Jeg har i mange år vært opptatt av et fag jeg ikke har snøring på, samfunnsøkonomi. Jeg har faktisk lest et par-tre bøker for å bøte litt på min uvitenhet, og jeg piner meg av og til gjennom en og annen avisartikkel om emnet.

Her er min oppsummering av noe av det jeg mener å ha lært:

Friedrich Hayek (d. 1992) anses av mange som “neoliberalismens” far. Basert på blant annet hans arbeider har økonomer forholdt seg til et sett nærmest naturgitte “lover” som skal være matematisk beviselige og dermed ufeilbarlige. “Økonomisk vitenskap” har vært basert på disse lovene. Kritikk av dem og tvil har ikke vært stuerent, og mange økonomer har fått svi med arbeidsledighet hvis de våget stille spørsmålstegn ved dem.

Nå er det slik med vitenskap at vitenskapelig kritikk er en forutsetning for vitenskapelig utvikling. Slik jeg forstår det har ikke økonomisk vitenskap vært tilstrekkelig åpen for vitenskapelig kritikk.

Hayeks arbeider har ligget til grunn for legitimering av markedsliberalismens eksesser (som bl.a. Milton Friedman var en talsmann for). Vi har også sett sosiopolitisk bevisste økonomer (for eksempel Joseph Stiglitz) som har vært forferdet over disse eksessenes katastrofale følger, men som ikke har klart å frigjøre seg fra de neoliberalistiske “lovene”.

Med finanskrisen ble det litt uro i rekkene blant samfunnsøkonomer. Også psykologifaget slo noen sprekker i de neoliberalistiske modellene, ikke minst ved å påvise empirisk (altså målbart) at menneskets atferd på markedet ikke er rasjonell (jf. den snart klassiske boken Predictably Irrational av Dan Arieli, som jeg aldri kan få fullrost nok).

Det er lenge siden det ble klart for de av oss som har vært opptatt av klodens fremtid at Markedet definitivt ikke ville løse klimakrisen. (Dessverre er det enda de færreste regjeringer som har fått med seg denne innsikten.)

Ja, dette med kloden, dere vet, klimaet og artsmangfoldet …
Temmelig alvorlige greier, nesten så en har lyst til å låse seg inn på kammerset og vente på at det hele er over. Men nå finnes det altså økonomer der ute som faktisk ER begynt å arbeide med saken, og det at de ikke alle er arbeidsledige gir et visst lite håp.

Her er et veldig kort, lett og nesten søtt intervju med én av dem i Dagsavisen: Ebba Boye fra Rethinking Economics

Så er det en smellvakker italiensk-amerikansk økonomiprofessor som har introdusert en ny dimensjon til økonomifaget, blant annet i boka The Value of Everything. Hun er ute etter å omkalfatre mye, og hun går løs på et av selve fundamentene i faget, begrepet verdi. Mariana Mazzucato ser på begrepet verdiskaping og dekonstruerer det, kan man si. Hun lager et nytt begrep: verdiuthenting (i praksis nærmest parasittisme, hvis jeg forstår henne rett; rentenisme).

Uavhengig av den vakre økonomen vet jeg at på 2000-tallet har de 400 største selskapene i USA brukt 54 % av overskuddet til å kjøpe tilbake egne aksjer; 34 % av overskuddet har gått som avkastning til aksjonærene og kun 9 % er blitt reinvestert i driften. Dette er et eksempel på verdiuthenting.

Samtidig, skriver Mazzucato, bidrar offentlige utdanningsinstitusjoner og forskning til næringslivets innovasjon, men neoliberalismen definerer visstnok ikke offentlig utdanning som verdiskaping.

Jeg er virkelig ikke den rette til å dosere om samfunnsøkonomi. Jeg gjør et fattig forsøk kun fordi jeg tror det er viktig at vi stiller oss bak økonomer som tør risikere arbeidsledighet ved å utfordre vedtatte “sannheter”. Det er like så viktig som å stille seg bak utforskende journalister, menneskerettsaktivister og andre som risikerer represalier for å forsvare menneskeheten og kloden.

Jeg tror dessuten det er viktig at økonomene faktisk snakker til oss på et språk vi kan forstå og vi stiller dem til veggs hvis de ikke taler vår sak.

Jeg tror fremfor alt at det er utrolig kult at noen økonomer nå er med på laget.

Alt er altså ikke helsvart.

Og i mellomtiden går det an å sette av dagen

30. AUGUST 2019

TIL

KLIMABRØLET