Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Page 37 of 40

MANIFEST

25.10.2009 /

Dette er en selskapslek: Nå skal dere gjette hvilket ord jeg tenker på. Det er et substantiv. Dere kan stille spørsmål men jeg kan kun svare “ja” eller “nei”. Hva er ordet mitt?
— Er det et konkret begrep?
— Nei.
— Er det noe positivt?
— Tja…
— Du sa du ville svare ja eller nei!

Ordet var “ære”, og ikke med sin beste vilje kunne lederen i denne selskapsleken besvare spørsmålet. For ordet har fått et negativt fortegn, men han kunne ikke få seg til å si at det ikke er noe positivt. Han tapte leken i andre trekk.

Hva forbinder vi med ære? Æresdrap, selvfølgelig; å dø før fedrelandet (krigen); uttrykket “å miste all ære” (for deretter å begå selvmord). Ære er altså, eller var, ganske kompromissløse greier, noe man måtte dø for om det gjaldt. Ære var noe man vant eller tapte i kamp. Man kunne tape kampen og likevel vinne ære. Man kan spørre seg om den moderne nordmannen enda har noe forhold til dette begrepet eller om det sist var aktuelt for oss i siste verdenskrig.

Det er ikke forbundet med ærestap å bli voldtatt, for eksempel, og godt er det. Det er i verste fall traumatiserende. Det er ikke lenger forbundet med ærestap for en jente å ligge med en to-tre personer i løpet av en festhelg (selv om jeg vil påstå at dette siste ikke er særlig lurt). Det gir ikke ære å dra til Palestina og kjempe med Hamas eller hvem det måtte være. Det gir ikke ære å operere som kritisk journalist i et farlig land for så å bli arrestert og fengslet. Å gjøre noe slikt ville kun bli stemplet som “dumt”. Om Norge skulle bli okkupert, tenker jeg riktignok at begrepet “ære” igjen ville få mening, men i våre dager heter det ikke lenger okkupasjon. USA okkuperte for eksempel ikke Irak; de skulle bare “frigjøre” landet fra Sadam. Israel har ikke “okkupert” Palestina, som jo ikke er noen stat i det hele tatt. Kina har ikke okkupert men “frigjort” Tibet. Så sjansen for at et land skal bli okkupert slik at det faktisk er klart for enhver at det er okkupert, er små.

Vil det si at begrepet ære ikke har noen relevans for en moderne nordmann? I vår sære lille krok av verden, hvor de fleste enda lever trygt og møter en relativt forutsigbar og overkommelig hverdag, later det til at vi ikke trenger kjempe for stort annet enn kjærligheten. Mange av oss er også opptatt av karriere, i hvert fall i deler av sitt liv.

Min påstand er at vi, mennesker, trenger noe mer å kjempe for enn kjærligheten, for ikke å snakke om karriere. Jeg postulerer at vårt behov for noe å kjempe for er motivert av et ønske om”ære”, og det er kun kamp som gir ære. Ikke hvilken som helst kamp, vel og merke. Kamp for karriere gir riktignok “status”, men ikke ære. Nei “ære” vinner man ved å være villig til å ofre noe stort, for eksempel livet, eller status, for et felles mål.

Jeg tror dette er noe av kluet ved fremgangen til de mange militante, kompromissløse muslimske bevegelsene. De kjemper for noe som er større enn det enkelte individets klatring opp den sosiale stigen. I kamp for den rette troen, den rette levevei osv., har de mål som er større enn individets mål, mål som er verdt å dø for om det trengs, og leve for, ikke minst.

Gevinsten ved denne opplevelsen av felles sak er at selv den usleste kriminelle, selv en lutfattig tigger, selv en mann som ikke elskes av sin kvinne, selv en kvinne som ikke elskes av sin mann, for den del, kan vinne ære. Konseptet har altså det fantastiske fortrinnet at det er absolutt klasseløst! Rik og fattig står likt. I en verden hvor de bunnløst fattige er i overveldende flertall og hvor de fleste ikke ser håp om noensinne å komme ut av miseren, må dette alternativet, ære, eventuelt en ærerik død, fortone seg som forløsende og sublimt.

La gå at vi ikke liker fanatisk religion, ikke noen religion, for den del. La gå at vi ikke liker diskriminerende kjønnsroller. La gå at vi mener at “den rette levevei” er en tvangstrøye: Æreskonseptet har de militante muslimske bevegelsene bevart, og det er sunt, etter min mening. “Mening” er i det hele tatt nøkkelordet her. Deres liv har mening, mens vi, her, ofte sliter med “meningsløshet” skal vi tro den populære finske forfatteren Paasilinna.

Går det an å gjenoppvekke det problematiske konseptet “ære” i et land hvor det nesten ikke er mulig å dø av sult, hvor flertallet har bolig, helsevern og en sikker grav i viet jord. Jeg mener det går an og at det må gjøres. Vi har for lengst annammet den franske revolusjonens parole “frihet, likhet, brorskap”. Vi undertegnet FNs menneskerettserklæring for et halvt århundre siden. Det eneste som gjenstår er å forstå at vår lille krok av verden ikke er så trygg som vi liker å tro. Oljen vil ta slutt, og når det skjer, vil globale regler ramme oss istedenfor å velsigne oss. I vår egen interesse, om ikke i andres, bør vi kjempe med livet som innsats for den franske revolusjonens paroler og for FNs menneskerettserklæring på den globale arena, som er den arenaen vi tilhører, enten vi melder oss inn eller ut.

Vi må kjempe, mener jeg, så godt vi kan, hver og en på sine premisser, for en mer rettferdig verden, ikke bare for våre egne bankkonti. Vår verdensorden er nylig blitt truet med økologisk kollaps, og en del av den kollapsen handler som kjent om mennesker som lever i nød.

Hvalpelsvær

09.08.2009 /

Jeg hører man klager over været. Det er ikke ordentlig sommer, sier man. Det regner for mye, sier man. Det er for lite sol. Høsten er kommet, sier man, sa man allerede i vår.

