Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Category: kriminalitet

Korrupsjonens ansikt

28.11.2013 /

Skrevet av JUAN JOSÉ MILLÁS
el País, 17. nov. 2013
Oversatt av Pelshvalen
Luis Roldán, el rostro de la corrupción: “Y sí, delinquí”

Her har jeg Luis Roldán foran meg: et ødelagt tidligere regjeringsmedlem, en ødelagt tidligere sjef for Guardia Civil, en ødelagt tidligere nesten innenriksminister, en ødelagt tidligere sosialist, en ødelagt fyr, med andre ord. Gammel og ødelagt. Sytti ødelagte år. Her har jeg ham, ødelagt, 20 år etter det som skulle bli begynnelsen på slutten for ham. Han ble født, vokste opp, formerte seg og ble rik uten å slutte å gå i oppløsning. Korrupsjonen selv. Her har jeg en ødelagt epokes metafor: Demokratiet forsvarte seg i kloakken, hvor den nye tidens friske vind pisket opp skittent skum av statens forbrytelser, statens ulovlige frihetsberøvelser, dets misbruk av offentlige midler og dets kriminelle finanstransaksjoner på rekke og rad – frittvoksende ugress. Her har jeg en ødelagt tidligere skurk, en ødelagt statsmann. Her har jeg den første sivile embetsmann som noensinne fikk lede Guardia Civil. To ødelagte ekteskap har han bak seg, ødelagt helse og en miserabel biografi. Stig på. Bruk øynene. Se og lær.

— De har visst vært en forbryter?

— Det er åpenbart; jeg ble dømt for en del forbrytelser. Jo, jeg har forbrutt meg.

— Hvilke forbrytelser?

— Hovedsakelig økonomiske forbrytelser. Misbruk av offentlige midler, underslag fra øremerkede statlige midler, bestikkelser – når jeg mottok betaling fra viktige entreprenører for oppdrag utført på Guardia Civils eiendomer. Fem skatteforbrytelser, en for mislighet. For svindel av finansdepartementet, for bedrageri og for dokumentfalsk.

— Pressen skrev at De klarte å raske til Dem litt penger fra Guardia Civils skole for hjemløse barn.

— Det er løgn. Dette ble etterforsket, og de opprettet sak, men det ble bevist at det ikke manglet penger og at jeg ikke hadde noe å gjøre med driften av skolen.

— Hvor mange år ble De dømt til å sone?

— 31

— Og hvor mange sonet De?

— Strafferetten setter visse grenser for soning. I mitt tilfelle var det 20 år, hvorav jeg tjente inn fem med studier og arbeid.

— Hva slags arbeid?

— Rengjøring av området til de innsatte og de ansattes kontorer.

— Hva slags studier?

— Samfunnsfag og forvaltning. (Jeg gjennomførte ikke studiene.) Det gjensto da 15 år som jeg måtte sone i sin helhet. Det var ingen kjære mor, ingen prøveløslatelse – som man pleier å innvilge for to-tredeler eller tre-fjerdedeler av dommen. Jeg sonet 10 år i lukket fengsel, i Brieva, i isolat. Jeg ble behandlet med FIES, dvs. med særskilte sikkerhetstiltak.

— Hvordan var stedet hvor De var innesperret?

– Det var som en liten sal med midtgang. På høyre side var det fem celler, hvorav fire var lukket og tomme. På venstre side var det et slags kjøkken, i tilfelle alle cellene var besatt. I bunnen var det en spisesal og noen dusjer. Det var dessuten utgang til en innelukket gårdsplass på 30×10 meter. Den var av cement og delvis dekket.

— Beskriv den daglige rutinen.

– Jeg sto opp, dusjet, vasket alt, skurte gulvet og satte meg til å lese. Jeg hadde en liten TV, men brukte den ikke mye. Hovedsakelig leste jeg og skrev.

— Hva skrev De?

— Jeg skrev om det jeg leste.

— Og hva leste De?

— Nietzsche, Kafka, Hanna Arendt, alle skuespillene til Sartre, Derrida, Jean Améry…

Dessuten leste jeg alt jeg kom over om folk som hadde måttet gjennomgå langvarig frihetsberøvelse. Hva skal jeg si? … Eugen Ginzburg , Mandelstam, Larina-Buxarina (kona til Buxarin), Margaret Bauer Newman. Jeg oppdaget Walter Benjamin, og jeg leste mye i bibelen, særlig salmene.

— Fengselet forvandlet Dem til leser?

— Nei, min mor leste mye, og helt fra jeg var liten nedfelte hun denne vanen i meg. Fengselet bidro; jeg søkte tilflukt i bøkene.

— Og dette var livet Deres i 10 år?

— Ja.

— Hadde De daglig omgang med noen?

— Jeg så de som var på vakt og fram til år 2000 (han ble fengslet i 1995) også polititjenestemennene som holdt vakt over meg. Først var de to og siden var det én.

— Var De farlig?

— Jeg tror de var mer opptatt av min sikkerhet enn av andres.

— Leste De Bibelen som en litterær eller religiøs tekst?

— Også som en religiøs tekst.

Roldan reiser seg og forlater rommet. Så kommer han tilbake med en liten bibel.

— Det var denne, sier han.

Boka er full av lapper, nesten like mange lapper som sider. I margene er det håndskrevne notater og detaljerte skisser. Dette er arbeidet til en som har flere timer å fylle enn arbeid å fylle dem med.

Dette Intervjuet finner sted i enden av en smal gang som i sin tid var soverommet til Luis Roldán. Med andre ord befinner vi oss i huset hvor han bodde som barn. Han vendte tilbake dit da han ble løslatt og deler det nå med to enorme katter og hustru nummer tre, Natasha. Kattene var de første levende vesenene som holdt ham med selskap etter løslatelsen. Natasha er en russisk kvinne han ble kjent med over Internet og som han giftet seg med. Hun snakker flytende spansk, som hun studerte. Etter Perestroika flyttet hun til Spania for å bruke det hun hadde lært. Hun er lidenskapelig interessert i spansk kultur, ikke minst litteraturen. Hun kjenner klassikerne og har lest nesten alle de moderne forfatterne. Hun er en 58 år gammel pensjonert ingeniør.

Den som sitter vis a vis meg, Luis Roldan, er en gammel syttiåring, som med 10 eller 15 minutters mellomrom avbryter samtalen for å gå på do (“prostata”, sier han). Han tar medisiner for prostataen, for åndedrettet, for blodtrykket, for artrose, for psoriasis, for angst. Dessuten plages han av trykk bak øynene (“uveitis repetitiva” i venstre øye, sier han), noe som krever spesialisttilsyn.

— Hva er årsaken til alt dette?

