Hva sitter igjen etter “Me Too”? Det var jo IKKE en debatt om hva som er eller ikke er akseptabel adferd i samkvem mellom kjønnene i det 21. århundret. Det var en illustrasjon på hvordan sosiale medier lever sitt eget liv, samler “clicks” (d.vs. tjener seg fete); brått fikk en uskyldig melding uforutsette og ukontrollerbare konsekvenser. “Me Too” utviklet seg til en klappjakt på navngitte menn, uten lov og dom og uten at reglene for hva menn har lov til å gjøre var blitt drøftet på forhånd av fellesskapet (som også omfatter menn). Reglene ble opplest av noen mektige “influencers”, og vedtatt som uskreven lov der og da av et lite mindretall, et hylekor. OG loven hadde tilbakevirkende kraft.
Jeg er, vel og merke, enig med hylekoret om mange av reglene, men jeg aksepterer ikke hvordan den uskrevne loven ble implementert. Jeg er også svært kritisk til at påbud og forbud bare gjaldt menn. Jeg har videre en mistanke om at “loven” har bidratt til å styrke ytre høyre, noe som skader oss alle. Det gjelder nok i mindre grad Norge, men i desto større grad USA.
Det er noe slikt som er Glenn Greenwald’s anliggende i en ny bredside mot “the liberal left”, som han nok en gang anklager for å skade sin egen sak. Greenwald bor i Brasil, og ser derfor ikke verden bare fra sin egen rene, hvite navle.
Vold mot kvinner er et dramatisk problem i Brasil og i hele Latinamerika, hvor det rett og slett er farlig å være kvinne. Selv i vårt nærområde, Spania, står frontene steilt mellom feminister og kvinnehatere. Jeg kjenner for eksempel godt til retorikken til Spanias Vox-parti, og jeg er ganske sikker på at jo mer kvinner ruster seg mot gubbevold, jo mer oppslutning får Vox. Og kvinner MÅ ruste seg. De blir jo faktisk drept rett som det er.
Til tross for at myndighetene i Spania går svært langt i å bekjempe vold mot kvinner, medfører Vox-partiets legitimering av rasende anti-feminisme flere, ikke færre, drap av kvinner. En egen lov om vold i nære relasjoner høyner strafferammen dersom volden utføres av en mann mot en kvinne. Hensikten var jo å slå hardt ned på slik vold, men Vox kjører beinhardt på at menn blir forskjellsbehandlet av domstolene, og Vox blir hørt. Her følger Wikipedia’s første avsnitt om ideologien til Vox.
Vox has been described as a far-right party within the subset of the radical-right family. Unlike other European radical right parties, its discourse relies relatively less on populism and more on nationalism. It mixes nationalism and nativism with an authoritarian vision of society, opposing what the party terms as “radical left-wing feminism” favouring “traditional” gender norms instead. Its economic agenda has been described as “neoliberal”.
Vox dveler altså ikke ved økonomisk ulikhet, men nører opp under Franco-inspirert nasjonalsjåvinisme (ingen “dialog” med katalanere, takk!) og våte drømmer om 50-tallets kjønnsroller.
I 2020 ble 43 kvinner drept av nåværende eller tidligere partner i Spania. Blant de autonome regionene som har ekspedert kvinner, står Andalucia aller øverst på listen. Interessant nok er dette en region som så lenge menn kan huske, har stemt inn sosialistiske regions-regjeringer, men som i 2019 fordoblet antall Vox-velgere (til 10%) og som dermed fikk en høyre-regjering.
Samtidig var det samlede antall drepte kvinner i 2020 faktisk 83 i Spania, og mange tar til orde for at det må opprettes et eget straffebud mot “feminicidio”, noe som setter Vox i harnisk. (Med “feminicidio” menes drap motivert av kvinnehat.)
Jeg tror ikke den vanlige mann i Spania ville ha brydd seg om juridiske finesser ved straffeutmålingen når en kvinne blir drept eller banket helseløs, hvis han ikke opplevde feminisme generelt som truende. De aller fleste vil nok enes om at vold er utillatelig uansett hvem overgriperen er, og at den bør være straffbar. Vold vil jo for de fleste være et uttrykk for desperasjon og avmakt.
I samfunn vi ønsker å sammenligne oss med, iberegnet det spanske, så er hensikten med en pådømt straff, ikke hevn, men allmennprevensjon. Lovgiverne der har ønsket å markere at vold mot kvinner overhode ikke aksepteres og at det er noe hele samfunnet ønsker å sette en stopper for. (I Norge aller vi dette for tiden “null-toleranse”.)
Til gjengjeld kan drømmen om en dydig kvinne ved kjøkkenbenken lett vinne gehør blant menn som utsettes for dårlig lønn og uverdige eller bortfalte arbeidsforhold, menn som er på god vei til å miste selvrespekten. Dissonansen mellom denne drømmen, som Vox hevder de akter å virkeliggjøre, og mannens ofte ydmyke status kan være vond å håndtere for den enkelte. Jeg tror ikke Me Too strategien er den best egnede til å roe gemytter.