Ikke for det at jeg har noe jeg skal ha sagt. Jeg HATER vinter, og klager ikke bare over enkelte vintre men over vinter i sin alminnelighet. Hver vinter, klager jeg. Jeg forbeholder meg likevel urettmessig rett til å klage over at man klager over denne sommeren. Fra mitt ståsted er sommer per definisjon et strålende fenomen, uansett hvor grå eller våt den måtte være. Sett fra flyet er jo dette landet grønt, til forskjell fra nesten alle land på kloden.

I løpet av sommeren har man mimret man over den første månelandingen. Fra romfartøyet så astronautene vår klode og syntes den var vakker. Det var den sikkert, men sett fra jorden var ikke kloden like vakker. Den gang som nå var den ikke vakker fra ofrenes ståsted. Det har den aldri vært. Ofre har det vært nok av, til enhver tid. Det er min påstand at ofrene har vært i flertall, i overveldende flertall, siden tidenes morgen. Det er min påsted at de enda er det.

Her i Norge liker vi ikke begrepet offer. Bare ordet lukter vondt. Og det kan se ut til at man her til lands skal måtte spille kortene særdeles dårlig for å bli et fullblods offer. Å bruke narkotika fra ungdommen av er å spille kortene dårlig, for eksempel. Å investere i pyramidespill likeså. Når det kan være det aller minste grunn til å tro at en person har skyld i sin egen ulykke, kan vi til en viss grad forsvare at vi ikke ofrer stort for ofrene. Å komme rekende på en fjøl som imigrant på jakt etter et bedre liv er heller ikke noe å skryte av, til tross for at nettopp de som kommer hit i et forsøk på å kjempe seg ut av fattigdommen burde, fra vårt filosofiske ståsted anses so beundringsverdig.

Men for dem som i beste fall kan håpe på noen sjeldne rustbrune dråper fra et vannrør som skal forsyne en hel by, for dem som ikke kan koke risen sin fordi det ikke finnes veske å koke den i, er jorda ikke vakker. For dem — og for tiden dreier det seg blant annet om en stor del av befolkningen i India, et land som stadig når større høyder med hensyn til brutto nasjonalprodukt, men hvor størstedelen av befolkningen nå mangler noe så basalt som VANN — er vårt våte land et nirvana.

Vi har vann, men la det være helt klart: Vi har ikke vann fordi vi er bedre enn de som bor i India. Vi har vann fordi vi er heldige og bor i et land hvor det regner. Det overveldende flertallet av oss har ingen skyld i at India, og andre tidligere kolonimakter og nåværende invvesteringsobjekter forblir fattige. Vår skyld består kun i det at vi misbruker demokratiet vi har. Vi bruker det utelukkende til egne kortsiktige formål. Demokrati, slik vi opplever det her i Norden, er reell mulighet til påvirkning. Vi kunne ha stilt krav, både som forbrukere og som velgere som ville medføre et bedre liv for dem som lager det vi kjøper. Men vi stiller ikke slike krav.

Jeg er ingen historiker, men jeg synes det er gøy å lese historie fra tid til annen. Mitt intrykk er at alle store sivilisasjoner har gått under med nesten lovmessig regelmessighet. Jeg har ikke fantasi til å forestille meg at den sivilisasjonen vi lever i skulle være noe unntak. En dag, tenker jeg, blir vi tiggerne, de ulovlige invandrerne, i kulturer og verdensdeler vi nå håner.

I mellomtiden regner det her, et velsignet mykt og svalende duskregn på mitt ansikt når jeg sykler langs elven i mitt nærområde. Andre steder i verden dreper folk for noen dråper brunt giftig vann, noe jeg ikke kan noe for, men jeg skal i alle fall ikke forbanne de få rene dråpene som svaler mitt ansikt der jeg sykler. Jeg har på meg en vanntett og vindtett jakke. Jeg er varm, men ansiktet mitt kjøles ned av en deilig bløt og stille regn.

Selektivt barnevern

02.08.2009 /

Min far pleide å si at det ikke står noenting i bibelen om at du skal elske dine barn. Han påstod han hadde lest boka fra perm til perm. Ikke vet jeg. Det jeg vet er imidlertid at på samme måte som vi driver med selektivt dyrevern, så driver vi med selektivt barnevern. Noen barn elskes ikke, og ikke en gang religionen vi abonnerer på her til lands kan eller vil gjøre noe med det.

Jeg tenker ikke på institusjonen “Barnevernet”. Akk nei. I hvilken verden finnes det et offentlig barnevern som effektivt kan verne barn mot dårlige mødre, dårlige fedre, dårlige innflytelser, seg selv, dumme lærere, slemme medelever, reklame, usunne kule trender og andre tilfeldig forbipasserende trusler? Jeg kjenner i alle fall ingen slik verden. Eller for å si det på en annen måte: Dersom du ikke elsker ditt barn, så er sjansene små for at noen annen vil elske det.

Det er lett for en mor å elske sitt barn når det er bløtt og rundt, ned store øyne, som en selunge. Men når det vokser til og får pigger og stygt språk, finner vi det ikke like lett å elske vårt avkom.

Så hva vil det si å elske et barn? Det er et spørsmål jeg ikke kan svare på. Men én ting er sikkert: Det vil ikke si å benytte seg av retten til å få betaling for å være hjemme og passe barnet i dets første tre leveår! Det er riktignok helt klart at barn trenger foreldre som er til stede. Men i alderen 2-10 år ivaretas de fleste barn nokså godt i barnehager og skoler.

Problemene melder seg normalt først i ungdomsskolen. I alderen 10 til 17 år er barnet i fare. Ikke i alderen 2-3 år. Da har poden fått bein å gå på. Da begynner hun eller han å ta egne valg. Å være hjemme med en selunge er etter min mening selektivt barnevern. Reelt barnevern er å være hjemme når barnet er 10 år gammelt, eller 11 år gammelt eller 12 år (og fra da av haster det virkelig: fra den ene dagen til den andre, har man plutselig mistet, først, kontrollen, dernest, kontakten).