— Dette er konsekvensene av isolasjonen. Det var i fengselet jeg først fikk symptomene på respiratorisk allergi, hudinflammasjoner, gastritt… forverret syn fordi jeg ikke fikk se avstander, artritt… Jeg fikk psykiatriske problemer og akutt depresjon. Jeg brukte enorme doser Valium, Prozac, Myolastan, Orfidal, Transilium, Stylnox, Lorazepan…

Når man kommer inn i huset, ser man over radiatoren i gangen et bilde av den tidligere sjefen for Guardia Civil som hilser på kongen. Nederst er det en hilsen: “Til Luis Roldán med varme hilsner”. Det er andre bilder der i samme stil, med kongen, selvfølgelig og med Felipe Gonzáles [tidligere president], blant andre, alle med håndskrevet hilsen. Dette gir inntrykk av at Roldán aldri sluttet å være en del av systemet. Huset – seksti eller sytti kvadratmeter, på fire ørsmå rom i tillegg til bad og kjøkken – er nesten overdrevent rent og ryddig, som om det var under oppsyn av en obsessiv fengselsdirektør. Det er fattigdom i luften, som hos en middelklassefamilie det har gått riktig nedoverbakke med. I gangene og i alle rommene er det bøker, alle omhyggelig rangert, som soldater på oppstilling under eksersis.|

Luis Roldán bor i Zaragossa, og skjebnen ville det slik at her bor også Guardia Civils general Rodríguez Galindo, som i år 2000 ble dømt til 71 års fengsel for frihetsberøvelse og drap, og dessuten også sosialisten Juan Alberto de Belloch, han som var justis- og innenriksminister da Roldán ble pågrepet (mot betaling) på flyplassen i Bangkok.

Det er 20 år siden pressen først fikk nyss om at sjefen for Guardia Civil hadde beriket seg på ulovlig vis. Han skulle nettopp utnevnes som innenriksminister av Felipe González. Noen måneder senere hørte vi om flukten, og så var legenden i gang om flyktningen som snart var i Søramerika, snart i Angola eller Sørafrika. Siden besteforeldrene hans hadde endt sine liv i Venezuela, sendte myndighetene spesielt betrodde polititjenestemenn dit, rustet med penger og med beskjed om å finne ham levende eller død. Det fikk flyktningen først høre mange år senere fra medlemmer av statsapparatet i Venezuela. I virkeligheten var Roldan like i nærheten, i Paris, hvor han ble beskyttet av Prancisco Paesa, en spansk statlig agent som dessuten drev med ulovlig våpenhandel (dette var bare ett av perlene i en CV som formelig trygler om å bli til roman eller fremlagt i retten).

Av Roldáns ti måneder i Paris tilbrakte han de første seks i en leilighet i 20. etasje i en skyskraper. Derfra kunne man se, sier han, antennen til Paris-France. Siden han av sikkerhetsgrunner ikke kunne forlate leiligheten, dukket det én gang i uka opp en av spionens ansatte, “svensken”, som brakte ham alt han måtte trenge og tok med seg en handleliste for den følgende uken. Ved en anledning la Roldan en bunke med bøker i dørsprekken – han hadde ikke nøkler – og begynte å gå ned trappen. Han tenkte å ta en tur rundt blokken, men da han kom til 16.etasje fikk han et panikkanfall og skyndte seg tilbake. Etter 6 måneder flyttet våpensmugleren ham av sikkerhetsgrunner til en annen leilighet, hvor han nøt litt større bevegelsesfrihet etter å ha krevd et nøkkelsett. Her dreier det seg om frihet til å ta seg en rask kaffe i baren på hjørnet, mens han holder øye med hva som foregår bak ham, for så å vende tilbake til skjulestedet med hjertet i halsen.

Etter ti måneders isolasjon, anbefalte Paesa ham å “forsvinne”. Å forsvinne betød for hans vedkommende at man skulle tro han var død. Vi kan ta deg til Laos eller Cambodia, sa våpensmugleren, og der kan du slå deg ned. Jo, og så må du glemme kona di, barna dine og alt det der. Om det er mulig, organiserer vi en død for deg, og kroppen din vil bli funnet et eller annet sted. I mellomtiden befinner du deg i et eller annet land med argentinsk pass. Ingen kommer til å plage deg, og ingen vil yppe seg mot deg. Jeg kan sende deg penger hver måned – 10, 12 eller 15 tusen dollar – det du måtte trenge, og du finner deg en liten kinesisk dame som ordner klærne for deg, ja, og så kroppen.

Roldan takket nei.

Alternativet til å forsvinne var å dra til et land hvor han bare kunne utleveres for forbrytelser med en strafferamme på fire eller fem år. Av dem ville han med litt hell bare sone to. Det var med det utgangspunktet arrestasjonsfarsen ble utspilt. I realiteten dreide det seg jo om en overlevering, om ikke rett og slett en handel. For dette forsynte Paesa seg med 300 millioner med pesetas fra Belloch fondet. Allerede på flyet tilbake til Spania begynte den tidligere sjefen for Guardia Civil å ane at han var blitt lurt. Mistanken ble til sikkerhet da dommeren leste opp tiltalepunktene som han senere ville bli dømt for.

Journalister som har fulgt saken hevder bestemt at Roldán enda har EUR 10 millioner gjemt bort et eller annet sted i utlandet. Roldán påstår at Paesa tok alt. Det som er sikkert er at selv om han har pengene, vil kan ikke kunne kjøpe så mye som en sardin med dem.

— Er De troende? spør vi etter å ha lukket Bibelen og lagt den tilbake.

— Jeg var agnostiker en stund, men jeg er blitt litt, eh… Jeg tror på Gud, men ikke på alt som følger med. Jeg går ikke ikke kirken eller til messe, hvis det er det som menes.

– Hva fikk De av besøk i fengsel?

— Førti minutter hver helg, 20 på lørdag og 20 på søndag. Det var faste tider. En gang i måneden fikk jeg motta besøk uten at det var vakt til stede. Siden jeg var skilt fra kona, og moren min var for gammel til å reise, hadde jeg liten glede av dette privilegiet.

— Og de siste fem årene?

— Dem sonet jeg i Zaragoza. Jeg dro hver kveld til “senteret for sosial reintegrering”, hvor jeg sov. Jeg fikk gå på jobb om dagen, men kl. 21, måtte jeg være tilbake. Helt på slutten lot de meg sove hjemme fredag og lørdag. Slik fortsatte det helt til 19. mars 2010, da jeg hadde ferdigsonet straffen.

— Angrer De at De begikk forbrytelsene?

— Absolutt, absolutt, absolutt. Jeg kan ikke fatte hvordan jeg kunne finne på å bryte med min egen verdensforståelse. Dette sier jeg ikke bare. Jeg virkelig mener det. Bortsett fra de moralske problemstillingene så ødela jeg mitt eget liv og livet til min familie. Sånn er det bare. Man kunne kanskje innvende at jeg følte jeg ble presset til det, men skyldens kjerne ligger hos meg.

— De har fått svi for det?

— Ja, jeg har fått svi som ingen annen, på alle måter. Dag for dag, under et meget hardt fengselsregime, uten noen av de sedvanlige fengselsgodene som andre fikk nyte godt av.

— Hvem var det som ikke fikk svi?

— Det koster meg en del å nevne navn; jeg ønsker ingen noe ondt. Jeg sier bare at jeg ble forskjellsbehandlet.

— Når De ser tilbake, tror De at De ble brukt som syndebukk?

— Om jeg ble brukt som syndebukk, så betyr ikke det at jeg ikke gjorde alt jeg gjorde. Når det er sagt så er det også klar at jeg var en ping-pongball mellom de konservative og sosialistene; for de konservative fordi det passet dem utmerket å håne sosialistene; for sosialistene fordi det var beleilig for dem å samle alt det gale i en person.

— Var De klar over at De var i ferd med å bli korrumpert da det skjedde?

— Man tenker ikke. Dette er en del av landskapet. En gjør det man gjør.

— Når var første gang De mottok en bonusutbetaling i svarte penger fra offentlige midler.

