Jul 272014
 

Med et langt sukk lente justisministeren seg godt tilbake i lenestolen ved vinduet. I det samme gikk det i inngangsdøren og en glad stemme ropte, “her er jeg!”. Han slo igjen mappen han hadde på fanget og ropte mekanisk “hvordan gikk det hos tannlegen?”

Vi snakker om en fiktiv justisminister, forstås, i et fiktivt lite land. Der som her er selv justisministere helt alminnelige folk. Der som her har selv justisministere gjerne en kvinne eller mann i sitt liv, en som kommer mot dem med løfte om sol og måne i øynene og som bøyer seg lattermildt over dem og kyser dem med et høylydt klask på issen. “Bare litt tannsten. Hvordan var rapporten?”

“Det vanlige,” svarer han påtatt uanstrengt, men stemmen hans har slått over i tenor, og hun ser forskrekket på ham. Han på sin side skutter seg og lukker øynene: Hvor mange ganger til skal han måtte lyve i forbindelse med denne saken?

Han har gjort det de ba ham gjøre, nesten alt de ba ham gjøre, men de er ikke fornøyd. Han har varslet nasjonen at det fra ukjent hold planlegges anslag av ukjent art mot ukjente mål til ukjent tid, og snart vil pressen kreve svar. Noe konkret vil han måtte gi dem!

— Ja, noe konkret kan du gi dem. Du kan si at dere nå har sikre tegn på at palestinere eller vennene deres i nabolandene planla å kapre et ambulansehelikopter for å oversprøyte den fiktive hovedstaden din med ebola-infisert “regn”, og at det var vi som hjalp dere avsløre og forhindre anslaget.”
— Men det er jo ikke sant!
— Og hva så? Går du enda på søndagsskole?
— Dette er et demokrati!
— F… demokratiet ditt!!!

Det siste utbruddet hadde vært så skingrende at han enda skalv bare ved tanken.

Hva i all verden skal han fortelle pressen?

I mellomtiden sitter en nylig uteksaminert lege på en brygge i nærheten av Oslo og myser mot den skarpe sola. Det er 35 grader i lufta, minst 24 grader i vannet, og hun gidder ikke en gang tørke seg etter badet. Også hun sukker lenge. Hun vet at før eller senere vil hun, som mange andre norske leger gjennom flere årtier, måtte avtjene en slags selvpålagt verneplikt i Palestina. Hun føler skam for sitt lands delaktighet i den kroniske uretten som er det palestinske folkets lodd.

Myndighetene påstår i disse dager at det planlegges et  anslag mot Norge. Er det sant eller er det oppspinn? I hvilken grad kan man ha tillit til kilden for den slags opplysninger? Er kilden “Norges allierte”? Hvem er i tilfelle det? Er det de som stadig vekk utløser urettmessige kriger? Hun reiser seg, forlater brygga, forlater sjøen og forlater sommeren.

Men Pelshvalen sender en dyp og ærbødig hilsen til helsepersonal som denne gangen, liksom forrige gangen, og gangen før der igjen og alle de andre gangene, har trådd til i Palestina. Det har først og fremst vært palestinere, så klart, men også folk fra vestlige land, inkludert Norge, har ytet en formidabel innsats mot fryktelige odds, under forferdelige arbeidsvilkår og med fare for eget liv. Det finnes enda folk her som kjenner skam i livet.

Åssen er det med dere, nåværende og forhenværende utenriksministre?

Sorry, the comment form is closed at this time.