Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Author: pelshvalen (Page 34 of 40)

Psykiatri og Breivik

17.06.2012 /

Breivik-saken vil koste oss dyrt. Ikke bare blir vi nødt til å forsterke psykiatriske institusjoner som skal håndtere voldelige “utilregnelige” pasienter (som, i verste fall, Breivik). Vi vil se en vesentlig økning i antallet psykoser etter belæringen vi har hørt fra de sakkyndige i team 1.

Sønner over 20 år som flytter hjem til mor og som ikke studerer eller har jobb gir jo grunn til bekymring. Når de i tillegg ikke vasker etter seg, slenger klær på gulvet, svarer mutt og i enstavelsesord etterfulgt av “jævla hore” eller”fitte”, vil mødrene kunne henvise til “funksjonsfall”, og kreve å få dem tvangsinnlagt til observasjon. Det kryr av slike gutter i dette landet!

Menn som hadde inkompetente mødre og som derfor slår og sparker sine samboere, ja bent fram torturerer dem (fordi de, mennene, forstår det andre ikke forstår, nemlig at kvinner er infame og farlige) vil jo måtte legges inn som psykotiske på grunn av “realitetsbrist”.

Folk som ser engler er jo klart psykotiske. (Det finnes som kjent ikke engler.) Mange kristne risikerer å få et søkelys rettet mot seg. De må i alle fall vokte seg mot å si at Gud har “utpekt dem til” å gjøre det ene eller det andre (for eksempel til å passe på gamle mor eller til å hjelpe foreldreløse barn i Bolivia). Vi andre, vi som er friske altså, vet jo at det ikke finnes noen gud.

Vi vet også – dvs. noen av oss vet – at heeling er noe folk ønsker å tro på, men at det ikke foreligger etterprøvbar dokumentasjon på at det er mer enn det. Det finnes et voksende antall mennesker i dette landet som kan sverge på at de er blitt helbredet av heelere.

I perioder har en anseelig andel av befolkningen telepatiske evner.

På Island hadde flertallet (i betydningen > 50% av befolkningen) sett “drauger”, altså spøkelser, da jeg bodde der for noen år tilbake.

Alle disse menneskene må få hjelp til å komme tilbake til virkeligheten. Psykose er nemlig per definisjon en alvorlig, potensielt livsfarlig tilstand.

Nå er det så at vår Breivik har valgt en dagdrøm som deles av få i vårt land. For det første er han utpekt ikke av Gud men av tempelriddere. For de fleste nordmenn oppleves en slik påstand som “bisarr”.

Her tror vi ikke på tempelriddere, men for en som har forlest seg på romantiske tempelriddersagn, så er dagdrømmen om tempelriddere ikke mer bisarr enn dagdrømmen om heeling. I England i det nittende og tyvende århundre var det mye tempelridderromantikk å finne hos bokhandlere. Også jeg, som altså er en internasjonal pelshval, fikk mye tempelridderlitteratur med meg i barndommen.

Svært mange mennesker ble så inntatt av Dan Browns “Da Vinci kode”, at de faktisk betraktet den som en slags historisk roman. “Da Vinci koden” opererte med tempelriddere, altså moderne tempelriddere. Og det finnes faktisk fortsatt en lys levende tempelridderorden. Tenk det!

Jeg vet ikke hvordan du har det, men min evne til å dagdrømme er nesten ubegrenset. Du vil innvende: Men jeg kjenner tross alt grensen mellom dagdrøm og virkelighet. Til det vil jeg si: Mulig det, men jeg kjenner masse mennesker som har redusert innsikt i hvor grensen ligger for det virkelige. Vi ser for eksempel stadig vekk i næringslivet og i det private at aktører satser og taper alt de har på en drøm de burde hatt vett til å la være å tro på. Det gjelder økonomi, det gjelder kjærlighet, og det gjelder egentlig det meste. Å se engler er relativt uskyldig, men å investere familiens formue på pyramidespill er ikke uskyldig. Å satse hele sitt fremtidige liv på en mann/kvinne en tror er noe helt annet enn det han/hun er (og alle unntatt den bergtatte kan se det) kan være fatalt.

Breiviks fatale dagdrømmer er annerledes enn våre. Han har ikke hatt noen typisk norsk oppvekst, og har derfor andre referanser enn våre. Dessuten mener han at han er etlet til store ting. Evnene hans strakk ikke til, og forholdene lå ikke til rette. Men hans viljestyrke er enorm. Han er til og med villig til å sone en livsvarig straff for å betale for “his moment of glory”.

Det forundrer meg at psykiaterne i det første sakkyndige teamet  har tatt ham så dødsens alvorlig. Jeg kan tenke meg flere grunner til at han i den situasjonen han var, ville ha løyet hemningsløst:

Han har åpenbart vært opptatt av strategi. Det han sa til psykiaterne, ville før eller senere komme allmennheten for øre. Han måtte være sin egen informasjonssjef, men han feilvurderte situasjonen: Norske menn og gutter har ikke forlest seg på romantisk tempelridderlitteratur – og de har ingen aning om at det fortsatt finnes en tempelridderorden. De blir derfor ikke imponert over hans påståtte forbindelser.

Han var i isolat og hadde ikke peiling på hvordan handlingene hans var omtalt i pressen. Han visste at de ville bli fordømt, men håpet at en liten skare av skjulte sympatisører ville beundre ham. Han måtte formidle håp til dem. Han måtte gi dem tro på at “vi” står sterkere enn man tror. Han måtte få dem til å tro på at “det vil komme forsterkninger utenfra”, at “vi er ikke alene”. Sånn sett gjorde han hva generaler og næringslivet gjør helt rutinemessig. Han forsto at  bløff og image er avgjørende.

Det er ikke fordi Breiviks skjebne er viktig for meg at jeg skriver dette. Det er for psykiatrien jeg faller på mine knær og ber.

Når psykiatrien kan erklære en mann for psykotisk, slik at han blir dømt til tvungen psykiatrisk behandling, kan psykiatrien også erklære en mann for helbredet av sin psykose. En angivelig psykotisk Breivik vil, dersom han er litt lur, kunne slippes fri om noen år.