— Det var i 1983, da jeg var regjeringsmedlem i Navarra. Seks millioner pesetas.

— Var det vanlig praksis?

— Ja, det var vanlig praksis.

— Det rådde altså dengang generell korrupsjon.

— Jeg anså denne bonusutbetalingen som normal.

— De syntes det var normalt å få svarte penger fra statskassen?

— På den tiden var det vanlig praksis.

— Hvem andre fikk?

— Politisjefene fikk 500.000 pesetas hver til fri avbenyttelse.

— Hvem andre?

— Det jeg vet, er at sysselmannen i Madrid, i Barcelona og de tre sysselmennene i Baskerland fikk betalt. Dette vet jeg fordi de har fortalt meg det. Det ble ikke bevist, men det ville være absurd om man skulle betale meg men ikke andre.

— Hvem betalte?

— I starten var det den nasjonale sikkerhetssjefen, Rafael Vera. Senere var det Julián Sancristóbal.

— Hvor mye beløp det seg til i Deres tilfelle?

— Syvogtyve millioner pesetas.

— Senere, da De var blitt sjef for Guardia Civil begynte De å motta penger mot å sette ut entreprenørjobber på Guardia Civils område. Kan De huske hvor mye penger De fikk totalt for det.

— Nei. Ifølge dommen ble det bevist at summen av kommisjonene var rundt syvhundre millioner pesetas. Summen økte til det dobbelte på grunn av devalueringen av spanske penger fordi beløpet var blitt investert i utenlandsk mynt i Sveits. Det var fire devalueringer bare i løpet av ett år.

— Hva ble det av alle disse pengene, rent bortsett fra alle eiendommene som De etterhvert anskaffet Dem?

— Alle eiendommene ble inndratt, noen av banker, og andre ble solgt på det åpne markedet. Bankontiene ble også inndratt.

— Hvor mye klarte De til slutt å berge unna.?

— Rundt ti millioner euro.

— Hvordan?

— Jeg utstedte fullmakt til en sveitsisk advokat, og han overførte pengene til ulike konti etter Paesas angivelser.

— Fra da av ble altså alle pengene Deres kontrollert av Francisco Paesas?

— Av ham eller hans representanter.

— De var altså fullkomment avhengig av Paesa.

— I enhver henseende.

— Og han tok på seg utgiftene ved flukten Deres.

— Ja.

— Han betalte aldri noe tilbake?

— Aldri.

— De eier ikke en cent i eller utenfor Spania?

— Ikke en eneste.

— Hva lever De av?

— Hovedsakelig av pensjonen min – EUR 774, det er det jeg har til gode for årene jeg betalte til pensjonskassen. Og av hjelpen jeg av og til får fra mine barn. Jeg har nylig solgt et serveringssett av sølv som De kan ha sett her tidligere.

— Hvordan klarte De å redde dette huset?

— Huset tilhørte mine foreldre, men siden jeg var enebarn, så overførte de det til meg. Da man inndro alle mine eiendeler, tok de også huset og annonserte det til salgs. Det var i 2001. Moren min kjøpte det og overførte det til mine to små barn. Det er deres hus.

— Når det gjelder den skitne krigen mot ETA: “Hadde De noe å gjøre med de mest kjente sakene?

— Jeg ble stevnet som siktet i sakene til Lasa og Zabal. Jeg avga forklaring og det var det.

— Da De var regjeringsmedlem i Navarra var kampen mot terroristene på sitt hardeste. ETA sto bak mange attentater og GAL kom inn i bildet. Dette vedrørte Dem ikke like direkte som da De satt i ledelsen for Guardia Civil, men De må ha vært meget godt informert. Hvordan ble de arresterte behandlet? Ble de systematisk torturert, slik man kunne få inntrykk av fra sakene til Lasa og Zabala?

— I Navarra var det anmeldelser og pågripelser pga tortur. I ETA-manualen forklarte man hvordan man skulle anmelde i alle pågripelsessaker. På den andre siden finnes det dommer som bekrefter tortur. Men ærlig talt, la oss ikke dupere oss selv. En må forstå at dersom man pågriper en herre som har drept 23 personer, for så å avhøre ham, og han innrømmer skyld, hva er det som har fått ham til å innrømme skyld? Det har vært slag og fysisk press som ikke etterlater spor, men som man kan forestille seg. Psykisk press også. Er det noen som tror at de kommer med innrømmelser uten å bli presset til det?

— Betyr det at De rettferdiggjør tortur?

— Hvor mange liv har man reddet ved hjelp av innrømmelser fra fanger som er blitt torturert? Jeg snakker helt konkret om liv. Jeg kjenner noen: dommere, militære, statsadvokater…

— Ja til tortur?

— Rent abstrakt fra et akademisk ståsted, så ville jeg si nei, men for en forklaring som kan redde livet til noen, så ville jeg si ja.

— Vi snakker om en tid preget av generell korrupsjon, utallige tilfeller av økonomisk kriminalitet som også omfattet kidnapping og andre forbrytelser. Enkelte domfelte hadde meget høye stillinger i statsapparatet. Tror De at President Felipe González ikke hadde noe med dette å gjøre?

— Det er umulig.

— Korrupsjonen sitter i selve systemet?

— Korrupsjonen satt og sitter i selve systemet.

Roldán reiser seg enda en gang for å gå på do (prostata, påstår han). Han har på seg en meget slitt, lilla strikket genser, og han subber i gamle tøfler som han skaffet seg i Russland. Mens vi snakker om tortur fikler han uopphørlig med et papirlommetørkle. Når den mer eller mindre er gått i oppløsning fisker han fram en Kleenex-pakke fra lommen og begynner å ødelegge et nytt lommetørkle.

— Hvor lenge har De hatt den vanen?

— Hvilken?

— Å ødelegge papirlommetørklær.

— Vet ikke. Siden bestandig.

— Og han forsetter å tvinne lommetørkleet rundt fingrene som om det var en rosenkrans.

— Hva slags liv lever De og deres kone i Zaragoza?

— Jeg står opp og vasker meg. Vi går ut for å handle mat. Før vi spiser middag går vi en tur rundt i byen eller på en utstilling. Om kvelden hvis været er bra, går vi enda en tur eller besøker en kulturbegivenhet. På onsdager går vi på kino. Og begge leser vi mye. Akkurat nå leser jeg en lite kjent bok av Boris Pasternak. Jeg er opptatt av sjeldne russiske forfattere for tiden.

— Kan man virkelig leve av Deres pensjon?

— Det ville overraske Dem hvor lite man trenger for å leve.

— Hva venter De av livet?

— Jeg er i ferd med å tømme de siste restene; jeg overlever meg selv. I ti år hadde jeg som eneste selskap et stort intet. Nå føler jeg meg svært godt ivaretatt av min kone og familie og i godt selskap. Jeg avventer slutten uten uro.

Kvinnen og slangen

28.06.2013 /

Jeg er ikke helt sikker på hva slags dyr en pytonslange er. Det jeg vet, er betydningen av uttrykket “helt pyton”, nemlig “forderdelig ille”.

En pytonslange er altså et dyr, slik mennesker er dyr, slik såkalte “killer whales” er dyr. Jeg bruker det engelske navnet bevisst for å understreke noe de 3 artene har felles: de dreper. Ellers ligner slangen og hvalen mer på hverandre enn på et menneske, i hvert fall av utseende.