Det er ikke min hensikt å agitere for at foreldre skal be om betaling for å være hjemme fra barnet er 10 år gammelt. Det er ikke min hensikt å agitere for noe som helst. Jeg vil bare ha sagt at dersom foreldrene vil gi barna en trygg oppvekst, så gjør de klokt i å være mest mulig tilgjengelige, mest mulig lydhøre, og ha mest mulig overskudd til å tilby barna sine hyggelige og varige alternativer til slanke- og puppepress, rusmidler, osv. når disse farene faktisk melder seg.

Hvorfor skriver jeg noe som de aller fleste sikkert er enige i? Av to grunner. For det første fordi det irriterer meg at enkelte kvinner bruker søte, runde, bløte barn med store seløyne som påskudd til å la være å jobbe, slik at fedrene må jobbe desto mer for å betale husgjeld mm., og derved ha desto mindre tid og overskudd til ungene, som trenger dem like så mye som de trenger mødre. For det andre fordi det er sørgelig at så mange skylder på skolen når ungene deres begynner å gjøre ting de ikke liker. “Han var jo så søt og god når jeg var hjemme med ham, men nå, i den klassen…”.

Ikke i den beste av gode verdener, er alle lærere optimale. God lærerutdanning er selvfølgelig bra, men gode foreldre er minst like viktig. Hvilket politisk parti våger å sette på sitt partiprogram at de vil arbeide for bedre foreldre? Hvor mange av oss har ikke hatt lærere som var samvittighetsfulle, ryddige, rettferdige og dønn kjedelige? Mange barn tåler ganske enkelt ikke kjedelige lærere. De fleste av oss har sikkert også hatt glitrende men lettere kaotiske lærere, rene fyrverkerier. Mange barn tåler ikke kaotiske lærere. Det er med lærere som med alle andre mennesker: Hver lærer passer bedre for noen enn for andre. Hver unge må utvikle kompetanse til å nyttiggjøre seg det den glitrende kaotiske eller den ryddige kjedelige læreren kan tilby. Dette må ungen lære, slik vi alle må lære å omgås menneskene vi er omgitt av. Vi må alle kunne overleve samvær med temperamentsfulle, kjedelige, tvangsnevrotiske, kverulantiske, naboer, sjefer, samboere, slektninger, barn, foreldre, osv. Nettopp disse samme temperamentsfulle, kjedelige, tvangsnevrotiske, kverulantiske, naboene, sjefene, samboerne, slektningene, barna, foreldrene, osv. kan i noen tilfelle også ha mye spennende å by på, eller kanskje ikke. Men overleve må vi i alle sure fall, og det er noe vi kan og må hjelpe våre barn med.

“Foreningen av dårlige foreldres ofre” har ikke enda partistatus i Norge. Men de krever obligatoriske kurs for vordende foreldre og jevnlige oppfølgingskurs for foreldre, noe á la heimevernet – tre uker hvert annet år. Noe slikt ville jo bli enormt kostbart, og det kan ikke på forhånd garanteres at behovet for barnevern vil bli tilsvarende redusert. Så forslaget fra foreningen er nok ikke noe å satse på. Pelshvalenes forslag er mye billigere, men det er en annen og ganske lang historie som antakelig ikke vil bli fortalt her.

Konklusjonen kan imidlertid ikke utelates: Foreldre eier ikke sine barn. De har dem bare til låns i 16 år. I løpet av den tiden kan de gjøre dem flyvedyktige eller de kan vingeklippe dem eller noe der i mellom. Når tiden er ute kan de, foreldrene, si, “det var ikke min skyld”, og det kan godt hende det stemmer, men det hjelper ikke. Det hjelper i alle fall ikke ungen. Etter å ha fylt 16 år, kan ungen si, “det var ikke min skyld,” men det hjelper heller ikke. Akk, når det gjelder livsdyktighet så må hver og en av oss svare for seg selv, så urettferdig det enn måtte oppleves.

Demokrati og kvinners likestilling

24.06.2009 /

Nå har jeg ruget på dette så lenge at jeg bare må skrive det! Ja, jeg vet at mine barn vil skjems over det jeg her skal skrive, at mine venner vil vende meg ryggen, og at jeg vil risikere den tvilsomme æren å vinne neste pris fra “Fritt Ord”, men jeg orker ikke lenger tie. Jeg har en høne å plukke.

Det er nemlig slik, vil jeg påstå, at demokrati og kvinners likestilling har en fellesnevner, nemlig slagsiden. For å ta demokratiet først, så er det nokså åpenbart hva den slagsiden er, for vi har alle nylig vært rammet av den. Demokrati betyr som kjent at alle kan få lov til å være med på å velge hvem som skal styre landet og at alle kan få lov til å si hvem de vil velge, dersom de ønsker det. Dette betyr igjen at den som leverer den mest brukervennlige (hva nå det enn betyr) valgkampanjen vinner. Nok om det.

Så til slagsiden: Dersom en Bush eller en Ahmadinejad eller Hamas eller Fremskrittspartiet eller Den Grønne Fare vinner, så må en bare pent finne seg i det og tåle konsekvensene. Dersom en ikke finner seg i det, så er man bare ganske enkelt ikke demokratisk, så paradoksalt som det kan synes for noen. Paradokset består i at flertallet av oss mener at at for eksempel Bush var en trussel mot demokratiet. Men han ble jo demokratisk valgt.

Personlig sympatiserer jeg nok mer med Den Grønne Fare, men jeg innser at om det umulige skulle skje, nemlig at dette foreløpig ikke-eksisterende partiet skulle vinne valget, for eksempel ved hjelp av særdeles vittige og fengende politiske reklameinnslag finansiert av Kjell Inge Røkke, som ved et usannsynlig sammentreff hadde sett lyset etter å ha tømt en siste disig grønn drink ved hotellbaren en sen stormfull kveld, og ble økofundamentalist, så ville dette partiet foreta grep som flertallet av velgerne ikke ville like i det hele tatt. (Denne siste setningen ble for lang til at jeg kunne forklare at den hypotetiske drinken til Røkke ble tilført halusinoger, ikke av ham, men av medlemmer av en skummel, likeså hypotetisk økogeriljabevegelse, Den Grønne Fare, forstås, da han, utslitt etter forhandlinger med pressen, en ufin statsråd og evt. ekskjærester, stirret tomt ut i rommet, og derfor ikke holdt øye med hva som ble helt i glasset hans.)