Verre er konsekvensen for psykiatri som fag, dersom det i denne monumentale saken ikke lykkes å markere en grense mellom psykopati og psykose. At de to ordene er såpass like at mange ikke klarer å skille ordentlig mellom dem er ille nok. Om ikke en gang psykiaterne klarer det, tør jeg ikke forestille meg følgene.

Psykopati har vært psykiatriens stebarn helt siden begrepet oppsto. Nå finnes det ikke lenger i psykiatriens nomenklatur. Det er blitt erstattet av f.eks. dyssosial personlighetsforstyrrelse i det diagnostiske kodeverket som brukes i Norge (ICD-10) (http://no.wikipedia.org/wiki/Dyssosial_personlighetsforstyrrelse), og i det USAnske DSM, er det erstattet med “narsissistisk personlighetsforstyrrelse”).

Jeg hadde ikke anledning til å høre på alt som ble sagt av de to sakkyndige. Hvordan de definerte “psykose” vet jeg ikke. Men dersom Breivik er psykotisk er også jeg det: Jeg ser så stort på meg at jeg innbiller meg at jeg ser lengre enn psykiaterne. Dessuten er jeg åpenbart også “bisarr” (jf. flere innlegg i denne bloggen).

Langt verre er det at alle mine signallamper blinket når jeg lyttet til de to og hørte hvordan de brettet ut hvert sitt arsenal av hersketeknikker.

Hvor mye av psykiatrien er etterprøvbar?

Homage to András Schiff

01.06.2012 /

Though it is extremely unlikely, Mr Schiff, that you will ever find your way to this obscure Norwegian blog spot, I address whoever may be reading it in English, as what I am writing is intended for you.

Or rather, not only for you; also for some of the people you hoped to reach when you allowed the Guardian to post links to recordings of each and every one of your eight remarkable piano recitals of and about Beethoven’s sonatas, at Wigmore Hall – I believe it was in 2006 [sic]. I am also addressing some of the people who (in 2012) insist on preventing us from enjoying your work and that of others.

In the course of the past week (in 2012), after I had discovered the Guardian’s link from 2006, I learnt that none of the people I told about your recitals at Wigmore Hall, had ever heard about them.

Not to beat about the bush, I hasten to insert the link to your recitals here:

Guardian and Andrass Schiff recitals

I find that though I have listened to “classical music” since I was born, I learnt and am still learning a great deal from your recitals; not only about Beethoven, but about music in general. And that was, perhaps, why you sacrificed your copyright interests; for as you say in your very first lecture, “music education is not what it should be”.

There is a chasm between “classical” and “popular” music, notwithstanding the fact that even “classical” music was once popular. Moreover, just as Beethoven could not help learning from Hayden – and personally, I do understand his reluctance to admit the fact – popular music owes most of its bag of tricks to classical music. The chasm is, in my mind, based on the wide-spread misunderstanding that “classical” music is esoteric, something that requires special skills.

You say that music should be played, not talked about, but frankly, I think you have proved the very opposite: interpretation of what is construed as esoteric, also requires words. And your words are just perfect!

I carry very little influence, I’m afraid. Or rather, I don’t normally care what influence I carry. Only when I see a good thing that should be made known to many, do I deeply regret that I do not have a bevy of acolytes.

Apart from a sincere desire to express my gratitude to you for the delicious hours I have spent listening to your Beethoven recitals, I have another agenda:

When I had listened to what you played, and your quiet explanations of why you played what you played the way you played it, I was convinced that there was overwhelmingly good reason for playing the way you did. I turned to an Internet store to buy four records played by you. Had I not heard your recitals, I would never have known more of you than that you are one of a large number of star pianists.

I repeat:

– I heard your exposés and was grateful because you gave them to me.
– I heard your exposés and was convinced that your interpretation of Beethoven sonatas was well-founded, to say no more.
– I heard your exposés and felt they awakened in me an interest to hear more Beethoven.

I now turn to producers of music and film, and IFPI who have much – very much – to learn about me and from you.

[“IFPI – International Federation of the Phonographic Industry – represents the recording industry worldwide with some 1400 members in 66 countries and affiliated industry associations in 45 countries.”]

  • I am a discerning customer.
  • I will not accept unquestioningly whatever you put on my plate.
  • I have no time to wait until a film or record is on sale where I live: I want it online when I am ready for it.
  • I don’t buy blindly: I want information about the film/record I download.
  • Unless you cater to what I want, I will buy nothing from you.

I admit that I do not represent a majority of your customers or potential customers. I put it to you, however, that people like me make up quite a large group, and unless you are absolutely certain that you will top every popularity list, you should consider our requirements.

As a result of IFPI’s absurd and counter-productive demands to the Norwegian Broadcasting Company (NRK), I and many others no longer have the chance to hear about records we might want to buy and films we might want to see. For instance, the likelihood of our hearing András Schiff is virtually nil. So chances are that sales of his records will be paltry in Norway. That is, of course, unfortunate for those who miss something they never even knew existed. It is also unfortunate for András Schiff and for the company that issues or publishes his work.

Fortunately for me, I read the Guardian, which was where I found the delicious link that has generated such a flurry on my part. Unfortunately for András Schiff, most Norwegians do not read the Guardian and are victims of IFPI, meaning they will hear no presentation of his or anybody else’s music (or films).

Paradigmeskiftet

21.04.2012 /

Vitenskapsteoretikere mener at man skal være forsiktig med dette ordet, at det er for stort til at du og jeg skal ta det i vår munn. Kjenn bare på det: pa-ra-dig-me-skif-te. Stort, veldig stort. Noen mener sågar at det siste paradigmeskiftet fant sted med den industrielle revolusjonen.

Bollocks, mener jeg. («Bollocks» er utenlandsk for et begrep som skal være ukjent for dannede folk, og er således et ord det ikke er meningen du skal forstå.)