Zoologer ser litt annerledes på det, siden de vektlegger at noen dyr utvikler fostre intra-uterint, mens andre overlater eggene til egen skjebne utenfor morens kropp. Denne inndelingen synes jeg er jålete. Jeg synes artene først og fremst burde klassifiseres ærlig ut fra vårt ståsted og våre behov, nemlig taktisk og funksjonelt. De kan for eksempel klassifiseres utfra hvor farlige de er. Vi er farligst, forstås.

En pytonslange omfavnet i følge La Liberation (lørdag 25. mai 2013) en zambisk gruvearbeider. Begge var de i en gruvesjakt, begge mente de at de hadde rett til å være i gruvesjakten, og begge var de alene. Gruvearbeideren var pinlig klar over at han var alene, mens slangen i det minste forsto at han hadde ingenting å frykte, ellers ville han vel ha stukket av. Han viste altså ingen blygsel, men omfavnet og ganske raskt nedla gruvearbeideren. Denne syntes omfavnelsen var ubehagelig, særlig da dyret viste tegn til å ønske å sluke ham.

Hva gjorde gruvearbeideren? Han brukte det eldste knepet vi som mennesker kjenner: Han lærte av fienden; han bet. Ja, han satte resolutt tennene i den muskuløse slangekroppen og hogg til så hardt han bare kunne. Så vet jeg ikke mer, fordi beretningen i La Liberation tok en pause der.

Jeg tyr til fantasien: Du omfavnes så fast at du blir svimmel. Du klarer ikke ordentlig å trekke pusten. Og med dine siste krefter biter du og slipper ikke.

Her går La Liberation i gang igjen, med et sitat fra gruvearbeideren: “Etter en lengre kamp falt halen til slangen slapt over knærne mine.”

Gruvearbeideren overlevde fordi han lærte av fienden. Han spilte djervt, og hva annet kan man gjøre når man har et monster over og rundt seg. Slik han følte seg, slik vet vi at utallige kvinner har følt seg gjennom tidene. Slik er det enda for mange. Enda er det utallige kvinner som blir nedlagt og spist. Men nå er de begynt å lære av fienden. Eller er de det?

Vi har i juni sett overskrifter som “19 drap – ti av dem er partnerdrap” (Aftenposten 5. juni). Det hverken overskriften eller artikkelen nevner, er at noen av partnerdrapene er blitt begått av kvinner. Jeg skulle ønske jeg kunne ha tillit til at det var pyton-typer som ble drept og at rettferdigheten skjedde fyllest. (For vi vet alle at samfunnet vårt enda ikke gir kvinner tilstrekkelig beskyttelse mot visse typer menn.)

Men min erfaring er at rettferdighet kun er et konsept, og knapt det. Jeg tviler sterkt på at kvinnene som dreper er stort bedre enn mennene som dreper. Men jeg skulle ønske det fantes statistikk om emnet.

 

Name & shame

01.01.2013 /

Hun som ble voldtatt av en hel gjeng og derfor ligger i respirator og som – hvis hun overhode overlever – må få organtransplantasjon(er) …., ja hun, ja!

De fleste av oss opplever av og til at noe i nyhetene gjør mer vondt enn alt det andre ufattelig jævlige vi ikke kan unngå å høre og se innimellom reklamer for 5-stjerners ferier. Det kan dreie seg om datteren til en papirløs innvandrer, som drives fra riket til tross for at hun har bodd her mesteparten av sitt liv. Og det kan dreie seg om at en bygd blir herjet av storm og ras. De fleste slike hendelser har noe til felles, nemlig at media har klart å formidle dem slik at vi føler “det kunne vært meg, mine eller mines venner”.

Medisinerstudenten i India kunne vært meg eller en av mine! Jeg ser så levende for meg gutta som forgrep seg på henne at du kan slippe meg ut på gaten i New Delhi, og jeg vil finne dem. Jeg vil kjenne dem igjen på ansiktstrekk som avslører at de er tapere, på symptomer som avslører at de ikke alltid har fått nok sunn mat og på tegnene på at er vant til vold. Kort sagt, i min smerte på vegne av den stakkars jente og mitt hat mot disse neandertalgutta, ville jeg kunne avsløre noen titalls millioner gjerningsmenn som jeg uten omsvøp ville kreve livstidsstraff for og daglig pisking.

Og jeg er ikke alene om dette.

Kvinner i Delhi er i harnisk, og de avmektige myndighetene foreslår en “name & shame” kampanje for å dempe menns lyst til å voldta kvinner på gata. Det vil si, at gjerningsmennenes navn skal publiseres slik at folk kan si hva de mener om dem. Tanken er angivelig at publikums fordømmelse vil gjøre voldtekt mindre akseptert og derfor mindre attraktivt.

Og vet du hva? Min første reaksjon da jeg hørte dette var: JA! Og det er derfor jeg skriver. Ikke for å forsvare “name & shame”, men for å advare mot min egen og andres berettigede – så sannelig! – harme, fordi harmen er farlig og skadelig, i denne som i talløse andre saker.

Det er sant at opinionsdannelse er helt grunnleggende hvis vi skal bekjempe kvinnehat, pedofili, politivold, tvangsekteskap, osv. Jeg nevner nettopp disse fordi vi i Norge nok har lykkes så langt det går an å lykkes i en ikke-diktatorisk stat, å markedsføre nulltoleranse mot kvinnehat, pedofili og politivold, og vi arbeider nå med å overføre vårt syn på tvangsekteskap til våre nye landsmenn.

Vi har lykkes uten å ta i bruk “name & shame” metoder i disse spørsmålene.

Jeg vil likevel nevne, sånn en passant, at han i Vågå muligens har fått mer offentlig oppmerksomhet enn samtlige norske pedofile sammenlagt. Det kan hende at menn heretter vil være mer forsiktige når de flørter med unge jenter. Men jeg tror norske media bør takke ordføreren i Vågå hvis han ikke begår selvmord eller blir drept fordi hele kongeriket nå kjenner hans navn og nummer. Hvis han imidlertid er psykopat – og i så fall dreper han seg nok ikke – så er det en teoretisk mulighet for at han etter endt soning vil drepe jenta fordi hun “sladret”.

Verre er det at alle de menn som ærlig og oppriktig mener at det må være greit å forføre piker som er kommet over puberteten og som legger an på dem, i all hemmelighet kan bli sinte på hans vegne. Sinte og/eller skamfulle. Konsekvensene kan bli like skumle uansett, fordi skam kan få uhyggelige utløp. Vi kan få skap-jentebedårere. De vil ikke trenge å utveksle bilder på nett da det finnes nok av lettkledde unge jenter over alt uansett. Men de vil finne veien til hverandre, egge hverandre, og hvem vet hva de da kan finne på.

Til alle tider er menn kommet sammen i hemmelige “klubber” og losjer og hva det måtte være. Hvem vet hva de der driver med. Er det bare fotball og biler, så trengs ikke hemmelighold. Jeg

kan tenke meg tre ting som krever hemmelighold:

  • urent spill for økonomisk gevinst
  • ulovlig eller uakseptert sex
  • behov for å dele noe en skammer seg for

Men tilbake til India hvor kvinnehatet vokser i takt med kvinners emansipering: Det er rett og slett krig. Den rammer både velstående og fattige kvinner. Det er avmektige menns svar på at noen kvinner klarer det de ikke klarer. Dette er ikke religion, det er desperasjon. Henger man ut gjerningsmenn og mistenkte, vil det fungere som bensin på flammene, og kvinnene vil bli mer i fare enn de allerede er.