For den som har mistet tråden vil jeg oppsummere at vi nå har en demokratisk valgt økofundamentalistisk regjering som forbyr bruk av bensin-/dieseldrevne personbiler med øyeblikkelig virkning. Tiltakslisten fra den nye økofundamentalistiske regjeringen er selvfølgelig langt som et vondt år, men jeg tror ikke jeg trenger å gå i detaljer. Det bør være klart allerede nå at denne regjeringen er den mest upopulære i Kongeriket Norges historie. Og siden kapitalgeneratoren som brakte den til makten fortsatt lider (oss i mellom sagt) av grønne halusinasjoner, vil den upopulære regjeringen høyst sannsynlig også vinne neste valg.

I mellomtiden har den ansatt en helseminister som har innført tvangsabortering for kvinner som ikke gjennomfører og består “Moderskapskurs”. Fedrene oppfordres også til å ta disse kursene, ikke minst de obligatoriske årlige oppfølgingskursene, slik at de, når kvinnene stryker på oppfølgingskursene, kan overta omsorgen for sine helgebarn. (Forslaget til dette tiltaket kom fra talsmenn for “Foreningen av dårlige foreldres ofre”.)

Kort sagt, en usedvanlig upopulær og seiglivet regjering. Det er demokratiets svøpe.

Når det gjelder likestilling av kvinner, så betyr dette som kjent at det er like mange kvinner som menn i lederstillinger og at “kvinnelige verdier”, dvs. følelser, katter, de små ting, kos, mat og klær skal verdsettes av menn. Så nå er det snart ikke mulig å støte på menn som ikke elsker katter, koser seg i uendelige utlegninger om oppskrifter, og kappsjopper i trendbutikker. Til gjengjeld ser kvinnene på Landskamper på TV, spiller fotball, danker ut hvermansen på joggeturer, og leser pornoblader med sine menn. Likestillingen er kommet langt, etter mitt skjønn.

Men slagsiden, akk, slagsiden!

Kvinner har nemlig også satt sitt preg på økofundamentalismen. Der har de nådd mye lenger enn Den Grønne Fare, og det sågar uten kapitalgeneratorens hjelp. Pelshvaler husker inisialene BB. BB betød Brigitte Bardot. Hun var tidenes største sexbombe. Jeg tør påstå hun enda ikke har møtt sin like. I dag har vi nemlig utallige sexbomber, den gang fantes det bare én, BB. Det hun sa og det hun gjorde var så tungtveiende, kun fordi hun var BB, at det satte sitt preg på historien, nesten på genene og i alle fall på økofundamentalismen. Så i dag er alle genuint kvinnelige kvinner potensielle økofundamentalister etter BB-lest.

BB-fundamentalisme går i korte trekk ut på å verne visse arter, sågar visse årsklasser av visse arter. Det begynte med selunger. På slutten av sin karriere gikk BB over til å opprette farmer for eldre hester. Arvtagerne hennes har vektlagt hvalmødre, katter, spanske hunder og sirkuselefanter, mer eller mindre i den rekkefølgen.

Det er langt fra en pelshvals intensjon å arbeide mot vern av hva det skal være fra dyreverdenen. Men BB-fundamentalistenes prioriteringer oppleves som vilkårlige fra mitt ståsted. Hvorfor er det for eksempel så maktpåliggende at katter skal få nyte retten til å gå fritt rundt og pisse i sandkasser, drite i salatbed, krølle seg sammen i barnevogner og, fremfor alt, torturere ihjel fugler, når Gud og hvermansen skal vernes for en hund som leker fritt ved sin herres side? Hvorfor skal en elsket, velstelt sirkuselefant ikke få lov til å arbeide for fullverdig kost og aktelse, når dens frender sulter, tørster eller skytes i hjel i det fri? Hvorfor er det så veldig maktpåliggende å frede hvalen, når ulven jaktes uten miskunn, og hvorfor er nettopp spanske hunder så veldig inn? Hva med afrikanske barn? Hva med norske fugler?

Og hvorfor må menn jatte med på alt det som damer sier? Det er demokratiets skyld. Flertallet gjelder, og i og med likestilingen av kvinner er det mange kvinner som har to stemmer. Forstå det den som kan.

Sov ikke i timen

12.06.2009 /

Det kan se ut til at pelshvalbestanden stiger. Det later faktisk til å være så mange pelshvaler svømmende rundt omkring der ute at en kan spørre seg om det overhode er nødvendig å fortsette å agitere for arten. Det var i alle fall det jeg var begynt å tro, inntil i dag.

Det jeg trodde, for eksempel i går og i forgårs og i forrige uke, var at alle de tiltakene jeg hadde anbefalt for å forbedre næringsgrunnlaget for pelshvaldrift var blitt implementert spontant og uten min hjelp. Tegn på at så kan være tilfelle er: Forbrukerekstremismen er på retur; ordene terrorisme og terrorister forekom ikke en eneste gang i Obamas tale i Kairo; Amnesty International har omsider innlemmet rett til mat og medisiner i sin definisjon av menneskerettigheter; lyntog er blitt et tema igjen. Og det finnes mange, mange andre og langt større tegn.

Slik sett har vi mye å takke Bush for. Hadde ikke han vært så katastrofal, hadde vi ikke fått noen Obama, og hadde vi ikke fått Obama, hadde pelshvalenes astmatiske stønn fra havbunnen bare blitt stadig svakere og svakere, og rautene fra meg-megere-megest-tilhengerne ville blitt høyere og høyere til alt uavvendelig endte med et saliggjørende siste “puff”. Fortelleren, hvis det enda fantes noen forteller, ville kunne avslutte sin eventyrstund for englene med de kjente og kjære ordene, “og snipp, snapp, snute, så var eventyret ute”.