Jeg skjønner at når man er så eksaltert at man mener at romanene til for eksempel Jon Kalman Stefansson medfører et paradigmeskifte, så går man for langt, selv om mannen skriver som en gud. Men det er tøysete å hevde at det går an å trekke en eneste linje mellom paradigmeskiftene i det kolossale mangedimensjonale vevet som utgjør vår klodes historie. Vi opererer ikke bare med rumtid, slik for eksempel fysikere og geografer gjør. Medisinere, sosiologer og kunstnere er opptatt av menneskets forunderlige effekt på omgivelsene. Marxister er ikke uten grunn opptatt av produksjonsmidler, og publikum er opptatt av sirkus. Alt dette og mye mer er dimensjoner som virker inn i hverandre og medfører at en lineær utvikling plutselig bøyer av, bytter spor så og si, slik at alt blir helt annerledes.

Det som derimot ikke medførte noe paradigmeskifte var 9/11 eller 22/7. Dette var begivenheter som måtte skje før eller senere, her eller der, på den ene eller den andre måten, og det er begivenheter som vil skje igjen. Det var utrerte eksempler på de svakes forsøk på å overta regien, på samme måten som krigene i Vietnam Irak, Afghanistan osv., osv., osv. var/er/vil være utrerte eksempler på de sterkes forsøk på å beholde makten. Da jeg for enkelhets skyld antar at sterke mennesker og svake mennesker i utgangspunktet (altså ved fødselen) stiller gjennomsnittlig likt på en skala «snill – slem», kan en ikke forvente at den ene eller den andre gruppen for alltid skal avstå fra handlinger vi fordømmer.

(Jeg håper dere vil se at jeg her har gjort en ukarakteristisk anstrengelse for å avstå fra bruk av politisk pisk. Denne anstrengelsen skyldes riktignok at også jeg bøyer hodet respektfullt etter 22/7-angrepet på Arbeiderpartiet. Hele landet sørger over den heslige udåden. Men når det har gått en stund, vil alt være som før. Vi fikk et støkk, men det vil ikke medføre vesentlige endringer på sikt.)

Det som derimot etter mitt skjønn kan vurderes som utløsende for et paradigmeskifte, er mye mindre dramatisk – tilsynelatende. De fleste av oss er vel enige om at PCen skulle føre til store ting vi ikke kunne ha forutsett, blant annet en mulighet for folk med begrensede midler til å tilegne seg og sågar spre kunnskap og til å utvikle ny teknologi. Det kan altså potensielt føre til en omfordeling av ressurser. Hvis for eksempel Al Kaida… jeg sier ikke mer.

Mindre åpenbart er imidlertid fenomenet Oprah Winfrey. Med hennes selvavsløringsseanser, ble det ålreit å grine og «lage en scene» foran hele verden. Vi skulle ganske snart komme dithen at publikum ikke bare innrømmet at de nøt kikkerrollen, men at en stadig større andel av oss bent fram lengtet etter å leve for åpen scene, lengtet etter å være stjernen i egen kjendishistorie. Kort sagt: Vi har i løpet av få år sett en avprivatisering av privatlivet jeg tror det ikke var mulig å forutse annet enn som følge av totalitarisme. Avprivatiseringen vi har sett har vært helt frivillig! Vi har rett og slett gitt avkall på privatlivet.

I forlengelsen av avprivatiseringen har vi de sosiale medienes diktatur. Igjen: Det som for en pelshval fortoner seg som diktatur, er noe de impliserte helt frivillig inngår i. På T-banen hvor man før observerte medreisende som beveget seg nesten umerkelig i takt med det de hørte gjennom ørepluggene – og de hadde ofte et litt fjernt, euforisk eller sedert uttrykk i ansiktet – ser man nå en mengde folk som uttrykksløst sjekker ut meldinger fra sine Facebook-kontakter. Jeg må si jeg blir langt mer bekymret av folk som er uttrykksløse enn av folk som er euforiske eller ser ut som om de har tatt seg en avslappende drink.

Hva er det de så uttrykksløst bruker så mye tid på? Jo, det er begeistrede meldinger, kjærlige hilsener, oppmuntrende tilrop og gratulasjoner, altså en mengde gjentakelser av relativt få ord – de superlativene og standarduttrykkene som måtte være gjengs til enhver tid.

Jeg gjentar: Mange, mange gjentakelser av uttrykk for begeistring og varme.

Tenk om det under dette øredøvende støyet av elskverdig kakling og skravl brer seg en usynlig kulde, en motstanddyktighet mot inntrykk. Tenk om alle – mens alle går rundt og vet noe om alle, elsker alle og savner alle – en dag finner at det er skjedd noe vi ikke kunne forutse, med alle.

Jeg synes jeg ser det allerede. Under de kjappe blitz-smilene som passerer meg joggende, veltrente, elegante, glatte og sunne, aner jeg en kulde så hard at jeg blir trist og redd. Jeg mumler en forlegen hilsen og skynder meg hjem for å se og glede meg over et kunstferdig uttrykk for realt sinne, nemlig filmen “Sound of Noise” (regi Simonsson og Nilsson). Som smakebit se stykket “Music for One Apartment and Six Drummers”) http://www.youtube.com/watch?v=sVPVbc8LgP4

Håp – en pelshvals drøm

16.02.2012 /

Tenk deg en veldig lang enveisgate med små fargerike hus på begge sider av veien. Gata heller slakt nedover mot en sen ettermiddagssol.

For min del har jeg ikke tid til å nyte synet av en sjarmerende gate hvor mange av husene er hjemmesnekrede. Pliktene kaller, og jeg går inn igjen i det huset jeg kom ut av, en kafe omgjort til sykestue for febrile landsmenn. Mine landsmenn. Noen av dem har forvillet seg som turister hit til motsatt side av kloden, til Chile, hvor pelshvaler føler seg hjemme, men hvor de blir veldig syke og febrile. En av dem er faktisk min svoger, og han er drivende våt av svette, kaster seg rundt og rundt på brisken og har feberfantasier. Jeg er bekymret for ham og ber om at det tilkalles lege, men etter en stund later det til av feberen går noe ned, og han sovner.