Skal man si til kvinnene at de må holde seg inne, må oppgi utdannelse, må slutte på jobben, osv. for å unnlate å provosere menn? Tvert i mot: de må stå på barrikadene, må gå på jobb, må fortsette å styrke seg. De må kjenne fienden – fordommer, uvitenhet og skam – og de må organisere seg. Dette må de gjøre så lenge det indiske samfunnet ikke ser seg tjent med å sørge for menneskeverdige forhold for hele sitt folk.

Er det ikke snublende nær å bruke samme retorikk om voldtektsbølgen her i Oslo? Jenter stå på. Kle dere nakne om så er. Gå hjem når gatene er øde om natta. Er det ikke slik at grunnloven gir oss rett til å gå uantastet hvor som helst der det ikke er gjerdet inn, og når som helst. Ja, sågar der det er gjerdet inn skal vi ikke risikere å bli antastet. Der skal vi kun bli anmeldt.

Til det er dette å si: Retten til å gå uantastet der allmenn ferdsel er tillatt, bestrides ikke. Om vi så er døddrukne, høylydte, nakne eller gale, skal vi ikke antastes, men ev. anmeldes. Dersom en kvinne blir overfalt på gaten, spiller det ingen rolle om hun er prostituert narkoman, korsanger, bortskjemt drittunge, sigøyner, pinsevenn, syk, halvnaken eller varetektsfange på perm: Uansett hvem hun er, plikter politiet å gjøre sitt ytterste for å identifisere og straffeforfølge overgriperen.

Og den retten må vi forsvare. Men det gjør vi ikke, mener jeg, ved å utfordre den. For det er neandertalere som hopper på fremmede kvinner og voldtar dem i Delhi, og det er neandertalere som gjør det i Oslo. Her i landet har vi hatt overfallsvoldtekter siden tidenes morgen – før vi hadde hørt om “utlendinger”. Avmakt, fordom, og uvitenhet er fiende nummer én for kvinnene i Delhi som for kvinner på vei hjem sent på natten i Oslo. Mitt uttrykk “utfordring av retten” skal tolkes slik: Vi har den retten, og den MÅ vi beholde. Dersom vi går inn for å utfordre den, kan det bli en lovendring av typen “dersom fornærmede ter seg på en utfordrende eller eggende måte, kan dette betraktes som formildende omstendighet”. En slik lovendring vil vi IKKE ha.

Det er viktig å kjempe for retten til utdanning og arbeid. Jeg regner ikke med at noen synes det er stas å dø for den retten, men jeg legger meg på kne for kvinner som våger studere/jobbe i India. Jeg synes ikke det er like glamorøst å kjempe for retten til å kle seg på den ene eller den andre måten i Norge.

Når det er sagt: Er det bevist at de kvinner som er blitt utsatt for overfallsvoldtekt i Oslo, stort sett har kledd seg seg påfallende utfordrende? Kan det hende at de bare har kledd seg slik at man kunne se de var kvinner under 50?

Kokain i Europa

22.08.2012 /

Jeg har sett litt på hva vi kanskje må tenke på i tillegg til terrorisme.

Jeg skal illustrere hva jeg mener:

14. august ble en spanjol pågrepet på flyplassen i Nairobi med 10 kg kokain i bagasjen. Han var på vei hjem fra Sao Paulo, Brasil.

For 5 dager siden ble en spanjol pågrepet på flyplassen i Caracas, Venezuela, med ca. 1,2 kg flytende kokain. Han var på vei til Lisboa.

14. august ble en spanjol ved ankomst fra Mexico pågrepet på flyplassen i Madrid med 11,5 kg kokain. På samme dag og samme sted ble en nigerianer pågrepet med mer enn 1 kg heroin.

12. august ankom et fly fra Malta på Gran Canaria med over 1588 –ett tusen fem hundre åttiåtte – kg kokain.

En sak vekket imidlertid enda mer oppsikt, selv om beslaget bare var på 373 kg kokain: For noen dager siden tok spanjolene nemlig fire medlemmer av det såkalte Sinaloa-kartellet, blant dem kartellets nr. 2 og kartellets advokat, Rafael Humberto Celaya Valenzuela. Det har vakt oppsikt i Mexico at sistnevnte, kartellets advokat, har bilde av seg selv sammen med den kommende Mexicanske presidenten på sin Facebook-side.

Gjett hvem av de to er narkobaron og hvem er fremtidig president:

 

Offisielle tall tyder på at narkotika-relaterte drap de første 6 månedene i år i Mexico er 6000 til 7000, de fleste av dem begått på bestialsk vis. Jeg gjentar: I ÅR. Tenk på det: Hvis du bor i Mexico, kjenner alle du kjenner noen som er blitt myrdet i forbindelse med narkotikaomsetningen. Kartelladvokatens jobb er blant annet å sørge for at slike drap ikke blir straffeforfulgt.

Og hvem forsyner bødlene med våpen? (Det er sant at bødlene torturerer ofrene med kniv, men de bruker også skytevåpen). La meg si det slik: Det finnes de som mener å ha dekning for å påstå at våpnene kommer fra USA.

Jeg spør: hvorfor er det ingen som krever internasjonal innsats for å stoppe blodbadet mot Mexicanske borgere?

Så til den spanske avisen El País:

«En gruppe på 13 polititjenestemenn nærmer seg SV Nikolay, en diger lastebåt på 124 meter. De begynte å nærme seg båten etter solnedgang sist mandag. Båten ligger 50 sjømil fra Cadiz. Om bord slapper besetningen på 21 av. De er bulgarer. Noen sover, Noen fordriver tiden i sine lugarer, og bare en håndfull er på dekk. De 13 tjenestemennene inntar båten fra sine motorbåter uten at bulgarerne så mye som merket at de var på vei.»

Politifolkene gjennomsøker båten og finner til slutt 108 svære pakker á 25 kg kokain. Det er nesten 3 tonn. Alle de 21 ble pågrepet. Politiets operasjon hadde lenge vært nøye planlagt. De hadde også fulgt med den spanske delen av organisasjonen. I Galicia ble det pågrepet 4 spanjoler, hvorav en relativt høyt plassert polititjenestemann. I tillegg ble det pågrepet 7 medlemmer av den Colombianske delen av nettverket.

Sjefen for nettverket, Jorge Velez, en gammel hovedprioritet for det spanske politiet, var allerede blitt pågrepet tidligere i år, og han er i fengsel. Men hogger du av det ene hodet, så vokser det straks ut tre, som det heter i eventyret.

Det er påfallende taust i media om denne fantastiske strømmen av narkotika på vei over havet til vårt kontinent. Sant nok bare til Spania, men ifølge El Pais så har det spanske politiet beslaglagt FEM TONN kokain bare de SISTE TO UKENE.

Så mitt spørsmål er: Hvem skulle forbruke all denne kokainen? For bakmennene må ha tenkt at det var et marked for fem tonn kokain i Europa.

La meg si det slik: I Spania er det dyp krise. De færreste spanjoler har råd til så dyre rusmidler. Der bruker man heller derivater av amfetamin og lignende, som man kan produsere (og det gjør spanjolene) i skur med transportabelt utstyr som raskt kan demonteres.

