Aug 162008
 

Endelig gjorde det jeg skulle ha gjort for mange år siden, ja, hvert år siden for mange år siden. En lørdag morgen i månedsskiftet juli-august sto jeg opp grytidlig, som om jeg skulle på jobb, og satte kurs for Notodden. Dette har jeg tenkt å gjøre helt siden jeg ved en tilfeldighet slang innom Notodden bluesfestival for… ja, det var som sagt mange år siden. Den gang talte de dunkende rytmene som steg opp fra bakgårder, plasser og skjenkesteder til meg, dro i meg, lokket og egget så jeg kjente det rykket i ubrukte muskler. Jeg svor den gang jeg skulle komme tilbake. Hvert år på denne tiden, rykker det igjen i meg, og jeg sover dårlig om nettene, drømmer at jeg bykser opp på bordet til sjefen og begynner å danse der til en forrykkende honky-tonk rytme.

Men det var det ene og det andre, og Sorgen flyttet inn hos meg, papegøyen min altså. Den er både selskapssyk og innpåsliten. Den blir med hvor jeg enn går og står, sitter snart på den ene snart på den andre skulderen. Man drar virkelig ikke på bluesfestival med en papegøye!

Men i sommer er den blitt helt usedvanlig innpåsliten. Den har fått for vane å kakke meg i hodet, nappe meg i øreflippen, stramme de store klørne rundt skuldrene mine, og jeg er redd jeg snart blir så distre av dens mas at jeg går rett på en bil i fart. Derfor, altså, sprakk jeg forleden, og brølte til den: Du er en pest og en plage, og nå får du bare finne deg i å bli med til Notodden

Jeg lot bilen stå, busset, toget og busset igjen. Tanken slo meg at omtrent på denne tiden, når hundrevis, kanskje tusenvis av trøtte, lojale bluesentusiaster velter ut av våte telt, strømmer det fortsatt mot dem fra fjern og nær, fra alle kompassets retninger, flere likesinnede, som jeg. Jeg lurte på hvor mange av mine medpassasjerer på lokaltoget til Oslo kanskje ikke skulle til Osloi det hele tatt, men til Notodden.

Jeg har ikke vært i Telemark siden Telemark var hjem for meg. Det er noe med det; har man først måttet ta endelig farvel med noe man er glad i, vil man helst aldri se det mer. Det var derfor med blandede følelser jeg kjørte gjennom Kongsberg. Men Kongsberg var ikke til å kjenne igjen i det grå regnet; alle vinduer og dører stengt, ikke en sjel i gatene. Kongsberg var som en by under okkupasjonen, ja, som en evakuert by. Alle som bor i Kongsberg må ha evakuert seg selv til Notodden. For der var det nemlig ikke en eneste kvadratmeter til overs. Der var det telt og parkerte biler over alt. Jeg tør vedde på at det selv i kirketårnet krydde av overnattingsgjester.

Når bussdøren åpnet seg, og jeg satte en forsiktig fot ned på Notoddensk jord, dirret den, liksom luften dirret, liksom hele byen dirret. Det dunket, det ljomet, fra alle kanter. En kakofoni som ville ha gledet gamle Arnold Schönberg dannet en gigantisk lydboble rundt byen med dens brede menneskeelv. Langs elven hadde noen latinamerikanske indianere tatt oppstilling med sine varer, slik de antakelig tar oppstilling i handelsbyer langs Parana. Siden jeg vanskelig kunne høre hva folk sa rundt meg, regnet jeg et øyeblikk med at man nå snakket Guarani i Notodden. Sorgen, som jo er fra sumpene langs Parana, ble helt stum og ubevegelig. Jeg kjente knapt dens klør på skulderen min og visste ikke om den følte seg hjemme eller indignert.

La det være klart: Jeg har ikke peiling på blues. Det eneste jeg vet er at det var utrolig mye bra musikk i Notodden den lørdagen. Det hjelper ikke når man for første gang står i en Møvenpick-butikk, at storesøster peker på en av de utallige issortene og sier, “den er fantastisk, den må du prøve.” Overveldet peker du stumt på pistasj fordi du liker grønt. Først etter flere års møvenpickerfaring vet du hva du liker best, og hva du også liker veldig godt når du vil variere.