Jeg hører litt ståk ute fra gaten og går ut igjen. Der går det nå et uendelig langt demonstrasjonstog. Så langt ned og opp gata jeg kan se, går det folk og småprater sammen. Siden gata er smal kan de ikke gå stort mer enn fire-fem i bredden. De fleste er like avslappede som om de gikk aftentur, men her og der er det litt knuffing – ja, slåssing, rett og slett. Det var visst det jeg hørte innefra, fra kafeen/sykestua. Nå står jeg på fortauet og ser alle disse menneskene gå forbi meg ned en gate som er bare kledelig fattig, i retning av den sene ettermiddassolen, og jeg synes det er et vakkert syn.

Med ett er det en del folk som stopper opp for å lytte. Jeg forstår at de tror det blir holdt en tale lenger ned, og andre følger deres eksempel. Stadig flere stopper. Snart står hele demonstrasjonstoget stille. Men det er ingen som holder tale. Tvert i mot. Det er aldeles stille.

Det er aldeles stille! De ser undrende på hverandre. Det tar faktisk en stund før jeg skjønner hvorfor de ser så undrende ut. Som pelshval er jeg selvfølgelig vant til stillhet, og jeg forstår ikke uten videre at når det er aldeles stille en sen ettermiddag i en stor by, så er det fordi alle bilene står. De står ikke bare stille. De er parkert.

Et stort forklarelsens smil brer seg over mange ansikter, sikkert også mitt, etterhvert som det blir klart for den ene etter den andre at alle bilene er parkert fordi eierne går i demonstrasjonstog. Noen løfter en hånd og vinker, og brått løfter alle en hånd og vinker, opp gaten og ned gaten. De vinker til hverandre, i spontan og undrende glede og takknemlighet over å finne at “alle er vi her”.

Da først hørte jeg lyd igjen. Jeg hørte lyden av tusenvis av armer som vinker, raslingen av sommerklær og ledd fra ulike kroppsdeler – skuldre, håndledd og fingre. Jeg tror aldri jeg har hørt nydeligere lyd.

Men det varte bare så alt for kort, fordi jeg våknet. Pelshvalen våknet irritert av klokka, sto opp og gikk til en irriterende jobb (lønna er ikke faktisk ikke noe å skryte av).

Det som er fakta i denne drømmen er at det for tiden er stor sosial uro i Chile, et særdeles rikt land hvor en særdeles stor andel av rikdommen tilhører særdeles få mennesker.

Om store og små lakser

11.02.2012 /

Denne siste uka har en politiker fra et knøttlite parti fått navnet sitt smurt utover alle nyhetsmedia, inkludert NRK. Tilgi meg min uvitenhet, men hva sier loven egentlig om avstraffelse uten lov og dom? Finnes det noen lov som forbyr avstraffelse med pisk, gapestokk eller andre remedier på åpne torg?

At norske borgere følte et stort behov for å forhåndsdømme en terrorist som begår en massakre, det får andre enn jeg påtale. Men at en liten laks som eventuelt gjorde noe så utrolig stupid som å ha sex hvor det enn måtte være, med hvem det måtte være, for ikke å snakke om med en som muligens kunne vise seg å være under 18 og hvis hun på noe som helst tidspunkt ytret ordet “nei”, skal stilles i gapestokken uten lov og dom, det finner jeg interessant. Det sier nemlig noe om prioriteringene i vårt mediebilde.

Aljazeera har et program som heter Listening Post som ser på mediedekningen av ulike saker. Hva er det Vestens media prioriterer, og hva gjør de for å stille ulike saker i et godt eller dårlig lys? Programmet anbefales da jeg ikke kjenner til noe lignende her i Norge. Hva er det vi her prioriterer?

La oss si at den lille laksen fra Venstre ikke bare var blitt anmeldt og siktet, men også tiltalt og stilt for retten; rettssaken hans vil være åpen for almenheten. Pressen kan referere fra den men ikke fritt fotografere. Dersom han ikke blir funnet skyldig, vil det straks bli klart, og det hele vil bli glemt av alle unntatt et lite knippe mennesker – de impliserte. Slik stoda er nå, vil publikum for lengst ha mistet interesse for saken innen den kommer for retten, og dersom han blir funnet uskyldig, vil det knapt være noen som merker det. Hans navn vil for alltid være plettet, kan karriere avsluttet, hans personlige liv høyst sannsynlig i grus, hans økonomi ødelagt, osv. osv.

Nå ja. Personlig mener jeg at de fleste personer i maktposisjoner er der fordi de er maktkåte, og jeg liker ikke maktkåte mennesker. Så jeg gråter ikke for den lille laksen. Men jeg kan ikke annet enn stusse likevel: Hva med alle som drar til Thailand, Kambodsja, osv. og betaler mellommenn for å skaffe dem små barn å ha sex med? Blir de smurt over forsidene? Hva med alle grossistene som kjøper varer som er produsert av barn – kjøper dem for en slikk og ingenting – for å selge dem mange ganger dyrere til deg og meg? Blir de smurt over forsidene?

Hva med de virkelig store fete laksene som begår finanskriminalitet, som unndrar skatt tilsvarende statsbudsjetter, som kjører banker i kne slik at skattebetalerne må redde dem… lakser så store og sterke at ingen ØKOKRIM, hverken her eller andre steder, har nok ressurser til å ta dem ned? Krig må til mot dem (og krig er foreløpig for dyrt!) og de burde landsforvises fra planeten da intet fengsel er sterkt nok til å holde dem. Hva med dem? Hvem er det som våger å smøre dem utover media?

Rundt oss ser vi restene etter EU i ruiner. Festen er over, men vi nordmenn vet det ikke enda. De virkelige skyldige vil aldri bli dømt, hverken i retten eller på torget. De er for mektige. Slik har det alltid vært, ikke sant: Småfolk ble tynt av konger, deres jarler og deres kirke. Kun kriger kunne ta ned konger og deres jarler og kirke, kriger som eventuelt ble vunnet av andre konger med jarler og kirke. Småfolkene fikk nøye seg med å ta ned andre småfolk – de “utuktige”, som de fikk lov til å stene eller piske. Har vi egentlig forandret oss?