Det det derimot finnes mye av i Spania er desperate, ulovlige innvandrere, og nå også desperate spanjoler, som er villige til å risikere lange fengselsstraffer i håp om å tjene en slant på å frakte det verdifulle stoffet gjennom det grenseløse Europa til de rike nordiske landene.

Ja, for hvem var det igjen som var det rikeste landet i verden? Hvem er det som har råd til kokain?

La det være klart, folkens: Det er mye mer enn terrorisme som truer oss. Og uansett hvor mange skattepenger vi betaler for å styrke politiet, så vil ikke politiet kunne løse selv en liten del av verdens problemer. Ingen steder finnes det noe slikt politi. Kanskje Batman …?

 

Psykiatri og Breivik

17.06.2012 /

Breivik-saken vil koste oss dyrt. Ikke bare blir vi nødt til å forsterke psykiatriske institusjoner som skal håndtere voldelige “utilregnelige” pasienter (som, i verste fall, Breivik). Vi vil se en vesentlig økning i antallet psykoser etter belæringen vi har hørt fra de sakkyndige i team 1.

Sønner over 20 år som flytter hjem til mor og som ikke studerer eller har jobb gir jo grunn til bekymring. Når de i tillegg ikke vasker etter seg, slenger klær på gulvet, svarer mutt og i enstavelsesord etterfulgt av “jævla hore” eller”fitte”, vil mødrene kunne henvise til “funksjonsfall”, og kreve å få dem tvangsinnlagt til observasjon. Det kryr av slike gutter i dette landet!

Menn som hadde inkompetente mødre og som derfor slår og sparker sine samboere, ja bent fram torturerer dem (fordi de, mennene, forstår det andre ikke forstår, nemlig at kvinner er infame og farlige) vil jo måtte legges inn som psykotiske på grunn av “realitetsbrist”.

Folk som ser engler er jo klart psykotiske. (Det finnes som kjent ikke engler.) Mange kristne risikerer å få et søkelys rettet mot seg. De må i alle fall vokte seg mot å si at Gud har “utpekt dem til” å gjøre det ene eller det andre (for eksempel til å passe på gamle mor eller til å hjelpe foreldreløse barn i Bolivia). Vi andre, vi som er friske altså, vet jo at det ikke finnes noen gud.

Vi vet også – dvs. noen av oss vet – at heeling er noe folk ønsker å tro på, men at det ikke foreligger etterprøvbar dokumentasjon på at det er mer enn det. Det finnes et voksende antall mennesker i dette landet som kan sverge på at de er blitt helbredet av heelere.

I perioder har en anseelig andel av befolkningen telepatiske evner.

På Island hadde flertallet (i betydningen > 50% av befolkningen) sett “drauger”, altså spøkelser, da jeg bodde der for noen år tilbake.

Alle disse menneskene må få hjelp til å komme tilbake til virkeligheten. Psykose er nemlig per definisjon en alvorlig, potensielt livsfarlig tilstand.

Nå er det så at vår Breivik har valgt en dagdrøm som deles av få i vårt land. For det første er han utpekt ikke av Gud men av tempelriddere. For de fleste nordmenn oppleves en slik påstand som “bisarr”.

Her tror vi ikke på tempelriddere, men for en som har forlest seg på romantiske tempelriddersagn, så er dagdrømmen om tempelriddere ikke mer bisarr enn dagdrømmen om heeling. I England i det nittende og tyvende århundre var det mye tempelridderromantikk å finne hos bokhandlere. Også jeg, som altså er en internasjonal pelshval, fikk mye tempelridderlitteratur med meg i barndommen.

Svært mange mennesker ble så inntatt av Dan Browns “Da Vinci kode”, at de faktisk betraktet den som en slags historisk roman. “Da Vinci koden” opererte med tempelriddere, altså moderne tempelriddere. Og det finnes faktisk fortsatt en lys levende tempelridderorden. Tenk det!

Jeg vet ikke hvordan du har det, men min evne til å dagdrømme er nesten ubegrenset. Du vil innvende: Men jeg kjenner tross alt grensen mellom dagdrøm og virkelighet. Til det vil jeg si: Mulig det, men jeg kjenner masse mennesker som har redusert innsikt i hvor grensen ligger for det virkelige. Vi ser for eksempel stadig vekk i næringslivet og i det private at aktører satser og taper alt de har på en drøm de burde hatt vett til å la være å tro på. Det gjelder økonomi, det gjelder kjærlighet, og det gjelder egentlig det meste. Å se engler er relativt uskyldig, men å investere familiens formue på pyramidespill er ikke uskyldig. Å satse hele sitt fremtidige liv på en mann/kvinne en tror er noe helt annet enn det han/hun er (og alle unntatt den bergtatte kan se det) kan være fatalt.

Breiviks fatale dagdrømmer er annerledes enn våre. Han har ikke hatt noen typisk norsk oppvekst, og har derfor andre referanser enn våre. Dessuten mener han at han er etlet til store ting. Evnene hans strakk ikke til, og forholdene lå ikke til rette. Men hans viljestyrke er enorm. Han er til og med villig til å sone en livsvarig straff for å betale for “his moment of glory”.

Det forundrer meg at psykiaterne i det første sakkyndige teamet  har tatt ham så dødsens alvorlig. Jeg kan tenke meg flere grunner til at han i den situasjonen han var, ville ha løyet hemningsløst:

Han har åpenbart vært opptatt av strategi. Det han sa til psykiaterne, ville før eller senere komme allmennheten for øre. Han måtte være sin egen informasjonssjef, men han feilvurderte situasjonen: Norske menn og gutter har ikke forlest seg på romantisk tempelridderlitteratur – og de har ingen aning om at det fortsatt finnes en tempelridderorden. De blir derfor ikke imponert over hans påståtte forbindelser.

Han var i isolat og hadde ikke peiling på hvordan handlingene hans var omtalt i pressen. Han visste at de ville bli fordømt, men håpet at en liten skare av skjulte sympatisører ville beundre ham. Han måtte formidle håp til dem. Han måtte gi dem tro på at “vi” står sterkere enn man tror. Han måtte få dem til å tro på at “det vil komme forsterkninger utenfra”, at “vi er ikke alene”. Sånn sett gjorde han hva generaler og næringslivet gjør helt rutinemessig. Han forsto at  bløff og image er avgjørende.

Det er ikke fordi Breiviks skjebne er viktig for meg at jeg skriver dette. Det er for psykiatrien jeg faller på mine knær og ber.

Når psykiatrien kan erklære en mann for psykotisk, slik at han blir dømt til tvungen psykiatrisk behandling, kan psykiatrien også erklære en mann for helbredet av sin psykose. En angivelig psykotisk Breivik vil, dersom han er litt lur, kunne slippes fri om noen år.

Verre er konsekvensen for psykiatri som fag, dersom det i denne monumentale saken ikke lykkes å markere en grense mellom psykopati og psykose. At de to ordene er såpass like at mange ikke klarer å skille ordentlig mellom dem er ille nok. Om ikke en gang psykiaterne klarer det, tør jeg ikke forestille meg følgene.

Psykopati har vært psykiatriens stebarn helt siden begrepet oppsto. Nå finnes det ikke lenger i psykiatriens nomenklatur. Det er blitt erstattet av f.eks. dyssosial personlighetsforstyrrelse i det diagnostiske kodeverket som brukes i Norge (ICD-10) (http://no.wikipedia.org/wiki/Dyssosial_personlighetsforstyrrelse), og i det USAnske DSM, er det erstattet med “narsissistisk personlighetsforstyrrelse”).

