Replikk om motstandsestetikk


I forbindelse med terroranslaget mot “oss” i Algerie, har det naturlig nok vært en del nedlatende omtale i media av islamistenes holdninger. “De er jo villige til å gjøre hva som helst i sitt hat til Vesten.”

Nå har ikke jeg noe til overs for organisert ortodoksi. Den islamske har i likhet med den kristne og den jødiske sterke krefter i ryggen og gjør mye skade. Derimot har jeg vesentlig mer sympati med indianere (og andre sterkt undertrykte folk) i sør- og mellom-Amerika. Også blant dem finnes det mye overtro og uvitenhet, og også blant dem finnes det kriminelle som tyr til vanvittig og sanseløs vold. Men det overveldende flertall er ikke voldelig, bare undertrykt. Det er kanskje derfor jeg har sympati med dem. Det er lettere å ha sympati med en som blir undertrykt enn med en som går til angrep. Er det kanskje på tide å få sympati med den som ikke lenger finner seg i å bli undertrykt? Motstand er ikke en vakker kvinne kledd i slør som utånder sitt siste sukk på operaens scene. Motstand kan ikke forventes å være vakker.

Avisa El País hadde den 21.01.2013 et oppslag om motstand: “El subcomandante Marcos anuncia el retorno de la agenda política zapatista.” For mange år siden satte Subcomandante Marcos Chiapas i Mexico på kartet. Han var en ikonisk skikkelse, en tidligere universitetslærer, som aldri viste seg i annet enn balaklava, med pipe. Det har lenge vært stille i pressen om Chiapas, men nå har Subcomandante Marcos alså igjen tatt offentlig til orde med en serie komunikéer. Jeg oversetter begynnelsen på den siste:

OM DEM OG OSS (Januar 2013)

 Begrunnelsen (mangler) ovenfra,

(Det er de på toppen som snakker:)

 “Det er vi som bestemmer. Det er vi som har mest makt, selv om vi er få. Vi bryr oss ikke om hva du sier-hører-tenker-gjør, så lenge du forblir stum, døv, urørlig.

 I regjeringen kan vi godt innsette middels intelligente folk (som riktignok er vanskelige å finne blant politikere), men vi velger en som ikke en gang klarer å late som om han vet hva han snakker om.

 Hvorfor? Fordi vi kan. Derfor.

Vi kan bruke politiet og militæret til å forfølge og fengsle virkelige kriminelle, men disse er livsnødvendige for oss, en del av oss. I stedet velger vi å forfølge deg, banke opp deg, arrestere, torturere, fengsle og myrde deg.

Hvorfor? Fordi vi kan. Derfor.

Uskyldig? Skyldig? Hvem bryr seg vel om du er det ene eller det andre? Rettsvesenet er bare enda en hore vi kan finne i telefonlista vår, og tro du meg, det er ikke den dyreste av dem.

Og selv om du til punkt og prikke følger malen vår, selv om du ikke gjør noe, selv om du er uskyldig, skal vi klemme deg flat.

 Og hvis du fortsatt insisterer på å spørre hvorfor vi gjør dette, skal jeg svare: Fordi vi kan. Derfor.

 Dette er makt. Det snakkes mye om penger, rikdom og sånne ting. Men tro du oss: Det som er berusende er følelsen av å ha makt over liv, over frihet, og andres eiendom. Nei, makt er ikke det å ha penger, makt er det du oppnår med penger. Makt betyr ikke bare at du ustraffet kan utøve makt, men også og fremfor alt at du kan bruke den irrasjonelt. Det å ha makt er å gjøre og omgjøre uten annen grunn enn det at du har makt.

 Det spiller ingen rolle hvem som er mest synlig i forreste rad, slik at vi som står bak blir usynlige. Dette med venstre og høyre gjelder bare for sjåfører slik at de stopper bilen. Bilen funker helt av seg selv. Vi trenger ikke en gang kreve straff av dem som er frekke nok til å utfordre oss. Mektige stater, middelstore og små stater av alle politiske avskygninger, dessuten intellektuelle, kunstnere, journalister, politikere og religiøse ledere – alle kappes om å vinne vår gunst.

 Så gå og vogg. For verden er du ingen. Du eksisterer ikke.

Det slo meg da jeg leste dette – ja, for å være ærlig så var det mye på en gang som slo meg jeg leste dette – at det ikke bare er islamistene som hater. Kan det hende at den godeste subcomandante Marcos har et poeng? At de som urettmessig har makten, faktisk hater dem de har makt over? Den ideen skal jeg ha bak øret de neste ukene, og hvem vet om det ikke kan komme noe ut av den.

Det var valg i Algerie i 2012. Valgdeltakelsen var offisielt 40% men Aljazeera anslår at den reelle valgdeltakelsen kan ha vært så lav som 10 %. Det var en grunn til den lave valgdeltakelsen, og den grunnen var ikke at folk i Algerie bare sitter og ser på reality-TV.

Det vi tar for gitt, demokrati, finnes ikke i Algerie. Det snakkes ikke mye om det i norsk media nå, eller rettere sagt: Selv i norsk media snakkes det ikke mye om det. For verden er det algirske folket ingen. De finnes ikke. Selv ikke for et norsk publikum, finnes den Algirske virkeligheten.

Subcomandante Marcos avsluttet sin siste komuniké med et ord jeg ikke forstår, et ord som angivelig er fra et indiansk språk. Jeg akter å avslutte dette innlegget med det samme ordet, til tross for at jeg ikke forstår det.

Jeg skal bruke et ord jeg ikke forstår i tillit til at det ikke betyr noe jeg ikke kan skrive under på, fordi jeg har tillit til at mannen som bruker det, gjør det for et godt formål, selv om det kanskje vil vise seg at jeg rynker av den såkalte “zapatistiske agendaen”.

MARICHIWEU