Jo, på ett område: Utroskap, bigami, fødsel i dulgsmål, homofili, osv. var av de verste syndene, da sex ikke var til gudens ære og velbehag. (Nå er ikke det lenger tilfelle, da vår tids gud finner sex overmåte velbehagelig.) Voldtekt så man imidlertid gjennom tærne med, da menn nå en gang var menn, og menn nå en gang har behov. Selv konger og jarler og geistlige voldtok av rent nødvendige penisforlengende og strategiske hensyn, og det var helt greit. Slik er det ikke lenger. Eller? Er det kanskje heller slik pressen vurderer hvem den har råd til å angripe. En liten laks fra Venstre er akkurat synlig nok til å stimulere kundens leselyst, men har er ikke sterk nok til å knekke angriperen.

Retorisk tyggegummi

21.01.2012 /

Det finnes speil som fordreier det som speiles til det ugjenkjennelige. En liten økning eller senking av hastigheten av et lydopptak vil likeledes fordreie stemmer til det ugjenkjennelige. Retorikk er på sin side et sett med virkemidler som blant annet kan brukes for å fordreie en motstanders argumenter slik at de må anses som heslige. Når vi vil forhindre  folk fra å støtte et standpunkt vi ikke liker, kan vi f.eks. sammenligne standpunktet med nazismen.

I retorikk er adjektiver  og substantiver viktige. Ordet “mord” er langt mer belastet enn “avbrutt svangerskap”. Ordet “nazistisk” er langt mer belastet enn “tidlig ultralyd”. Bruk av ord som “mord” og “nazisme” i slike sammenhenger er, for å si det kort og autoritativt, grovt usaklig.

Heller ikke jeg er saklig når jeg snakker om abortmotstandere, i hvert fall ikke når jeg tenker på dem. I mitt sinn er abortmotstandere “barnemishandlere”, “torturister”, “kvinnehatere”, osv. osv. osv. Det er heller ikke helt uten dype personlige grunner jeg har lagt abortmotstand for hat. Jeg kjenner nemlig alt for mange som hater mødrene som brakte dem til verden. For dem som ikke er klar over det, kan jeg opplyse at det finnes  uendelig mange mennesker som har foreldre som åpenbart aldri burde ha brakt barn til verden. Jeg står på deres side.

Det finnes mange slags menneskerettigheter. Blant dem finner vi dessverre ikke retten til å velge foreldre, retten til å nekte å bli født inn i et helvete av et hjem og lide ubeskrivelige kvaler i et liv selv ikke våre fiender ville unne oss. Slike kvaler har vi ikke ordforråd til å beskrive og gi uttrykk for, i hvert fall ikke før vi blir voksne nok til å forstå hva det hele dreide seg om, hvis vi da noen gang blir så voksne. Er det ille nok, blir vi livsvarig ute av stand til å nyte livet, livsvarig plaget av for eksempel angst og/eller depresjon, livsvarig ødelagt, kort sagt. Jeg etterlyser en stemme i denne debatten som våger å si “Har du ikke vilje, evne og kunnskap nok til å gi barnet ditt kjærlighet og et trygt, godt hjem, har du ikke rett til å bære det fram!”

Selv om vi ikke er fysisk funksjonshemmete vil vi etter en skadelig start ha sterkt svekkede forutsetninger til å leve et fullverdig liv. Det dreier seg ikke om hvorvidt vi er bedre eller dårligere individer. Det dreier seg om hvorvidt vi har fått de kortene vi trenger for å være med i leken. Hvis du har fått utdelt ferre kort enn alle andre, vil du antakelig ikke synes det er noe særlig gøy å spille i det hele tatt.

Hvis du har alvorlige fysiske  funksjonshemninger… Vel, noen foreldre klarer å gjøre en fantastisk jobb med sine funksjonshemmede barn. De – det vil si både foreldre og barn – er en kilde til inspirasjon for oss alle. Det er de som blir foreholdt som eksempler til etterfølgelse. Men realiteten er at de fleste av oss ikke er eksemplariske.

Det kan hende at vi med tiden vil lære at fostre kjenner større smerter enn fisk som går i nota, eller sau som blir blir spist. Men enn så lenge, inntil vi vet at fostrene utsettes for større smerter enn lam, så er det min påstand at det er godt mulig at en kvinne som ikke tror hun kan gi et barn en brukbar oppvekst, faktisk ikke kan det. Det er i alle fall sannsynlig at hun, etter så grundig refleksjon som hun er i stand til å vie til problemstillingen, vet mer om hva hun kan og ikke kan enn leger og jordmødre.

Hvorfor nettopp leger og jordmødre anser seg som bedre skikket til å ta slike avgjørelser enn andre, har jeg ikke forstått. Vel ser de flere fostre enn vi andre. De ser liv og de ser død. De vet en del om hvordan de medisinsk holder liv i folk. Men de vet ikke av den grunn mer om alt det som ligger i mellom liv og død, nemlig de gjennomsnittlig 80 årene en stakkar er nødt til å holde ut livet dersom han eller hun ufrivillig ble dradd inn i det.

Som sagt: Jeg pretenderer ikke å være forbilledlig saklig. Jeg er nemlig sint, og det bør man ikke være hvis man vil være saklig. Men fordi dette temaet er viktig, ikke bare for meg, men også for alle de stakkars kvinnene som må ta tunge valg, vil jeg henvise til en som virkelig er saklig:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Respekten-for-kvinner-6741789.html

Hva betyr “helt”?

18.01.2012 /

I dag begynte rettssaken mot en av vår tids helter, dommeren Baltasar Garzón. Det er flere overskrifter om dette i dagens El País, blant dem “Heksejakt i retten” ” ‘Dette er ikke en rettssak, men en lynsjing’ “, “Hevnoppgjør”, “Spania og underskuddet på rettferd”.