Jeg hadde ikke anledning til å høre på alt som ble sagt av de to sakkyndige. Hvordan de definerte “psykose” vet jeg ikke. Men dersom Breivik er psykotisk er også jeg det: Jeg ser så stort på meg at jeg innbiller meg at jeg ser lengre enn psykiaterne. Dessuten er jeg åpenbart også “bisarr” (jf. flere innlegg i denne bloggen).

Langt verre er det at alle mine signallamper blinket når jeg lyttet til de to og hørte hvordan de brettet ut hvert sitt arsenal av hersketeknikker.

Hvor mye av psykiatrien er etterprøvbar?

Tropa de elite

26.06.2010 /

Under det navnet ble en brasiliansk film om BOPE, politiets militære elitetropp i Rio de Janeiro, sluppet på markedet i 2007. Basert på en dokumentarroman skrevet av en sosiolog i samarbeid med to tidligere BOPE offiserer, måtte det en lekkasje til for at filmen overhode kunne bli tilgjengelig for offentligheten. Den avslørte for mye brasiliansk korrupsjon og for mye av BOPEs indre liv og metoder (les: brutalitet).

Trailer: http://www.youtube.com/watch?v=0jeTL9hC3Wg

Filmen slo ned som en bombe i Brasil, og møtte meget heftige kritikker, positive som negative. På den negative siden ble det fremhevet at den legitimerte politivold. Mitt anliggende er ikke å vurdere metodene til elitetroppen i Rio. Årsaken til at jeg finner filmen verdifull, er at jeg har en sterk, begrunnet mistanke om at den speiler virkeligheten ikke bare i Rio, men i store deler av verden. Uten å kjenne virkeligheten vil de fleste forsøk på å drive handel, krig, politisamarbeid og diplomati, komme til kort, i beste fall.

Krigen i Afghanistan er et eksempel. Men heller ikke den er mitt anliggende for i dag. Mitt anliggende er at man må forstå motparten for å oppnå resultater. Med “forstå”, mener jeg at man må kjenne motpartens ryggmarg. Det holder ingenlunde å ha tatt 40 vekttall i studier om motparten; ikke en gang 120 vekttall er nok. En må forstå motparten så godt at en nesten blir ens egen motpart. Det finnes faktisk de som kan forstå motparten så godt at de kan tenke som motparten samtidig som de ikke mister synet av sitt eget overordnede mål. Det jeg skriver her er nesten en invitasjon til psykopati, og det er dessverre alt for ofte psykopater som benytter seg av teknikken. Men det er også mulig å forstå en motpart uten å miste egen ryggrad og uten å være psykopat.

Pelshvalers motpart rår jeg, for eksempel, ikke med, fordi jeg ikke forstår den. Pelshvalers motpart er det store flertallet av befolkningen i de priviligerte landene i vesten. Jeg har i kveld sett en rystende film som tilsynelatende sier at mot narkobandenes kyniske brutalitet nytter kun enda mer brutalitet. En slik måte å tenke på forstår jeg, respektfullt, alvorlig og ettertenksomt. Jeg tillater meg å mene at konklusjonen er meget beklagelig, og jeg setter tankene i sving for å prøve å motsi den, men jeg forstår den. Mine egne medborgere, derimot, i mitt eget land forstår jeg ikke. Virkeligheten filmen speilte var grufull og rystende. Det er derfor ikke vanskelig å overtale oss at drakoniske mottiltak må til. Virkeligheten i mitt eget land fortoner seg som idyllisk. Det er derfor ikke mulig å overtale flertallet at vi, alle sammen i alle vestens land, må endre kurs.

Etter å ha sett filmen går jeg ut en tur. Vi har hatt en kraftig regnskyll i kveld, og luften er så ren som i en virtuell verden. Det dufter enda av forsommerens avblomstrendre philadelphis og syriner, og av nyslått gress. Ikke en eneste humle eller veps er å se. Hvem kan tro at vår natur står for fall? På et hjørnet står det en utlending som er ute og nyter stillheten og den friske luften, får en tro, for det er meget usannsynlig at han er en “speider” for den lokale mafiaen. På neste hjørnet står det også en utlending, men der er det faktisk en bussholdeplass, så han er nok heller ingen “speider” for mafiaen. Det er fredelig, med andre ord. Det er sommer, vi har tak over hodet, vi har mat, og vi har grunn til å tro at vi vil kunne nyte en deilig helg.

Pelshvalenes motpart bor altså ikke her i nabolaget. Pelshvalenes motpart er allestedsnærværende, faktisk, akkurat som mafiaen i favellaene i Rio. Motparten forstår ikke, eller gir blaffen i, at de godene vi nyter, antakelig ikke vil kunne nytes av våre barnebarn. Motparten sier at “vi har så ofte hørt at en katastrofe sto for døren; vi har så ofte hørt pressen rope ‘Ulv!’.” Akkurat det argumentet kan jeg faktisk forstå, fordi media lever av å rope ‘Ulv!’.” Det jeg ikke forstår er at motparten ikke tar inn over seg at denne gangen er det mer enn pressen som advarer. Det er, eller bør være, helt og aldeles åpenbart for alle som har øyne og ører, med eller uten klimapaneler, med eller uten fredsforskningsinstitutter, med eller uten Amnesty International, at selv atomvåpen ikke til evig tid vil kunne forsvare oss mot langt større farer enn narkoligaer.

Kloden er i ferd med å bli ødelagt. Om det hersker det liten vitenskapelig tvil. Det hersker mer tvil om hvor lang tid det vil ta før vi merker det her, og om hvilke grep som bør tas. Men den største tvilen gjelder hva vi skal gjøre med motparten, som altså danser ufortrødent videre på det synkende skipet.

Er det pelshvalen eller motparten som er problemet her?

Er vi nyttige idioter?

01.04.2010 /

Når vi ser på krimfilmer vil de aller fleste av oss helst slippe å bli lurt trill rundt av en vakker, snill og søt kjeltring. Vi vil helst kunne ane at kjeltringen er en skurk før han eller hun blir avslørt.

Men vi har jo lært fra TV-nyhetene at de største kjelringene rutinemessig bedyrer dyrt og hellig, mens de ser oss dypt inn i øynene, at de er uskyldige. Og det er vanskelig å ta dem. De er dyktige, spesialiserte, iskalde og målrettede. De av oss som er blitt rundstjålet kjenner avmakt og sinne, ikke minst mot politiet som “gjør ingenting”, mens resten av oss enda synes vi lever i et trygt samfunn, hvilket vi slett ikke gjør. Norge er det forlokkede land for kjeltringer, nettopp fordi vi har så mye penger her. Nettopp Norge er under hardt skyts.

Politiet gjør selvfølgelig en masse, men det er så skrekkelig mye som blir stjålet, over hele landet, hver dag. Det er til og med en god del folk som blir myrdet; ett drap pr. uke, het det nylig i en avisoverskrift.

Jeg antar at fortidens mordere ble tatt enten fordi de fikk et anfall av religiøst betinget dødsangst og før eller senere innrømmet, eller fordi de ble jult opp av politiet. I dag har ikke lenger politiet anledning til å legge hånd på kjeltringer. Og kjeltringene plages ikke lenger av religiøse skrupler. Hva skal politiet da gjøre? Ta på seg trenchcoats og solbriller og følge etter potensielle mistenkte? Skattebetalerne måtte i så fall punge ut med adskillig flere miljarder per år, slik at vi kunne mangedoble antall spanere. Spille psykologer og profilere seg fram til skurken? Ja, og så? Det skal mere til for å domfelle en skurk enn å ha en psykologisk profil på ham.

