Når et lands folk deles i to grupper som hater hverandre, kan det gå riktig ille. I Norge har man ikke forståelse for slikt fordi uansett hvor mye de Rød-grønne og Fremskrittspartiet hater hverandre, så begås det ikke mord, voldtekt eller tortur i den ene eller den andres navn.

Noen vil kanskje hevde at normale nordmenn er så fredelige at de aldri, aldri, aldri vil kunne finne på å gå til grusomme håndgripeligheter. Men også nordmenn er mennesker. Mennesker er fryktelige når de blir tirret, eller, for å si det på en rundere måte: mennesker er den farligste av alle klodens arter.

Pelshvaler blir ikke jaget for tida, ganske enkelt fordi det er så få av dem at pelshvaljakt er ulønnsom. Men skulle en eller annen finne på å korsfeste en av mine kalver, så kan jeg ikke stå inne for at jeg ikke vil rive vedkommende i småbiter, uten hensyn til all verdens konvensjoner. Skulle noen ta mine brødre og søstre til fange, stenge dem inne på ubestemt tid, eksperimentere med dem, sulte dem, gi dem elektriske støt, henge dem opp, skyte dem, osv. … Jeg kan ikke garantere at mine fredelige prinsipper ville overleve noe slikt.

Om vi forestiller oss at finanskrisen ødelegger det meste, noe jeg ikke tror, kunne status i 2025 være noe sånt: Arbeidsledighetstall er upålitelige, men i hver tredje husstand er det ingen som mottar fast lønn. Arbeidsledighetstrygd utbetales av og til, sosialkontorene har ingenting å gi. De få gjenlevende bankene soper til seg gjeldsslavers boliger og stadig flere må flytte inn hos slekt og venner. Vi har høy inflasjon, og det som før var en normal lønn dekker ikke prisen på mat og strøm. Folk dør av sykdommer de tidligere kunne fått behandling for. Gatene er farlige og man kan ikke stole på noen. De som har råd til det, beskytter sine hjem med strømførende gjerder og kameraer. og politiet jobber for høystbydende. Boligene våre blir solgt til rike Lichtensteinere og Kirgisere, og en stor del av befolkningen rusler skitten og frysende gatelangs og snuser på duftene fra restauranter hvor de som tjente på finanskrisen tilbringer lystige kvelder.

Presidenten heter (pelshvaler er nøytrale av prinsipp) Siv Halvorsen. Hun er rålekker i hvit ettersittende pels, og hun taler hypnotiserende til oss fra skjermer på hvert gatehjørne om “fellesskap”. Under hver skjerm står det en liten skare og lytter.

Til dette bildet kan jeg med største letthet tilføye uendelige detaljer, la det være aldeles klart. Det er nemlig slik at så mye verden enn har forandret seg siden 1945, så er det mye som ikke har forandret seg i det hele tatt, snarere tvert i mot. Og bildet jeg antydet konturene av, er ikke nytt, ikke gammelt, ikke noe som helst, bare tidløst.

Og derfor må jeg også tilføye enda noen sørgelige linjer til mitt tankeeksperiment, for en dag skjer det som før eller siden må skje under slike omstendigheter: Et skudd fyres av inne i en forsamling hvor også Siv Halvorsen er til stede. Og så har vi det gående.

Jeg sier ikke mer. Dette var jo bare et grusomt tankeeksperiment. Det som derimot ikke er hypotetisk, men helt sikkert, er at om noe slikt mot formodning skulle skje her, vil Norge bli delt i to, ikke vertikalt men horisontalt, og mange, mange liv vil bli ødelagt.

Etterpå, når det igjen blir orden, når lønningene blir utbetalt til rett tid, når folk igjen har egne tak over hodet, fastlege og skolegang og råd til minst 5 appelsiner i uka, når alt tilsynelatende er såre vel igjen, så vil nordmann se på nordmann, på trikken, hjemme hos gamle mor/far, på foreldremøter, på jobben, på nabolagets sankthansfester, og klappe igjen kjeften. Det vil bli en øredøvende taushet om det som skjedde. Det vil bli en taushet så total og iskald at selv barnebarn vil fryse i søvne i mange år fremover, hvis ikke det opprettes en sannhetskommisjon.

Hvordan en sannhetskommisjon bør arbeide, aner jeg ikke. Hvordan sannheten skal fram aner jeg enda mindre. Men den må fram! Mann mot mann, på klingen, må det kjempes om sannheten. Hvem gjorde hva mot meg, mot oss? Hva tenker du som gjorde dette om hva du har påført meg/oss? Hva ville du ha tenkt om dette ble gjort mot deg/dine?

Dette kan bli en meget tidkrevende prosess, men jeg tror ikke det er noen vei utenom. Straffen, dersom en blir funnet skyldig, er anger, skam. La dem angre, la dem kjenne skam, slik de fleste av oss er i stand til å angre og kjenne skam, og la oss andre tilgi, slik de fleste av oss er i stand til å tilgi, når det finnes formildende omstendigheter. Noen kan ikke tilgi – vel det blir deres problem.

Verre er det at det finnes dem som ikke vil kjenne skam, ikke vil angre. Dem får vi følge med, slik vi følger med andre kriminelle, og dømme dem ved neste korsvei i alminnelige domstoler.

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne tro på en rettferdig sannhetskommisjon!