Med disse tunge akordene, ønsker jeg å slå an tonen for noe som bør få enhver europeer til å felle tårer, nemlig et stort skritt tilbake for det unge demokratiet i Spania. En uredd dommer som under hele sitt profesjonelle virke har rettet skyts mot diktatorer og torturister sitter på tiltalebenken  fordi han våget å angripe korrupsjon blant vår tids toppolitikere i Spania (den såkalte Gürtel-saken), og fordi han ønsket å reise tiltale i forbindelse med menneskerettighetsbrudd begått i Franco-tiden (i forbindelse med åpning av massegraver). Han har visst også reist sak i forbindelse med Guantanamo. Det han er mest kjent for i Europa utenfor sitt land var at han fikk britene til å holde Pinochet i husarrest i flere uker.

http://en.wikipedia.org/wiki/Baltasar_Garzón

http://www.nytimes.com/2011/03/26/world/europe/26spain.html?_r=1&ref=baltasargarzon

Det er en særdeles lang og komplisert historie dette her, og jeg akter ikke å fortelle den, blant annet fordi den er av bysantinsk kompleksitet. Det er ganske ufattelig hvordan (og hvorfor) mektige deler av dommerstanden i Spania har klart å montere dette sirkuset av rettslig forfølgelse, når selve påtalemyndigheten har vegret seg mot å sikte ham. Argumentene mot ham så absurde, så Kafka, at han, siktede, må svare med samme mynt, mer Kafka. To av de tre tiltalene mot ham gjelder politisk brennbare emner (1) at han tillot politiet å avlytte telefonene til mistenkte toppolitikere i en korrupsjonssak, og dermed ble det også avlyttet deres kommunikasjon med advokatene  og (2) at han ikke hadde myndighet til å pålegge åpning av massegraver fra Franco-diktaturet. Den tredje saken er administrativ og gjelder at han skal ha tatt seg for godt betalt for en forelesningsrekke i USA. Felles for alle disse sakene er at påtalemyndigheten mener de ikke har noe med straffeloven å gjøre.

http://www.elpais.com/especial/caso-garzon/

At mektige og korrupte politikere rotter seg mot ham, overrasker ingen. At de har såpass makt at de faktisk kan felle ham er derimot skuffende. Det rent juridiske grunnlaget for de tre sakene er jo bare luft. Hvorfor har de spanske toppdommerne fornedret seg til å lage blåbærsuppe av det spanske rettsvesenet?  Det er noe en bare kan spekulere over. Men til min overraskelse var det Wikipedia som antydet en årsak:

Baltasar Garzón har nemlig lagt seg ut med USA i forbindelse med Guantanamo, og det er mulig (visstnok ifølge CNN) at han vurderte å prøve å rettsforfølge Kissinger for hans rolle i Operation Condor.

For å være helt ærlig gråter jeg ikke for Baltasar Garzon. Strafferammen er noe sånt som yrkesforbud i 17 år. Men han er elsket i Argentina, blant annet, hvor han har mye av æren for livsvarige dommer mot flere av toppene i diktaturet, og han er beundret over hele verden.  Hans liv er kanskje ikke noen sofatilværelse, men han er kjent, elsket og beundret, og jeg tipper hans plageånder misunner ham ikke minst hans martyrrolle og respekten han nyter. Hans innsikt i folkerett vil være uvurderlig for et hvilket som helst land. Han vil aldri bli arbeidsledig!

Den som leser dette vil kanskje bite seg merke i at jeg gir inntrykk av at han allerede er blitt dømt, selv om rettssaken bare så vidt er begynt. Jeg beklager. Etter å ha fulgt med prosessen mot ham de siste par årene, er jeg overbevist om at det hele er satt i stand for å få ham av veien som spansk dommer. Det faller meg rett og slett ikke inn at han vil få en rettferdig dom. Jeg tror nok de fleste som har fulgt hans sak er overbevist om at saken er konstruert i den hensikt å felle ham.

Det eneste jeg kan legge til, er at han ikke vil bli torturert i hjel i spanske fengsler. Så galt er det enda ikke blitt der. La oss håpe at det aldri blir det. Men jeg tenker i mitt stille sinn: “Finnes det noen garanti for at Europa aldri mer skal hjemsøkes av tortur og politisk forfølgelse?” Spania har i alle fall tatt et skritt tilbake i retning mørketid.

Parallell til smørkrisen

16.12.2011 /

Ganske kort, til orientering:

Mens vi sliter her med smørkrisen, går det nå litt bedre i Argentina. Der har vinden endelig snudd, ser det ut til, og de har fått fart på etterforskningen av menneskerettsforbrytelsene som ble begått i perioden 1976-1983.

Du kan innvende at det er nå vi lever og at vi må slutte å gnåle om fortiden. Dessuten er jo de som endelig straffeforfølges for det meste døde, jamfør mitt forrige innlegg om blant annet bøddelen Antonio Bussi, som altså døde ­- måtte hans sjel brenne sakte opp i det helvetet jeg ikke tror på og som ikke kan være en brøkdel så ille som det helvetet han skapte her på jorden – 24. november dette året. Ja. Det er nå vi lever, men det er ikke over. Det er ikke fortid.

Argentina har nølt med å stille sine torturister til doms, hva nå det enn kommer av. Men den 15. desember fikk den argentinske dommeren Sergio Torres overlevert 130 fotografier fra IACHR (Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen). Bildene viser lik av mennesker som er blitt torturert i hjel og som har havnet på breddene av Rio Plata. Bildene dokumenterer, sier IACHRs talsmann Santiago Canton, at særlig tortursenteret Escuela de Mecánica de la Armada (ESMA) praktiserte å hive lik på sjøen fra lufta (“vuelos de la muerte” – døds-flyvninger. )

Bildene har ligget i IACHRs arkiver siden 1979, og man kan spørre seg hvorfor de ikke er blitt overlevert før. Jeg kan ikke svare på det. Om det skyldes at USA har hatt god kontroll på aktiviteten til IACHR eller om det skyldes at argentinske domstoler aldri før har bedt om dokumentasjonen, eller begge eller ingen av delene, skal derfor være usagt.

