Ja, for vi er i krig, viser det seg. “Vi”, nemlig! Riktignok sender vi ikke soldater, men vi er delaktige, i og med at vi sender – vi gir – våpen. Å gi våpen er noe ganske annet enn å selge våpen, og det er i alle fall ikke det samme som å “hjelpe” våre stakkars venner i Ukraina.
For å hjelpe venner sender man klær, mat, medisiner, osv. Nei vi sender våpen som skal brukes til å drepe, fortrinnsvis de som åpenbart ikke er våre venner, til tross for at de kommer fra et naboland som helt frivillig trakk seg ut av Finnmark i sin tid.
Det gjør vi fordi:
- det er galt å invadere land (noe USA gjør rett som det er)
- vi vil forsvare vår egen sikkerhet
Et annet tegn på at vi er i krig er at nyhetene som tikker inn på våre kanaler filtreres nøye via de internasjonale nyhetsbyråene som Reuters og AFP, via NRK, av redaktørene i hovedstadsavisene, til og med i Klassekampen, BBC, Al Jazeera og i sosiale media. All informasjon vi mottar om krigen og om bakgrunnen for krigen, gjør det klart at dette er en krig mellom det gode og det onde.
USAs og NATOs rolle siden 1990 og spesielt siden 2014, altså bakgrunnen for krigen, forties. At en stor minoritet i Ukraina er gresk-ortodokse, russisk-talende og russisk-tenkende mennesker forties. (Hva skjebnen til disse menneskene er, vet vi ikke, men jeg ser liten grunn til å tro at den har vært stort mildere enn jødenes skjebne i de berømte ukrainske pogromene.)
Det er som kjent alltid seierherren som får fortelle historien, så det er klart at det står mye på spill for vestmaktene, som kjemper denne krigen på Ukrainsk jord med ukrainere som kanonføde. Norge har enda ikke klart å innrømme at det var feil å gripe inn i Afghanistan og Libya, forresten. Vil vi noensinne klare å innrømme det, mon tro?
At alle stridsvognene NATO-landene nå skal sende til Ukraina vil drepe mange, det er det ikke tvil om. At man bretter opp ermene og ser optimistisk fram til mange måneders fortsatt drapsorgier, er en ting. At man ikke sier “NOK er NOK, nå må dere sette dere ned og forhandle”, er en ufattelig skam.
Det hadde vært mulig å unngå denne krigen, slik jeg skrev for over et år siden. Det hadde i det lengste antakelig også vært mulig å gjøre slutt på den, men ved å sende inn flere (visstnok 3) stridsvogn-brigader bemannet med folk som har gjennomgått trening i UK og Tyskland og Norge (!), har NATO i praksis innlatt seg på en angrepskrig, og ingen vet hvor den vil ende.
Og da, ja da kan det endelig reelt bli fare for selv norsk sikkerhet. Alt dette kunne vært unngått…!
Så til de lokale konsekvensene:
Partiet Rødt har tappert motstått press angående spørsmålet om våpenhjelp til Ukraina. Nå knekker den ene etter den andre av profilerte Rødt-politikere, som følge av en egg- og tomatkastingskampanje jeg ikke har sett maken til i hele mitt lange liv. Den ene etter den andre faller på kne og innrømmer, “Herre, jeg har feilet!”.
Partiet Rødt vil åpenbart bli splittet. Det blir antakelig den eneste eksplisitte seieren som oppnås av NATO i Norge. Det eneste gjenværende norske partiet som enda definerte seg som motstander av NATO-medlemskap og NATO-imperialisme skal nå halshogges. Mange vil fryde seg, mens svært mange flere vil ikke en gang ane hvor mye de har mistet, nemlig et parti som virkelig ønsket omfordeling.
Dette tapet, tapet av det siste norske anti-imperialistiske partiet, volder meg større sorg enn tapet av levestandarden som vi nå alle opplever og som vi vil fortsette å oppleve over mange år. Men jeg nevner det likevel: det de norske skattebetalerne må punge med blir ikke småpenger.
Det kan hende at norske skattebetalere ikke bekymrer seg over det – vi har jo oljefondet – men tenk på de andre europeiske landene! De har ikke oljefond. De har bare gjeld. Skattebetalerne i alle de landene skal betale for en meningsløs og fryktelig krig mellom broderfolk fordi Stoltenberg sa NEI. Nei til Russlands krav om ikke å gi NATO-medlemskap til Ukraina.
Det blir bråk, tro meg. ikke mellom høyre og venstre, men mellom rasende krefter vi ikke enda aner omfanget av.