oss i en travel gate, er en lukket bok. Alminnelighetene vi sier til hverandre på de tusen arbeidsplasser og utesteder, sågar i våre hjem, er lukkede bøker fordi de ikke avslører mer en nettopp det alminnelige. Hva vi tenker, frykter, benekter, drømmer om, lengter etter eller spekulerer på, er som småstener kastet i dype tjern, tankefullt i øyeblikket de kastes, glemt i det neste.

“Det alminnelige” betyr: “som de andre” eller “som i går” eller “som i morgen, for slik var det i går og i dag”. For eks.: “Jeg har levd i 19 år. Derfor vil jeg leve i minst 19 år til.”

Jeg er en pelshval. Jeg er 172 år gammel og vil sikkert ikke leve i mer enn 40 år til (selv om pelshvaler kan leve i opptil 230 år). Men jeg kan godt huske følelsen av å være udrepelig i motvind. Det var en deilig følelse! For å være helt ærlig kjenner jeg den rett som det er enda. Men jeg er ikke udrepelig. Jeg kjenner av og til at det stikker i lungene når jeg kommer opp til overflaten, og jeg vet hva det betyr. Det betyr at luften ikke er god. Og luft er noe vi hvaler er avhengige av.

Også mennesker er avhengige av luft. Den står det relativt dårlig til med, og verre skal det bli. Men fordi det har gått bra så langt, er det vanskelig, for ikke å si umulig, å forestille seg at det ikke vil gå bra også i fremtiden.

På islandsk heter det: “Það reddast”. På norsk het det tidligere: “Det vil gjerne gå bra”. I næringslivet heter det nå: “Det er en fin utfordring.” Skal jeg betro deg noe? Jeg har fått positivitet oppi halsen.