Apropos “puff”, så er det med sorg at jeg her må innskyte at min kjære medskapning Tang har forlatt oss. (se Se Pelshval august 2008. Det er ikke så mange av dere som kjenner Tang. Han var jo bare en ørkenrotte, men han var elsket av sine nærmeste. Dette er ikke egentlig noe sted for en fullblods nekrolog, og dessuten kjente jeg personlig ikke kjeledyret Tang, men jeg vil i det minste presisere at han ikke ble offer for noen økologisk katastrofe, til forskjell for hans artsfrender i ørkenen, hvor alt står for fall hvis ikke Vestens store håp, Obama, kan snu utviklingen. Han oppnådde forventet levealder for ørkenrotter, og selv om hans siste timer nok var ganske ubehagelige – forskningen har ikke enda klart å utvikle prosedyrer slik at vi kan tilby våre ørkenrotter en verdig død – hadde han et godt liv nesten inntil det siste.

Med andre ord, og tross Tangs bortgang: Det meste lot til å være på rett vei inntil i dag. For i dag får vi høre allerede på NRKs tidligste nyhetssendinger at politiet skal etterforske forsvarets sikkerhetstjeneste. La gå, det hele kan simpelthen dreie seg om en lapsus, en levning fra demokratiets barndom, en glemt oppdatering av reglementer, eller en storm i et vannglass. Men det minner sørgelig om historier vi kjenner fra land det ikke er naturlig å sammenligne seg med. Som gammel, meget gammel, pelshval, kjenner jeg at min sløve luktesans våkner til live. Overvåkning har vært tema i demokratidebatter siden lenge før begrepet demokrati ble unnfanget. Nå, med sofistikert datateknologi, har selve konseptet overvåkning en dimensjon som bare “science fiction”-litteratur kunne fabulere om for noen tiår siden.

Dagens nyhet er derfor en påminnelse om at diktatur og “Big Brother” ikke er noe vi trygt kan glemme. Norge er enn så lenge et snilt land. Men ingenting er statisk. Personlig vet jeg ikke om noe land som har oppnådd et rosverdig nivå og beholdt det på en makrohistorisk tidsakse. Og i vår tid skjer endringer med eksponensielt tempo. Det finnes ingen garanti for at den tryggheten vi i dag nyter skal vedvare. Trygghet er noe en må forsvare, ikke noe som er gitt. Faktisk.

Dagens tekst er derfor: Sov ikke i timen.

Og så var det språket

08.05.2009 /

En god gammel pelshval kan ikke stilltiende forbigå et særdeles interessant utsagn fra Utenriksdepartementets pressetalsmann i dag. I forbindelse med at en del norske politikere ikke har fått reise inn til Gaza, uttalte han i et intervju med NRK, og gjentok flere ganger, følgende formulering:

“Vi arbeider mot Israel i forhold til” problemet.

Hm. Arbeider UD virkelig mot Israel? Eller har UD en knute på tråden i forholdet til Israel? Men det var jo ikke Israel det var noe forhold til i denne setningen; forholdet gjaldt problemet, altså det faktum at norske politikere ikke får slippe inn i Gaza. Det er jo fint at UD har et forhold til problemet, for da anstrenger de seg vel desto mer for palestinernes omdiskuterte menneskerettigheter.

Det er selvfølgelig mulig at pressetalsmannen mente å si “vi samarbeider med Israel for å løse dette problemet”. Det er slett ikke godt å vite. Eller kanskje han mente: “I forhold til Israel er vi mer opptatt av problemet”, eller “vi har et annet syn på saken enn Israel” Men han sa altså klart og tydelig: Vi arbeider mot Israel.

Det som gjør denne lille uttalelsen så interessant er at den kan avstedkomme det man på godt norsk kaller en “diplomatic incident” dersom ikke de israelske myndighetene er orientert om at nordmenn dyrker språklig kreativitet. Kreativiteten gir seg først og fremst utslag i uforutsigbar bruk av preposisjoner, noe som skaper spenning, siden leseren eller tilhøreren må gjette hva ting og tang betyr. Det er nesten som å lese en kriminalroman.

Vi, publikum, får nok aldri vite om den israelske ambassadøren fortørnet henvender seg til UD de neste timene, om han skal måtte tilbringe natten som språkkonsulent for sine overordnede i Israel. “Det er virkelig sant, Sjef! Nordmenn velger virkelig helt vilkårlige preposisjoner … Nei, de mente ikke at de jobber mot oss. De mente faktisk at de jobber for oss… Jo, jeg vet det høres rart ut, Sjef, men jeg forsikrer….”

Språkrådet har foreslått at om vi med uttrykket “i forhold til” mener noe helt annet enn “i forhold til”, bør vi vurdere å si det vi mener. Dersom vi for eksempel mener “om” eller “sammen med”, kunne vi forsiktig prøve å bruke “om” eller “sammen med”. Vi har nemlig de siste årene sett en tendens til at “i forhold til” erstatter de kjedeligste preposisjonene som “med, ved, om, til, fra” og en del andre uttrykk som er utgått på dato, som “på grunn av, vedrørende, med hensyn til”. Jeg frykter at vi nå går inn i en epoke hvor alle disse ordene skal erstattes av “mot”. Da vil nok antall skilsmisser stige de neste årene. Men om skilsmissestatistikken har jeg ikke tenkt å skrive.

Se Språkrådets advarsler om bruk av ordet “forhold”

Sannhetskommisjonen

02.05.2009 /

Når et lands folk deles i to grupper som hater hverandre, kan det gå riktig ille. I Norge har man ikke forståelse for slikt fordi uansett hvor mye de Rød-grønne og Fremskrittspartiet hater hverandre, så begås det ikke mord, voldtekt eller tortur i den ene eller den andres navn.

Noen vil kanskje hevde at normale nordmenn er så fredelige at de aldri, aldri, aldri vil kunne finne på å gå til grusomme håndgripeligheter. Men også nordmenn er mennesker. Mennesker er fryktelige når de blir tirret, eller, for å si det på en rundere måte: mennesker er den farligste av alle klodens arter.

