Aug 162008
 

Hvor mye av vår sagnomsuste sjoppekraft bidrar til norske arbeidsplasser? Jeg har en stygg mistanke om at mesteparten av det vi kjøper er produsert i land hvor arbeid knapt betales i det hele tatt. Derav følger at vår sjoppekraft vedlikeholder noe som kan sammenlignes med slaveri.

La meg for ordens skyld definere ‘underbetaling’ slik jeg bruker ordet. I 1948 ble FN’s menneskerettserklæring skrevet. Blant menneskerettighetene er sosial trygghet og økonomiske, sosiale og kulturelle goder (artikkel 22), rett til hvile og fritid, herunder rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige ferier med lønn (artikkel 24), levestandard som er tilstrekkelig for helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg (artikkel 25), gratis og obligatorisk undervisning på det elementære trinn, adgang til yrkesopplæring, og det skal være lik adgang for alle til høyere undervisning på grunnlag av kvalifikasjoner (artikkel 26).

Jeg påstår: Enhver lønn for full stilling som ikke gir grunnlag for økonomisk trygghet og for helsetilsyn og skolegang for barna er underbetaling og brudd på menneskerettigheter. Når så mange av oss finner det opportunt å glemme blant annet disse sidene ved menneskerettighetene, har det sine konsekvenser, antakelig for flertallet av verdens mennesker.

Vi kjøpere, altså blant annet det sagnomsuste flertallet i Norge, vet meget godt at varene vi kjøper er produsert av folk som underbetales. Vi kjøper dem likevel, selv om vi slett ikke alltid trenger dem. Jeg påstår at vi dermed er medskyldige i verdens fattigdom. Vi vil bare ikke vedstå oss det. “Er det min skyld at … ? Det er ikke jeg som ordnet det slik?” Men hvem sin skyld er det da? Politikernes? Men er det ikke slik at politikere er avhengige av oss, kjøperne, for å bli valgt?

Enn om vi betalte det dobbelte for hvert plagg vi kjøpte? Da ville vi kanskje ikke ha råd til å kjøpe mer enn halvdelen. Og hva så? Ville vi fryse? Ville vi ikke likevel klare å holde kroppsvarmen i vinterkulden? Noen av oss ville kanskje måtte lære å sy, men ikke flertallet-

På samme måte som at vi sørger for at varer med farlig innhold ikke skal stå i butikkhyllene – innhold som kan skade oss – kunne vi kanskje sørge for at det på varene vi kjøpte sto noe om at produksjonen av varen ikke skadet andre, nemlig dem som produserte varen. Med ‘produsere’ mener jeg selvfølgelig ikke ‘å eie produksjonen’, men å faktisk stå – eller sitte – og fysisk lage varen. Slikt gjør man ikke så mye av her i Norge, men andre steder er det fortsatt hærskarer av folk som trasker på jobb hver morgen for å lage det vi bruker, og som deretter går hjem igjen uten nok penger til å kjøpe skikkelig mat til ungene.

Stadig flere kjøpere er opptatt av ikke å bruke varer som skader miljøet. Det er bra. Jeg velger å tro at dersom varen var merket med kvalitetsstempelet ‘verdige arbeidsforhold’, så ville et utslagsgivende antall kjøpere ganske snart føle at de måtte velge den varen fremfor to andre som var billigere. Det ville koste noen arbeidsplasser å administrere ordningen, sant nok, men dersom antall kjøpte varer ble redusert i takt med at salget for dyrere ‘verdige arbeidsforhold’-varer økte, ville dette tapet dekkes av at noen arbeidsplasser gå tapt i butikknæringen.

Det er verd å påpeke at på sikt ville dette føre til at også “polske” arbeidstakere fikk det bedre i sitt eget land, hvor de fleste av dem foretrekker å bo, hvis de bare kan overleve der på en åttetimers dag, slik at våre egne lønninger ikke ble truet av desperate arbeidssøkere fra Øst-Europa.

Det er også verd å påpeke, synes jeg, at egg fra “frittgående høns” later til å ha kommet for å bli i våre butikkhyller. Skulle vi ikke være like hensynsfulle mot mennesker som mot høner?

Hva betyr egentlig “markedet”, dette som alltid har siste ordet i enhver debatt, Jo det er sjoppekraften. Med vår sjoppekraft har vi faktisk makt, om vi bruker den.

Sorry, the comment form is closed at this time.