Menn som hater kvinner


På en skole i Tyskland har en ensom skoletaper gått fra konseptene og drept 8 skolejenter og tre kvinnelige lærere. Ytterligere 7 jenter ble skutt, men overlevde. Av de femten drepte var altså 11 kvinnelige. Knapt en tilfeldighet. Og han er ikke den eneste kvinnehateren, selv om ikke alle kvinnehatere går hen og skyter sine hatobjekter. Man kan spørre seg hvorfor kvinner blir lagt for slikt grenseløs hat av en god del menn.

Er det noe galt med menn? Er det noe galt med kvinner?

Når kvinner blir drept, er det kvinner det skal sørges over. Det er alminnelig folkeskikk, men pelshvaler eier ikke folkeskikk så også kvinner skal få sine pass påskrevne her.

Mange europeiske kvinner har mye til felles med medlemmer i den baskiske separatistbevegelsen ETA. Det de har til felles er ikke “terrorismen”, i hvert fall ikke i betydningen “drap”. Nei, det er noe annet, nærmere bestemt suggerende og retorisk bruk av det eggende ordet “VI”, som i “vi er blitt brent, drept, voldtatt, …” Og det er sant at baskere og kvinner en gang ble brent, drept, voldtatt, osv. Det er ingen tvil om det. Men de færreste av dagens europeiske kvinner og nålevende baskere har opplevd å bli brent eller drept. Voldtekt er et annet kapittel, riktignok.

I senere år har humanitære organisasjoner merket seg at voldtekt brukes systematisk i krig. Og det er en krig der ute. Jeg tenker ikke på Balkan eller Kongo, men på den evinnelige krigen mellom kjønnene, hvor hver og en, i en viss alder, går til drøye ytterligheter for å nedlegge byttet, eie det, få det på knærne, og på dette feltet er kvinnene nok på langt nær så uskyldige som de vil ha det til.

Dette er en krig som aldri vil ta slutt så lenge kvinner og menn har slik ustyrlig og primitiv lyst til å pare seg (biologisk sett fordi de er programmert til å få barn) – og vi får håpe de fortsetter med det en stund til ellers vil vår sagnomsuste art slippe opp for arvinger. I en viss alder tar de alle ustraffede midler i bruk for å tilegne seg det mennesket som tenner dem. Det gjelder kvinner, det gjelder menn. Det som ikke straffes er lov, men for mange kvinner er diskresjon på dette området utviklet til en edel kunst, så de avslører ikke sine metoder – noe menn gjør med desto større bravur – men poserer som omsorgsfokuserte, hensynsfulle, osv., osv., osv. fredsengler.

Etter den søte kløe, eller som i tyskerens tilfelle, når den søte kløe later til å utebli, kommer som kjent bakrusen. Dette skjer oftest når motpartene har oppdaget at de er hverandres fangevoktere. Da er det at menn begynner å snakke om kastrerende kvinner, mens kvinner snakker om uempatiske menn (for dermed å antyde i samme stenkast at motparten er psykopat). I denne leken er kvinner og menn like infame, men menn har ett fortrinn, som også er en viktig akilleshæl: På dette stadiet kommer de nemlig på at også deres mødre var kastrerende, mens kvinner ofte beholder et tilgivende syn på fedrene. Kvinner har dessuten den politiske agendaen på sin side. Det betyr i praksis, velgerne, og av dem er som kjent mer enn halvparten kvinner.

Dermed kommer jeg tilbake til dette forføreriske deilige ordet “VI”, som ETA bruker for å vedlikeholde en anakronistisk myte om at baskere undertrykkes, og som kvinner bruker for å vedlikeholde sitt saliggjørende selvbilde. Kvinner faller meget gjerne tilbake til offerrollen. Tok far for lite av husarbeidet, så gikk ikke mor ikke av veien for å bone gulv i julestria (på knærne, “for at det skal bli ordentlig gjort”). I dag finner mødre mer tidsriktige former for selvpining for å sette på spissen hvor mye mer hun utsletter seg selv enn far.

Menn husker både mors, eks-kjæresters og koners selvkorsfestende spill, lagrer minnene og sitter igjen med kvinnehat. Kvinner, som ikke hater sine fedre, har ett problem mindre enn menn, men til gjengjeld hates de for hva de er og for hva deres mødre var og for hva deres vakre, forføreriske døtre blir.

Det triste i alt dette er jo at noen menn og kvinner er, for det første, hederlige og for det andre ekte omsorgsfulle, hengivne, kjærlige – det gjelder både kvinner og menn – for det andre lykkelige i sine parforhold. Også de rammes av kvinne-/mannehatet. Også de kan bli skutt, voldtatt, anklaget og hatet.

Urettferdig, altså. Men urettferdighet er krigens vesen. Man kan spørre seg om det kanskje ville være en ide om kvinner og menn opprettet en krigsdomstol hvor subtil ikkefysisk vold ble analysert og margsløyd. Oppgaven for en slik domstol ville ha mye til felles med en domstol for finanskrim: skadene er ufattelige, men det er umulig å bevise noe som helst.