Derfor smakte jeg helt på måfå på en liten del av tilbudet. Noe var bra, noe var veldig bra, noe var til og med skuffende. Men allerede etter den første halvtimen, da jeg hadde hørt på en gjeng som spilte veldig balansert og musikalsk, fant Sorgen ut at på Bluesfestivaler kunne den godt trives. Den flakset opp på markisen over musikerne og satt der og speidet ut over menneskeelven.

Resten av dagen oppførte den seg som jeg mener et kjeledyr skal: Den holdt meg i oppsyn, men tok oppstilling på hustak, utspring, og parasolltopper. Jeg glemte den lange stunder ad gangene, trygg på at den ikke ville glemme meg. Særlig glemte jeg den like før jeg måtte springe for å rekke bussen hjem igjen. Da satt jeg på et tilfeldig valgt sted, usikker på om jeg skulle gidde å høre på den neste musikeren på programmet – en pianist jeg ikke hadde tro på – eller ta bryderiet med å flytte meg til et annet lokale for den siste halvtimens skyld. Når man lokker med at pianisten er blind, regner jeg med at han må være relativt middelmådig. Dette ikke til forkleinelse for de blinde, men hadde pianisten virkelig vært god, hadde man ikke behøvd å understreke at han er blind.

Men før jeg hadde klart å ta avgjørelsen var pianisten på plass. Etter å ha hilst publikum meget høflig og meget lavmælt, sa han, tror jeg, “akk”. Det kan hende han sa noe annet, men det samme kan det være, for i neste nu, var han i gang.

Jeg er nokså, men ikke helt, sikker på at han ikke hadde fire hender. Det jeg derimot helt klart så var at de hendene han hadde dekket hele pianoet. Jeg har ikke målt et piano, så jeg vet ikke hvor store hender han må ha hatt eller hvor mange fingre han hadde på hvert av dem. Det skulle imidlertid vært interessant å telle antall toner han til enhver tid klarte å spille samtidig. Men ok, virtuositet er ikke alt, og etter at jeg omsider hadde klart å lukke min gapende munn, konstaterte jeg at det han spilte var uhyre spennende. Han balanserte hårfint mellom populærmusikk og noe som vandret bortenfor sol og måne. Alltid passet han på å holde sitt publikum i en usynlig trygg tråd av rytme, melodi og gjenkjennelighet, samtidig som han lekte på tangentene og tryllet fram noe som var alt alt annet enn gjenkjennelig.

Munnen min åpnet seg nok ganske straks igjen, og jeg tror ærlig talt at den var åpen det meste av halvtimen.

Siste gang han tørket pannen mellom låter, sa han så lavmælt at jeg ikke er sikker på at jeg overhode hørte det, “kjøp en plate, da vel”. Jeg er glad han sa det, for ellers hadde jeg ikke latt blikket vike fra ham, ville ikke ha fått øye på et bord hvor plater av ham sto stablet.

Det var så vidt jeg rakk bussen. Sorgen hoppet opp på skulderen min i det jeg steg på. Men dagen var ikke over. For om natten etter at jeg kom hjem fra Notodden Bluesfestival spilte jeg Henry Butler platen min mange ganger. Hadde jeg ikke selv sett ham spille hadde jeg vært sikker på at det jeg hørte var både firhendig eller overlayed.

Jeg spiller enda Henry Butler, en musiker jeg aldri før har hørt om, men aldri mer vil glemme. Og jeg tenker med gru at hadde jeg ikke dradd til Notodden den lørdagen, ville jeg enda ikke ha visst at det finnes en gudbenådet musiker som inntil orkanen Katrina ødela New Orleans knapt hadde vært utenfor hjembyens grenser. Der livnærte han seg visst i all beskjedenhet ved å dra fra bar til bar og spille. Ifølge festivalprogrammet har han imidlertid etter å ha blitt husløs livnært seg ved å reise hvileløst verden rundt, fra festival til festival. For min del må jeg bare konstatere at jeg har mye å takke Katrina for.

Sorry, the comment form is closed at this time.