Kilden for det jeg har skrevet her, er:

http://www.lanacion.cl/noticias/site/artic/20111215/pags/20111215151844.html

Det er ikke fortid, og det er ikke over. Antall drepte regimemotstandere i Syria skal nå ha passert 5000. For min del orker jeg ikke en gang tenke på torturen som foregår i Syria. Det er imidlertid sant at det ikke skjer i Norge. Men skulle du være fristet til å tro at nordmenn er genetisk mindre disponert til å utøve tortur enn for eksempel argentinere eller syrere, så tror jeg du vil få problemer med å belegge ditt syn vitenskapelig.

Boken som allerede er blitt skrevet

03.12.2011 /

Det har aldri skjedd meg at jeg kom til flyplassen full av forventning, bare for å få beskjed om at flyet mitt gikk i går. Men å ha lyst til å skrive en bok som allerede er blitt skrevet, kjennes omtrent slik. Boka jeg har lyst til å skrive, er en blanding av “the Ugly American” (av Burdick og Lederer) og “Beretning om blindhet” (av Saramago). Min bok skulle ha hett “The Blind American”.

Tro nå ikke at jeg her snubler i mine egne prinsipper: Når jeg nå skriver “American”, så mener jeg virkelig amerikaner, nemlig søramerikaner og nordamerikaner. Ja, også Canadier.

Tidligere i år ga Canada for første gang i historien sine “Conservatives” rent flertall. Dette betyr blant annet at det canadiske folket har stemt for en regjering som utleverer USAnske militærnektere til USA. Canada har en lang og ærefull historie av beskyttelse av USAnske militærnektere. Men siden 2009 har det vært slutt. I USA kan du nekte militærtjeneste av religiøse men ikke politiske grunner. Var du i mot krigen i Vietnam, kunne du flykte til Canada. Var du i mot krigen i Iraq, kunne du gjerne flykte til Canada, men da ville du, fra og med 2009, bli sendt tilbake og buret som desertør i inntil 15 måneder.

Også i andre henseender minner partiet CPC til forveksling om det USAnske Republican Party (mot abort, mot homofilt ekteskap, osv.) Verst av alt, på sikt, er det at partiet ønsker å innføre lover som muliggjør politisk overvåking av Internett etter USAnsk mønster.

“The Ugly American” ble skrevet i 1958 som en slags analyse av USAnsk utenrikspolitikk generelt og Vietnam-krigen spesielt. I vår tid er USAnsk utenrikspolitikk og krigføring minst like “ugly” som i 1958. For å si det med Daniel Goleman i “The Psychology of Self-Deception”: “The range of what we think and do is limited by what we fail to notice. And because we fail to notice that we fail to notice there is little we can do to change until we notice how failing to notice shapes our thoughts and deeds.”

Den blinde amerikaneren, ja også søramerikaneren, er altså syk. Ikke av den kortvarige smittsomme blindheten Saramago beskrev i sin bok, men av kronisk blindhet. Slik gikk det til at den argentinske bøddelen Antonio Bussi, som hadde vært ansvarlig for driften av 30 hemmelige konsentrasjonsleirer i Provinsen Tucuman hvor han var øverste militære leder og guvernør under militærdiktaturet, ble velsignet av det generelle amnestiet (Ley de Punto Final) ved diktaturets slutt. I likhet med diktaturets andre torturister og drapsmenn skulle han altså ikke straffeforfølges!

Ikke nok med det: Han ble flere ganger gjenvalgt som guvernør i provinsen Tucuman. Senest i 2003 ble han valgt som borgermester i byen Tucuman. Det vil si at de blinde, de kronisk syke velgerne i Tucuman valgte ham. Velgerne velger en mann som hadde vært tiltalt (altså inntil han fikk amnesti) for 800 tilfeller av drap, tortur og forsvinninger. Dette hadde altså den syke velgeren valgt å overse, glemme eller bortforklare. Interessant ikke sant?

Bussi gjorde seg spesielt bemerket og beundret blant sine soldater ved at han ved flere anledninger selv henrettet folk, bl.a. ved sakte kvelning med en vannslange (“manguera” – visstnok et populært torturredskap i Argentina).

Etter at Ley de Punto Final ble opphevet i 2003, snudde lykken for ham og man rakk å dømme ham til livsvarig husarrest for “forsvinningen” av legen Guillermo Vargas Aignasse. Les gjerne denne lille snutten om Aignasse, som et skolebokeksempel på amerikanske forsvinninger:

http://en.wikipedia.org/wiki/Guillermo_Vargas_Aignasse

Det gjensto da 600 straffesaker mot ham, men han hadde dårlig helse stakkar. Han ble ikke fratatt sin militære rang før i 2011. Han døde 24. november 2011.

En av grunnene til at en slik mann kunne gå fri fram til 2008 og sågar bli valgt som borgermester i 2003 er at velgerne, de blinde, ikke vet og ikke vil vite hva det faktisk var mannen gjorde. Var det for eksempel 9000 som ble drept av det argentinske diktaturet eller 30 000? Hvor mange politi/militære ble drept? Omtrent like mange eller noen få hundre?

Hvis jeg får kreft, kan det godt hende at jeg ikke vil ønske å vite det. Hvis min gode nabo, han hyggelige mannen som kjørte meg rett til sykehuset da jeg brakk beinet i fjor – ja, nettopp han – hvis han var torturist, ønsker jeg ikke vite det. Hvis min far stolt pleide å snakke om “minn venn Bussi”, og hvis han og min mor hvert år gledet seg tussete i månedsvis til Bussis store hageselskap, hva slags folk er da min mor og far? Dessuten: de andre var jo kommunister – ja, for det vet jo alle.