Pelshvaler blir ikke jaget for tida, ganske enkelt fordi det er så få av dem at pelshvaljakt er ulønnsom. Men skulle en eller annen finne på å korsfeste en av mine kalver, så kan jeg ikke stå inne for at jeg ikke vil rive vedkommende i småbiter, uten hensyn til all verdens konvensjoner. Skulle noen ta mine brødre og søstre til fange, stenge dem inne på ubestemt tid, eksperimentere med dem, sulte dem, gi dem elektriske støt, henge dem opp, skyte dem, osv. … Jeg kan ikke garantere at mine fredelige prinsipper ville overleve noe slikt.

Om vi forestiller oss at finanskrisen ødelegger det meste, noe jeg ikke tror, kunne status i 2025 være noe sånt: Arbeidsledighetstall er upålitelige, men i hver tredje husstand er det ingen som mottar fast lønn. Arbeidsledighetstrygd utbetales av og til, sosialkontorene har ingenting å gi. De få gjenlevende bankene soper til seg gjeldsslavers boliger og stadig flere må flytte inn hos slekt og venner. Vi har høy inflasjon, og det som før var en normal lønn dekker ikke prisen på mat og strøm. Folk dør av sykdommer de tidligere kunne fått behandling for. Gatene er farlige og man kan ikke stole på noen. De som har råd til det, beskytter sine hjem med strømførende gjerder og kameraer. og politiet jobber for høystbydende. Boligene våre blir solgt til rike Lichtensteinere og Kirgisere, og en stor del av befolkningen rusler skitten og frysende gatelangs og snuser på duftene fra restauranter hvor de som tjente på finanskrisen tilbringer lystige kvelder.

Presidenten heter (pelshvaler er nøytrale av prinsipp) Siv Halvorsen. Hun er rålekker i hvit ettersittende pels, og hun taler hypnotiserende til oss fra skjermer på hvert gatehjørne om “fellesskap”. Under hver skjerm står det en liten skare og lytter.

Til dette bildet kan jeg med største letthet tilføye uendelige detaljer, la det være aldeles klart. Det er nemlig slik at så mye verden enn har forandret seg siden 1945, så er det mye som ikke har forandret seg i det hele tatt, snarere tvert i mot. Og bildet jeg antydet konturene av, er ikke nytt, ikke gammelt, ikke noe som helst, bare tidløst.

Og derfor må jeg også tilføye enda noen sørgelige linjer til mitt tankeeksperiment, for en dag skjer det som før eller siden må skje under slike omstendigheter: Et skudd fyres av inne i en forsamling hvor også Siv Halvorsen er til stede. Og så har vi det gående.

Jeg sier ikke mer. Dette var jo bare et grusomt tankeeksperiment. Det som derimot ikke er hypotetisk, men helt sikkert, er at om noe slikt mot formodning skulle skje her, vil Norge bli delt i to, ikke vertikalt men horisontalt, og mange, mange liv vil bli ødelagt.

Etterpå, når det igjen blir orden, når lønningene blir utbetalt til rett tid, når folk igjen har egne tak over hodet, fastlege og skolegang og råd til minst 5 appelsiner i uka, når alt tilsynelatende er såre vel igjen, så vil nordmann se på nordmann, på trikken, hjemme hos gamle mor/far, på foreldremøter, på jobben, på nabolagets sankthansfester, og klappe igjen kjeften. Det vil bli en øredøvende taushet om det som skjedde. Det vil bli en taushet så total og iskald at selv barnebarn vil fryse i søvne i mange år fremover, hvis ikke det opprettes en sannhetskommisjon.

Hvordan en sannhetskommisjon bør arbeide, aner jeg ikke. Hvordan sannheten skal fram aner jeg enda mindre. Men den må fram! Mann mot mann, på klingen, må det kjempes om sannheten. Hvem gjorde hva mot meg, mot oss? Hva tenker du som gjorde dette om hva du har påført meg/oss? Hva ville du ha tenkt om dette ble gjort mot deg/dine?

Dette kan bli en meget tidkrevende prosess, men jeg tror ikke det er noen vei utenom. Straffen, dersom en blir funnet skyldig, er anger, skam. La dem angre, la dem kjenne skam, slik de fleste av oss er i stand til å angre og kjenne skam, og la oss andre tilgi, slik de fleste av oss er i stand til å tilgi, når det finnes formildende omstendigheter. Noen kan ikke tilgi – vel det blir deres problem.

Verre er det at det finnes dem som ikke vil kjenne skam, ikke vil angre. Dem får vi følge med, slik vi følger med andre kriminelle, og dømme dem ved neste korsvei i alminnelige domstoler.

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne tro på en rettferdig sannhetskommisjon!

Katalogpesten

25.04.2009 /

Mellom de to verdenskrigene skrev en del forfattere politsk science fiction. Det man særlig fryktet og skildret var kommunistspøkelset og “teknologien”. Selv så seint som på 70-tallet kunne man enda høre folk som ivrig hevdet å være motstandere av “teknologien”.

En roman jeg husker, skrevet i 1931, skildrer et samfunn hvor det ikke finnes fattigdom, hvor alle er pene og vennlige, hvor alt er rent og ordentlig, hvor ingen har den minste lyst til å gjøre noe galt. Man arbeidet, man ble underholdt, og man hadde ingenting å klage over. Kjønsdrift var ikke lenger et skummelt tema, ettersom alle kunne kopulere med alle, uten frykt for å bli gravide og uten følelsesmessige komplikasjoner. Sex var i det hele tatt bare en del av underholdningstilbudet. Man kunne velge utseende, sitt eget og sine barns, fra en katalog. I alle leiligheter var det store skjermer, toveisskjermer, hvor man så underholdning og hvor man ble observert av myndighetene. Man ble i det hele tatt mildt og bestemt overvåket. Privatliv hadde man ikke behov for, siden man aldri gjorde noe hemmelig, og ikke hadde man det heller. Alle var like, bortsett fra utseendet, som det altså fantes en del varianter av, og sorgløse. Jeg må lese den boken igjen!

