Aug 162008
 

To menn står rygg mot rygg. Så begynner de å gå fra hverandre, sakte, i takt, mens vitnene teller skrittene – er det fra en slik sammenheng vi har uttrykket ‘avmålte skritt’?

Det er høst, det er mørkt, og det er i tredje akt av operaen Evgenij Onegin. De to mennene går sakte fra hverandre, og imens raser det gjennom hodene deres flere tanker enn de normalt klarer å tenke på mange dager.

Det er som når vi drømmer. I løpet av noen få sekunder ser vi en hel film som normalt ville ha vart et par timer på TV. Det samme skjer i det vi er i ferd med å kollidere eller rase utfor E18. De siste brøkdelene av sekundene før det uavvendelige er skjedd, når vi allerede vet hvordan det kommer til å gå, tenker vi samtidig på hva vi burde ha gjort noen sekunder tidligere, på hva som kanskje blir utfallet, på ungene vi har i baksetet, på bilen vi kjører som vi ikke har nedbetalt, på at vi må få varslet jobben om at vi ikke når fram… Prosessorene våre er ikke ‘dual’ men ‘multi core’.

Og de to som med ulidelig sakte skritt fjerner seg fra hverandre tenker på livene de hver for seg har levd og ikke levd, og hvorfor gjør de dette, og er det verdt det? Er livet mitt overhodet verdt å leve? Er det noe jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes, noe jeg kanskje kunne ha gjort annerledes? I det jeg sakte går fra den mannen som en gang var min venn og som om noen sekunder kommer til å drepe meg, eller som jeg kommer til å drepe – å Gud, hvordan er vi kommet opp i denne vanvittige situasjonen? – blir det krystallklart for meg hvordan jeg kunne unngått dette, hvordan livet mitt likevel kunne ha blitt helt annerledes, hadde ikke dette skjedd, hadde det ikke vært for sent å legge om…

Og hva så? Det er synd at folk drepte hverandre i duell i gamle dager. Men vi gjør ikke det lenger, gjør vi vel? Vi er blitt fornuftige. Vi har lært.

Siste gang det gikk ras, siste gang hus ble ødelagt av flom, var ikke jeg blant dem som ble rammet. Men neste gang kan det bli meg, eller deg. Neste gang kan det bli enda verre. Neste gang kan vi havne i vannet. Hva med overskriften: ‘Orkanen på vei til Oslo’? Har vi flomvern i Oslo? Eller ‘Strømstansen i Oslo ventes å vare en uke’ (midt på vinteren)?

Jeg sier ikke at det blir slik; jeg sier bare at vi duellerer, vi tar sjanser, vi satser, vi risikerer og fatter ikke hvor stor innsatsen var før vi er sekunder fra det uavvendelige utfallet. Det er, tror jeg, en svakhet i den menneskelige kollektive prosessoren.

Det finnes en stat i vest som har lagt seg til bøllemanerer. Statens innbyggere synes det er like selvfølgelig at man ‘viser fasthet’ overfor dem som ikke innordner seg, som at vi foreldre viser fasthet mot uoppdragne unger. Andre steder, i østlig retning, finnes det fellesskap hvor manndom måles i vilje til å dø for familiens, sakens eller religionens ære. Disse to, fellesskapet i øst og staten i vest nærmer seg et punkt hvor de kan befinne seg øyeblikk fra det uavvendelige, slik USA og USSR var minutter fra en atomkrig i 1962. Heldigvis var det noen, den gang, som grep inn og ofret ‘fastheten’ og manndommen for fornuft.

Vi er ingen bøllestat. Vi er heller ikke dumme nok til å dø for ære. Ære er i det hele tatt ikke et begrep for oss. Ære er noe vi forbinder med muslimer. For svært mange av oss er penger og det penger kan kjøpe, langt viktigere enn ære. Det som imidlertid er verd å tenke på er at enten vi tilhører den ene eller den andre kategorien, så er vi som stat, som folk, ikke noen nøytral, snill, uskyldig part – om vi aldri så mye ønsker å være nøytrale, snille og uskyldige. Vi er den ene partens allierte. Det er ingen vei utenom. I straffeloven straffes medvirkning på lik linje med selve handlingen, jf. Nokasdommen.

Men folkeretten er enda en jungel. Når historiebøkene skal skrives en gang i fremtiden, er det fare for at mange vil spørre hvorfor det norske folket ikke satte foten ned når bøllestaten turet fram mot den ene staten etter den andre, slik historiebøkene har stilt spørsmålstegn ved svakhet i forhold til Hitler før annen verdenskrig. Hvilken side står vi på? Det er dessverre ikke tvil om det! Så mye vi enn tar verbalt avstand fra det ene og det andre, så er vi på USAs side, selv om de fleste av oss, og staten vi utgjør, tar avstand både fra USAs linje og fra terrorisme.

Det er ingen Hitler vi skal frykte nå. Det er rasfare. Overhengende trusler samler seg opp under overflaten ikke bare i tuneller, langs veier og boligstrøk, men blant fjerne befolkningsgrupper som lever i uverdige forhold og som har bedre forutsetninger enn tidligere til å organisere seg enten som kriminelle gjenger eller som destruktive militante enheter. Samtidig finnes det politiske grupperinger på begge sider som gjør hva de kan for å bremse denne åpenbare ferden mot en katastrofe. Jeg etterlyser modigere tiltak for å identifisere og bli kjent med dem.

Dersom en gruppe ‘soldater’, uansett hvem de representerte, hadde voldtatt en av mine døtre, ville jeg personlig blitt en potensiell morder. Jeg ville ha blitt fanatisk og helt og aldeles vill. Jeg ville ha brukt all min kløkt på å pønske ut hvordan jeg skulle gjøre mest mulig skade på flest mulig. Dette er en innrømmelse jeg gjør åpent og offentlig, og jeg har råd til det, ettersom det på det nåværende tidspunkt er lite sannsynlig at noen av mine døtre vil bli voldtatt av en gruppe ‘soldater’. Jeg nevner det kun fordi jeg synes det er på sin plass å minne om at vi har en tendens her til å forklare konflikter som utslag av religiøs fanatisme. Min påstand er at utbredelse av ‘religiøs fanatisme’ er avhengig av visse forutsetninger. Ett av forutsetningene er “uvitenhet” (hva nå det enn er på etthvert sted). En annen forutsetning er uverdige forhold.

Sammen med USA går vi nå de avmålte skrittene mot en stadig mer skjebnesvanger konfrontasjon, hvor det før eller senere blir for sent å si ‘jeg vil ikke dø’. Det bør være klart, om vi aldri så mye fordømmer terrorisme, at den er effektiv. Den er så effektiv at hele den vestlige verden prioriterer den. Likevel vil den klare å ramme oss, også oss her i Norge, før eller senere. Enn om vi seriøst gjorde noe for å begrense rekrutteringen til terrorisme? Det er ikke nok at vi sier at vi synes det er leit at folk sulter og blir utsatt for overgrep. Det er ikke nok at vi putter noen kroner på innsamlingsbøssene.

Oldemor sitter i gyngestolen og mumler at alt dette har hun hørt før. Fanden nikker ‘så sant, så sant’, og er ikke eventyret ute nå, så bi bare litt, det blir ute snart.

Sorry, the comment form is closed at this time.