Dec 272020
 

Jeg hadde ventet 30 min. foran en enslig opptatt hurtiglader langt fra sjapper, kiosker og toaletter. Det snødde vått og kaldt, jeg var tissetrengt og det var ingenting å gjemme seg bak på den store sletta omgitt av småhus. Da jeg endelig slapp til laderen, var jeg så trengt og så kald at jeg ladet bare noen få minutter før jeg dro videre til neste ladested. Der var det, foruten spisested og bensinstasjon, 20 tesla-ladere, 3 hurtigladere for oss andre – alle opptatt og med 4 biler i kø – og 1 ladestolpe. Den var ledig. Jeg koplet bilen til stolpen og trasket av sted til spisestedet for å gå på do og varme meg.

Men spisestedet var stengt. Heldigvis var det også en Macdonalds et stykke unna, og der fikk jeg lettet det mest presserende av mine behov.

Da jeg kom tilbake til bilen 20 minutter senere, hadde den ikke tatt lading. Jeg prøvde en 10­–15 ganger å koble fra og koble til, men nei, bilen ville ikke ta lading. Så kom det en ung mann med lyseblå øyne og tilbød seg til å hjelpe. “Jobber du her?” spurte jeg overrasket. “Nei, jeg skal bare hjelpe.” Jeg frøs litt og var for oppgitt til å vurdere om det var grunn til å mistenke onde hensikter; dog ikke så oppgitt at jeg ikke registrerte et snev av utlendighet i språket hans. Kanskje polsk, tenkte jeg.

Han prøvde 10­–15 ganger å koble til og å koble fra kabelen på bilen min, og fikk samme resultat som jeg. Det snødde fortsatt, og jeg var igjen begynt å bli tissetrengt og aldri så lite realt bekymret. Jeg hadde helt klart ikke nok strøm til å komme meg hjem. Mannen prøvde da å sette i gang ladeprosessen (på MIN bil) fra SIN telefon. Da tok bilen lading. Vi hadde altså fått bekreftet at det ikke var noe galt hverken med stolpen eller bilen min.

Han avbrøt ladingen – som han ellers ville måtte betale – og prøvde igjen med min ladebrikke. Niks. Så startet han uten videre nok en gang ladingen fra sin telefon, ba meg ringe seg når jeg hadde nok strøm, lovet å sende meg beskjed om hva det kostet slik at jeg kunne Vipse ham beløpet, og forsvant. Forvirret satte jeg meg inn i min kalde bil, som nå pent og pyntelig la på seg kilometer etter kilometer, og ventet til jeg hadde fått nok strøm.

Da ringte jeg ham slik at han kunne avbryte ladingen, og minnet ham om å sende SMS om hva jeg skyldte ham. Etter en stund kom det melding fra ham: “Det var så lite… se på det som en liten julegave. Hilsen Krystian”.

Takk Krystian!

Sorry, the comment form is closed at this time.