En annen grunn til at folk ikke vet hvor ondt militærdiktaturet var, er at det ikke er helt lett å finne ut. Enda den dag i dag! Vår alles kjære Wikipedia nyter tross alt de USAnske myndigheters kjærlige omsorg, og USA har mye å skjule ikke minst i Latin-Amerika. Kun hvis du allerede kjenner til Antonio Bussi, vil du finne ham på Wikipedia, hvor han omtales i et ordelag som på ingen måte reflekterer lidelsene han forårsaket. Gjerningene hans virker nesten dagligdagse – det var jo bare noen få tilfeller av tortur, forsvinninger og drap og kommunistene var jo så fryktelige. Det var krig!

Det fremgår for eksempel ikke at han måtte gravlegges i all hemmelighet og i hemmelig grav på grunn av myndighetenes frykt for tumulter. Den opplysningen finner du på side 60 i El Pais, 26.11.2011. I Tucuman-provinsen vil Bussi-kapitlet være traumatisk i flere generasjoner.

Wikipedias artikler om det argentinske militærdiktaturet krever eksegese. Avstanden til hendelsene er så stor at leseren ikke er helt sikker på “hvem som hadde rett” – for å sitere det spørsmålet jeg antar de fleste stiller seg etter å ha lest artiklene. Jeg tipper at mange  vil konkludere med at det ble begått overgrep fra begges side, dog muligens flere overgrep fra statens side, selv om dette er forståelig gitt den daværende kommunistiske/terroristiske trusselen. Det er det inntrykket artikkelen prøver å skape. Kunsten å fordreie virkeligheten, uten å gi opplysninger som lett kan tilbakebevises, kalles narratologi. Det er i sannhet en kunst!

Mye av det land som Argentina og USA har å skjule, er kjent blant noen få, takket være sannhetssøkende journalister, menneskerettighetsforkjempere og andre folk som ofte risikerer liv eller lemmer for å finne ut av eller formidle eksempler på systematiske menneskerettighetsbrudd.

Men hvor er avisene som kan/vil publisere det som er så fryktelig at folk helst ikke vil vite det? Simple bloggere som jeg og utallige andre som tråler nettet og verdenshavene i et forsøk på finne ut hvem det er som i overført og bokstavelig forstand ødelegger vår klode, har ikke stor kredibilitet. Hvem ville for eksempel trodd på lille meg om jeg påsto at også Daimler Benz hadde noe på samvittigheten om det argentinske diktaturet?

Derfor skal jeg ikke påstå det. Jeg skal i stedet la noen annen påstå det. Nedenfor er en link til et brev til Daimler Benz skrevet av noen som ikke er meg.

http://www.gabyweber.com/dwnld/werke/supervisory_board.pdf

Til dverggåsa

18.09.2011 /

Brev fra en pelshval:

Helt fra jeg så deg på svaberget har jeg tenkt på deg. Jeg hadde jo aldri sett en slik en som deg før, og det er jo ikke så rart siden dere normalt ikke vanker på mine trakter.

Selv var jeg utslitt og motløs etter min lange ensomme reise, men synet av det rosa, lave glatte berget gleder meg like mye hver gang jeg nærmer meg det. Finnes det noe sted vakrere landskap? Glem det spørsmålet, forresten! Selvfølgelig finnes uendelig mange steder som er minst like vakre. Poenget med de rosa svabergene er imidlertid at de, til forskjell fra svært mye annet vakkert, vil bestå lenge etter at den siste levende arten er gått til grunne her på jorda.

Og der, på en holme, sto du med underlig hvit panne. Jeg hvilte meg på en odde like nedenfor deg og vi så på hverandre: en representant for en art som er aldeles utryddet, og et av de siste individene av en art som snart bare vil kunne observeres utstoppet på museer. Vil det bli din personlige skjebne, forresten, å ende opp som fange i din egen for alltid urørlige, nedstøvete kropp?

Det finnes riktignok noen som arbeider for at arten du tilhører ikke skal gå til grunne. Men hvor mye har de å si i den globale sammenhengen som domineres av hensyn du og jeg ikke kan forstå?

De som avgjør klodens skjebne er ikke interesserte i slike som oss. La gå at de ikke bryr seg om meg – jeg er uansett en anakronisme – men du finnes enda, du og noen ganske få av dine artsfrender. Jeg løfter i tankene min hatt til de flittige, tålmodige biologene som så godt de kan prøver å synliggjøre deg og andre truede arter!

Men til dem som er mer opptatt av å kjøpe enda et par moteriktige sko eller en enda kraftigere bil, eller et enda kulere interiør… til dem retter jeg en advarsel, til ingen nytte selvfølgelig. Det er et veldig interessant og forvirrende trekk ved arten homo sapiens sapiens, at i det minste noen individer kan spille sjakk, og altså forutsi utvikling, men at evnen til å forutse lammes under visse forutsetninger. Det ville vært interessant å kartlegge forutsetningene for lammelse: Er det genetisk eller sosialt betinget? Har arten alltid vært like motvillig til å se i øynene og forsvare seg mot kommende katastrofer, eller er dette et trekk ved denne (den «vestlige») sivilisasjonen?

I Norge har man nettopp hatt valg. «Miljø» var overhodet ikke på dagsorden. Overhodet ikke! Samtidig er det ett og kun ett tema som har kunnet konkurrere med 22/7 de siste månedene: regnet. Det regnet og regner og vil fortsette å regne i mange år. Nordmenn føler seg som i Noas ark. Mange boligområder som før sto støtt må nå vurderes med henblikk på rasfare. Veier og jernbanespor vil bli flomutsatt. Det vil bli fravær fra jobb på grunn av vær, rett og slett. Uttrykket «syndfloden» er ikke så helt dumt i denne sammenhengen, siden klimaforandringene jo er menneskeskapte.

Men miljø og klima er nærmest bannlyst fra offentlig debatt. Jeg vil si det grenser til patologi.

Men, vesle dverggås, du og jeg får trøste oss med at uansett hvor mye havet vil stige i løpet av dette sekelet, så vil det alltid finnes rosa, glatt berg. Den vakre granitten som utgjør vårt grunnfjell går nemlig helt til topps, så vi har mye å gå på.

« Older posts Newer posts »

© 2024 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