Jan 282010
 

I NRK forbereder de nyhetene med samme kunstneriske omhu som om det dreide seg om balanserte treretters måltider på en bedre restaurant. Jeg kan ikke dette med mat og er derfor ikke i stand til å forfølge den kulinariske parallellen, men jeg er meget godt i stand til å høre nyhetene, og jeg skjønner godt at av alle nyhetene NRK kunne ha presentert, må det velges et ørlite knippe. Mot en bakgrunn av død og fordervelse på Haiti passer det å servere vårt høye, fullt betalte sykefravær. Om det noensinne skal slås et slag for at vi kanskje forsyner oss for grådig av sykedager, så er dette den rette tiden å gjøre det på, når fattigdommen på Haiti har tatt slik en grufull vending til det enda verre, når man i nesten hvert eneste hjem i landet for tiden føler noe som minner om skam fordi vi lever relativt sorgløst.

Men hvordan skal man angripe saken? Det er ikke særlig populært å skylde på velgerne. Ethvert tilløp til å fortelle folk i de tusen hjem at de er unnaslentrere, blir umiddelbart motsagt av interessegrupper og politiske partier som benytter anledningen til å vinne poeng blant lytterne. Vi må ikke skylde på foreldre fordi de utgjør en stor velgerskare, og vi må slett ikke skylde på de eldre, fordi de utgjør en stadig voksende og allerede for stor samfunnsøkonomisk trussel. Vi gjør klokt i å la være å kaste sten på de unge, som jo ganske snart blir bærebjelken ikke bare i velgerskaren men også blant partienes fotfolk. Hva er vel da mer opportunt enn å skylde på legene? Siden legene er en liten (altså statistisk uinteressant) elite – og “elite” er dessuten ikke noe hedersord her i Norge – og siden de i liten grad tar til motmæle, så er det legenes skyld, nå, at sykefraværet er så høyt. Opplest og vedtatt.

Jeg finner den vinklingen – nemlig at legene har skylden – rett og slett vulgær, latterlig, feig og demagogisk. Ingen står fram og sier: “Jeg mener det er legenes skyld”, ingen står til ansvar for påstanden. Den bare insinueres som et resultat av “undersøkelser”.

Jeg er ingen lege. Langt ifra! Og det er ikke hensynet til legene som motiverer mitt sinne. Det er demagogien. Det er demokratiets iboende hykleri som er frastøtende. “Something is rotten in the Kingdom of Denmark”, heter det i Hamlet. Jeg postulerer at “something is rotten in the West”, men vi skylder på al Kaida, Taliban, terrorister og nå på legene, men vi våger ikke ta oppgjør med vår egen unnfallenhet. Så da spør jeg:

Hvem er det som har prioritert biltrafikk fremfor offentlig kommunikasjon, og som derved har bidratt til at luften i våre større byer forårsaker økende luftveissymptomer?

Hvem er det som ved å mase om “bedre ressursutnyttelse i offentlig sektor” – les oppsigelse av mindre produktive arbeidstakere og økt stress på de gjenværende – har bidratt til stressrelaterte plager pga. av arbeidssituasjon, utfrysing av, for eksempel, eldre arbeidstakere, folk med kroniske plager og mødre med ammepauser?

Hvem er det som har vegret seg fra å satse reelt – og reell satsing koster – på reelle klimatiltak? I Norge ventes klimaendringene å medføre økende nedbør fremover, mere ustabile vintre, mer snømåking, mindre sol, mer holke på fortauene, regnfulle somre, og dermed mer ryggplager av snømåking, mer forkjølelse, økt depresjon (visstnok en målbar bidragende årsak til vårt sykefravær), og flere beinbrudd, blant annet. Vi blir nødt til å feriere stadig oftere i syden (og dermed bidrar vi til økt utslipp fra flytrafikk, men vi har jo råd til det, så da går det jo greit.

Når en er borte fra jobben, øker arbeidsbyrden på de gjenværende. Hvem er det som har bidratt mest til den holdningen at om jeg har det bra, så gir jeg F_ i om andre har det dårlig? (Fra “om ikke de andre landene reduserer klimautslipp, så skal jaggu ikke vi gjøre det” og “de fattige landene har seg selv å takke for sin nød”, er det ganske naturlig å fortsette med “om jeg trenger en ekstra hviledag, hvorfor skal jeg ikke innvilge meg det?”

Men akk, selv ikke jeg våger å kalle ting ved sitt rette navn.

Sorry, the comment form is closed at this time.