Det pågår for tiden en aksjon for å beskytte borgerrettighetene våre. Borgerretigheter er vel og merke et av grunnstenene i et demokrati, det bestrides ikke. Det som bestrides er hva borgerrettigheter omfatter. Omfatter det retten til å legge ut sit privatliv på sosiale nettverk, hvor folk med middels datakunskaper kan hacke seg inn på og runke over relativt personlige bilder? Ja, det betyr visst dessverre det. Betyr det at den som fra en datamaskin klarer å fiske opp de opplysningene du eller jeg taster inn på din eller min nettbank og som deretter tømmer kontoen din eller min, ikke skal kunne spores av politiet? Det er fare for at et stortingsflertall vil bestemme at det også betyr det.

Moderne kriminalitet krever moderne ferdigheter, moderne teknologi og et medium som ikke tidligere fantes. Mobiltelefoni er ett av de viktigste verktøyene til organiserte kjeltringer. Medlemmer av en organisert gruppe, som for eksempel nylig har ranet den ene etter den andre av våre gullsmeder, er ganke sikkert avhengige av å kunne kommunisere seg imellom. Når politiet etterforsker slike saker, finner de fort ut at det står noen bak og styrer, og de må finne ut hvem skurkene har ringt til og hvem har ringt dem på et mobilt nettverk. Det dreier seg ikke om en innskrenkning i våre tradisjonelle rettigheter, det dreier seg om et nytt verktøy, et medium ingen av oss hadde inntil nylig, et medium som kjeltringer nå har, som vi andre også har.

Dersom en person for 30 år siden var mistenkt i en meget alvorlig forbrytelse, kunne politiet be retten om adgang til å avlytte telefonen hans. I dag bruker stadig færre mennesker fasttelefon, og jeg antar at fasttelefon er det siste en dyktig krimininell vil ty til. Det er langt mer komplisert å avlytte mobiltelefoner, om ikke annet fordi ingen ved sine fulle fem vil bruke et registrert nummer over lang tid til kriminelle formål – og det er jo så lett å skaffe et nytt. Men det går i det minste an å finne ut hvilke numre en mistenkt har ringt til, og så kan man prøve å finne ut hvem som bruker de numrene. Det er denne muligheten stortingsflertallet muligens vil sette en stopper for.

Borgerrettigheter trues, ja, her og andre steder i verden. For 30 år siden, igjen, ga det å være venstreorientert de hemmelige tjenestene grunn til å mistenkeliggjøre og overvåke både det ene og det andre. Nå er det ikke lenger kommunisme som er spøkelset, men terrorisme. Kvinner med slør, for ikke å snakke om burka – og fremfor alt deres menn – er potensielle fiender. Det er fare for at det skal lite til for at deres borgerretigheter kan bli krenket titt og ofte. Dette er hva vi må forhindre, ikke at organiserte , proffe vinningskriminelle, hovedsakelig fra Europa skal benytte seg av nye ferdigheter og ny teknologi for å dupere de av oss som er mindre datakyndige.

Meg bekjent er det ingenting i grunnloven som tilsier at politiet ikke skal ha lov til å følge etter en mistenkt, for eksempel i et forsøk på å registrere hvem han treffer. Grensen for hva politiet kan gjøre går ved dørterskelen til den private sfæren. Politiet har ikke uten videre anledning til å trenge inn i en persons hjem, avlytte vedkommendes telefon eller lese vedkommendes post, hvis jeg har forstått kriminalromanene jeg har lest rett.

Slik jeg ser det, drar man ikke lenger til tante Ingrid for å ønske god jul og overrekke famliens hilsen; man sender SMS. Man møter ikke lenger forbundsfellen på en brun kaffé nede på Oslo Øst for å avtale neste trekk i et planlagt ransforløp, man sender SMS. Politiet bør kunne følge både tante Ingrids slektninger og Igor til grensen for det private, nemlig til terskelen. Hva som faktisk blir sagt på andre siden av terskelen må forbli like beskyttet som det alltid har vært.

***

Et annet relativt nytt medium er Internett. Også det blir brukt av kriminelle. Ja, det er sant at det også brukes i de tusen hjem for å laste ned åndsverkbeskyttede filmer gratis, noe som visstnok er på kanten av loven. Men det brukes også av et lite mindretall for å sende trojanere til våre datamaskiner, som lett kan fjernstyres for å utføre oppgaver de aller fleste av oss ville rødme av å medvirke til. Hva skal vi si om borgerrettheter i den sammenhengen? De av oss som har trojanere på PCen har ikke peiling på at vi er nyttige idioter i en kriminell plan. Poltiet bør vel i prinsippet ha adgang til å pratruljere denne gaten også.

Borgerrettighetsaktivistene forsvarer, etter mitt syn, en god sak, men ser seg blinde på begrepet “privat”. Internett og mobiltelefoni er ikke private. Vi blir jo alle overvåket ikke bare av kriminelle, men av noe så stuerent som Google, av nettsidene vi er inne på, som sender og mottar “cookies”, av trojanernes herrer, og av diverse andre instanser som sjekker IP-adresser (noe enhver middels datakyndig person lett kan gjøre). Vi gir stadig fra oss en mengde privat informasjon uten å ane det. De aller fleste av oss har ikke peiling på hvor overvåkede vi er og hvor mye informasjon vi gir fra oss når vi bruker nettet. Vi forfekter vår rett til å gå fritt på Internetts gater, men aner ikke at vi stadig blir utsatt for tyveri der.

Dessuten blir våre bevegelser nøye (og lovlig) overvåket av våre banker, av våre tele-/datatjenestetilbydere, fartsmålere på veiene, vårt helsevesen og kameraovervåking i butikker osv., som alle har til hensikt å beskytte oss, på den ene eller den andre måten.

Datalagringsdirektivet dreier seg ikke om å lytte til våre ekteskapelige krangler, heller ikke til å overvåke våre utemomekteskapelige utskeielser. I så måte er det helt ubrukelig da det ikke gir rom for å trenge inn i den private sfæren: Datalagringsdirektivet gir ikke – og det kan ikke gjentas ofte nok – gir ikke rett til å avlytte hverken hus, telefonsamtaler eller innhold i epost.

De som er opptatte av å forsvare borgerretigheter bør, i stedet for å motarbeide Datalagringsdirektivet, bidra til å forbedre det og til å kartlegge hvordan vi kan unngå å gi fra oss ufrivillig informasjon til kreti og pleti hver gang vi bruker Internett. Vi bør dessuten være opptatte av hvordan vi kan implementere Datalagringsdirektivet slik at det ikke kan anføres av interessegrupper (for eksempel i åndsverkdiskusjonen). Vi bør være opptatt av hvordan vi kan sørge for at våre tradisjonelle borgerretigheter forsvares, samtidig med at politiet får anledning til å patruljere nye gater, nemlig mobilt telefoni og Internett. Nye gater er, som eldre gater, gøy for noen, et mareritt for andre. Datalagringsdirektivet trenger ikke være et Big Brother is Watching You, men et forsøk på å gi politiet adgang til de nye gatene.

© 2024 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