For nå er vi der, sånn omtrent. Rundt oss raser krisen, og for størstedelen av verdens folk er krisen et mareritt magna grada. Men vi har våre pene, rene, lettstelte hjem, våre gigantiske skjermer som underholder oss. Vi kan velge utseende fra en katalog, og ikke har vi laster utover det at vi av og til spiser og drikker for mye. Vi kan kopulere uforpliktende og bytte ikke bare partnere men venner slik man bytter antrekk. Privatlivet gir vi selv avkall på lenge før myndighetene rekker å gripe inn i det. Det er slett ikke nødvendig å overvåke oss, for vi gjør unasett helst hva de andre, spesielt kjendiser, gjør.

Vi slipper fjernsynskameraer inn i våre hjem og blir fulgt fra time til time av et begjærlig publikum. Ved å bli med i et “reality-program” blir vi jo selv kjendiser, og hva er vel mer attraktivt enn å være filmstjerne i eget liv? De av oss som ikke vil trekke berømmelseshungeren så langt, kan nøye seg med Facebook eller andre nettsamfunn. Der er man venner med alle som kjenner noen, som kjenner noen, som kjenner noen. Vi fremstiller oss som kjekke, populære, fornøyde og vellykkede og blir det, bare ved å se våre fremstillinger av oss selv. Nesten alle er vi like. Er ikke det fint?

Våre interiører, våre neser, våre pupper, vår humor og vårt privatliv: Alt kan velges fra katalog. Det er ufarlig, sterilt, pent og ordentlig. Ute raser økokrise, finanskrise, midtøstenkrise, fattigdomskriser, og havet stiger. Men vi har det trygt og godt.

På andre siden av gata der jeg bor, følges 6 ektepar fra time til time av en gjeng kamerafolk. Hvor de går og står, er kamerafolkene hakk i hælene på dem. Selv snubler jeg i dem stadig vekk i nærbutikken og på vei ut min egen dør. Jeg noterer at de ser sympatiske og “helt normale” ut. De er hollandske, men de har lært seg språket, som de snakker med god, litt stiv uttale og med få grammatiske feil. Jeg ser de konsentrerer seg når de snakker, og det finner jeg rørende. Oppgaven deres er å pusse opp et hus her, og det paret som blir igjen, får eie huset. De er å finne på katalogsidene over “arbeidssomme, flinke folk”. Gevinsten er stor, og publikum vil sikkert glede seg med vinnerparet og tenke “det har de fortjent!” For ti år siden hadde store deler av publikum vært nedlatende overfor mennesker som blottstilte seg, for den gang fant man frivillig avkall på privatliv blygselløs. Er det forresten noen husker hva ordet bluferdighet betyr?

Selv pelshvaler har sluttet å skrive private brev, men legger sine brev ut på nett. Sånn kan det gå.

Uten humor

06.04.2009 /

Hvorfor maser pelshvaler så fælt om dette med Palestina? Det er jo ikke bare palestinere som utsettes for urett. Hva med Burma? Darfour? Kongo? Zimbabwe? Usbekistan? Sri Lanka? Hva med de utallige andre landene hvor korrupsjon, statsdreven lovløshet og hjerteskjærende fattigdom er regelen heller enn unntaket? Og hva med kvinnene i Afghanistan, og kvinner i land hvor det praktiseres omskjæring av kvinner?

Så sant, så sant!

Det fantes en tid da noen barn, i det minste, ble lykkelige for å få en globus i julegave. Den gangen ble kloden ansett for å være en spennende og, ikke minst, løfterik plass. Kloden var nok ikke på langt nær så vakker, selv ikke den gang, som vi trodde, men det var vi lykkelig uvitende om. Nå vet vi mer. Vi vet en god del om fattigdom, noe ingen kan gjøre noe med, skal vi tro det vi har sett så langt, og vi vet en god del om forbrytelser mot menneskeheten, noe det så langt heller ikke gjøres stort med. Både fattigdom og forbrytelser mot menneskeheten har globalt omfang. Kloden er så visst langt fra vakker.

Men palestinernes situasjon skiller seg ut på ett svært vesentlig punkt.

Dersom politiet i Norge skulle finne på å begå overgrep mot befolkningen, vil det med rette bli et ramaskrik. Man forventer her at politiet oppfører seg ordentlig. På samme måte kan vi si at det av alle andre land som påberoper seg demokratiske tradisjoner, god økonomi, moderne og vestlig tenkesett gjennomsyret av rettsprinsipper, forventes at de oppfører seg ordentlig. Dersom slike land avviker fra det man forventer av dem, oppleves avviket som svik av verste sort. Konsekvensen kan i siste instans bli en tverrnasjonal, dyp tillitskrise. Det begynner kanskje med at man har mistillit til helsevesenet eller finansfolk eller politikere generelt eller NAV. Men det kan fort utvikle seg til noe langt mer skadelig, nemlig at man mistror ikke bare de aktuelle landene, men selve det politiske systemet. som vi deler, hva enten vi kaller det “demokrati” eller “kapitalisme”.

At afghanske menn tradisjonelt undertrykker kvinner overrasker ingen, aller minst afghanske kvinner. Det har de gjort så lenge noen kan huske, og de hevder at de står i sin fulle rett til å gjøre det. De pretenderer ikke å være “demokratiske”. At demokratiets fanebærer USA betalte for dødsskvadroner i de fleste land i Latin-Amerika helt fram til slutten av 80-tallet, var derimot ikke bare sjokkerende men så flaut at det ble forbigått i vantro taushet av vår egen presse. At USA selv i vår tid betaler for Israels overgrep mot nabolandet Palestina, et land Israel riktignok ikke anerkjenner, tvinger oss til å trekke i tvil, ikke bare USAs demokratiske oppriktighet, men også vår egen. USA er nemlig vår viktigste allierte. Når USA og Israel behandler palestinerne som rotter (en art som med fordel kan tilbakeskjæres) bryter de prinsipper de selv hevder (blant andre: palestinere er mennesker, og mennesker skal ikke tilbakeskjæres).

