Apr 212013
 

Året 1253 ble gården Flugumyri brent ned. Det var mordbrann, og 25 mennesker omkom. De drepte omfattet imidlertid ikke den morderne faktisk var ute etter, nemlig Gissur, som hadde gjemt seg i en tønne full av syre.

flugumyrarbrenna

Kilde: www.thrandur.com

Det var nok ubekvemt, men Gissur var ikke noe Jesubarn. Han hadde blant annet Snorres død på samvittigheten, i den grad menn hadde samvittighet. Og la oss en gang for alle slå fast at det genetiske materialet i disse folka var omtrent det samme som hos oss den gang, så vi var ikke bedre.

Mon islendingene er blitt bedre siden da, etter at folka til Gissur og Kolbein Ungi, på den ene siden, og Sturlungarnir på den andre hadde slått hverandre ihjel nesten til siste mann (som vel egentlig var Gissur). Da den islandske gullalderen fjæret ut, var det ikke stort mer igjen av det stolte lille landet enn keltiske slaver og en og annen skulende småbonde. Det er nesten til å gråte over at onkelen til Kolbeinn Ungi, som også het Kolbeinn, skal ha forfattet teksten til en av de vakreste og mest sofistikerte sangene jeg kjenner (Heyr himna smiður) kvelden før han ble drept i kamp i 1208. De kunne virkelig sine ting, og så var de brått alle døde.

Jeg overdriver selvfølgelig: Det fantes fortsatt storkakser på Island, men de var ikke av samme alen som dem vi leser om fra Sturlunga-tiden, og ut på trettenhundretallet begynte kvelden å senke seg over sagaøya. Fra reformasjonen av var natten total i flere hundre år.

Folk hadde ikke noe valg: De hadde ikke dynamitt, så de kunne ikke sprenge seg selv i filler på overfylte busser. De måtte pent leve, enten de ville eller ei, hostende og kløende nede i jordhusene sine under snøen, med verkende tenner og byller, og så stanken da! De heldigste ble så syke at de døde. De andre måtte bare holde ut, ikke bare timer og dager, men hele liv. Og slik levde de inntil ganske nylig ifølge de sublime bøkene Himmel og helvete og Englenes sang av Jon Kalman Stefansson.

En gren av menneskeheten klorte seg fast på øya gjennom det ubarmhjertige danske koloniveldet. Vi vil helst tro at folk fortalte hverandre eventyr og resiterte dikt, og noen gjorde nok det, men det gjør de sannelig ikke i den enestående filmen Dypet! (regi: Baltasar Kormákur).

Det er noe veldig stort over de slitne fiskerne i filmen. Noe stort og mye råskap. Kameraet er tett innpå, og vi fryser med dem etter hvert som de én etter én tungt gir seg i kast med en ny grå dag. Etter bare noen timer blåses liv ut, men døgnet fortsetter. Bergtatt følger jeg historien om Gulli og hans sambygdinger. Jeg kan liksom ikke fatte at de orker, at de klarer mer, hvis jeg ikke tenker på landets forunderlige historie fra storhet til dypet, så opp igjen til en finanstind, for atter å nesten forsvinne i dypet. Men islendingene holder ut. De holder aldeles utmerket ut. Etter min mening har Baltasar Kormákur laget en udødelig film, og han er dermed selv et levende eksempel på sine landsmenns fenomenale livskraft.

 

 

 

Sorry, the comment form is closed at this time.