At palestinerne av og til rammer Israel med hjemmelagede bomber, kan vanskelig oppfattes som annet enn ynkelig selvforsvar. De har tatt livet av 21 israelere siden 2002. Bare i 2008 krevde veitrafikken i Israel 444 liv. (http://www.israelnationalnews.com/News/News.aspx/129092)

Også Israel hevder å handle i selvforsvar. Men de flere hundre stakkarene som årlig drepes i Israels trafikk er åpenbart ikke så verdifulle som de 21 / 7 = 3 pr. år som drepes av desperate palestinere, ellers ville det blitt investert 444 / 3 = 148 ganger mer på nye trafikale tiltak enn på krigføring. Det bør være åpenbart at det ikke er selvforsvar som driver Israel i denne saken, men andre motiver som ikke er like lette å argumentere for utad og som derfor overhodet ikke blir nevnt.

Krigen i Gaza er over for denne gang, og man håper på en varig fredelig ordning. Eller gjør man det? Er ikke også dette håpet like så falskt som Israels påskudd? Man vet jo meget godt at Israel ikke først og fremst ønsker fred, men noe annet. Inntil man får nevnt dette “annet” ved navn, inntil man kaller en spade for en spade, vil Israel fortsette å spise bit for bit av Palestina, sulte ut og traumatisere palestinere, og på alle måter gjøre det umulig for dem å bli sunne, velfungerende fredelige mennesker. For hver drepte palestiner, finnes det mange flere invalide, traumatiserte, fortvilede og desperat forvrengte sjeler i det stakkars landet. Hvor lenge skal vi stå avmektige å se på dette?

Svaret er meget enkelt. Vi skal måtte se på det inntil ett av to ting skjer: 1) pressen ikke lenger gidder å befatte seg med emnet 2) det blir satt navn på Israels egentlige motiver slik at fredsmeglerne endelig kan få drøftet den egentlige saken.

Er det noen som lurer på hvilke av disse to variantene blir utfallet? Det gjør faktisk jeg. Siste ord er ikke sagt om Palestina. Palestinerne selv er det ikke mye igjen av, men muslimsk fanatisme i alle land næres av Palestinas martyrium. Cuba ville aldri ha overlevd om ikke USA hadde sørget for at det lille øyriket fikk heltestatus blant verdens undertrykte folk. Om palestinerne selv gir opp, vil Palestina aldri bli glemt, slik armenerne ble glemt. Armenerne var alene, men det er ikke palestinerne. Med vår feighet er vi, de “andre” vestlige landene, USAs og Israels allierte, i ferd med å skape oss en formidabel fiende.

Replikk om antisemittisme

28.03.2009 /

Til de som i mangfoldets og toleransens navn holder seg for gode til å respektere religioner og kulturer som avviker fra vår egen humanistiske, åpne og på alle andre måter utmerkede kultur og religionsfrihet, vil jeg si at det ikke er en mannsalder siden man i Vest-Europa praktiserte rasehygiene. Norge og andre ikke-tyske nasjoner løftet som kjent ikke en finger for å stoppe rasehygienens mest uhyrlige konsekvenser før vi faktisk selv ble invadert og okkupert.

Den gang gjaldt det antisemittisme. I dag gjelder det fortsatt antisemittisme. Palestinere og arabere er jo som kjent også semitter. Men det er ikke lenger rasehat som er motivet for antisemittisme, og dermed er dette begrepet blitt en anakronisme. For det er faktisk staten Israel som begår de fleste “antisemittiske” overgrep for tiden, noe som fra et rase-orientert perspektiv er et paradoks.

Nei, problemet er at vi ikke liker kulturen deres. Vi liker ikke deres kjønnsroller, deres opptatthet av ærbarhet, ære og lignende. Vi liker ikke at de har mange barn, at de tror på en gud, den samme guden vi så skinnhellig trodde på for få år siden. Vi liker dem ikke, ganske enkelt. Vi er kommet lengre, synes vi, og vi er helt sikre på at det ståstedet vi har i dag, som avviker dramatisk fra det ståstedet vi hadde for bare 30 år siden, er bedre enn deres. Vi tenker ikke på at det ståstedet vi har i dag antakelig vil virke like latterlig om 30 år som det vi for tretti år siden hadde virker på oss i dag.

Svært mange av oss er kommet til at roten til all ufred er religion. Man avskyr altså ikke bare kulturen deres, men også religionen. Dermed gjør vi oss dobbelt skyldig i brudd på Menneskerettighets­konvensjonen, som prediker respekt for andre kulturer, religioner og raser.

Vi her er jo hevet over religion. Vi trenger ikke slikt. Tror vi. Vi tror på alternativ medisin, kjendiser, trim, egen toleranse, varig velstand, god mat, moderasjon, sex, konsum, investering, fotball og jubileumstaler, bare ikke på noen gud. Vi er trosnøytrale, tror vi, i den salige tro at det vi tror på ikke er tro men viten. Vi har store problemer med rusmisbruk blant unge, økende kriminalitet, psykiatriske problemer, voksende kynisme, rovbruk av naturressurser, fremmedgjøring og sosial fragmentering, men vi er salige i vår tro på at vi har funnet de mest avanserte løsninger på det meste.

Trosnøytralitet er i det hele tatt et begrep som bør slettes fra språkkartet. Pelshvaler og nordmenn kan nok hevde at de ikke er villige til å drepe mennesker på grunn av sin tro, eller manglende tro, men om vi ble sultne nok, kunne kanskje noen av oss … ja, hvem vet hva mange av oss ville gjøre da?

I den hellige trosnøytralitetens navn går vi til felts mot religion, blant dem verdens største religion, Islam. Gudskjelov er muslimer flest fredelige. For om de ikke hadde vært det, hadde vår lille oljeboble ikke klart å beskytte oss mot sinnet som våre krenkelser med rette hadde vekket.

Rasehat er ikke lenger inn, men antisemittismens arvtager blomstrer.

« Older posts Newer posts »

© 2024 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