Sier “arbeidsplasser”, mener “profitt”


I det siste har jeg stadig oftere måttet høre på sinte spydigheter fra ikke-nordmenn om det de betrakter som norsk hykleri i klima- og miljøsaker. Det dreier seg f.eks. om våre karbonkvoter – at vi betaler oss ut av å måtte redusere utslipp; at vi subsidierer kjøp av elektriske luksusbiler (uavhengig av hvor mange bensin- og dieselbiler en familie ellers måtte disponere og bruke); at vi utrydder ulver; at vi driver flathogst osv., osv.

I uke 37, hadde Klassekampen et sint innlegg om Equinors fracking i argentinsk Patagonia. Lørdag 18. september minnet samme avis leserne om “Kobbermyggen” i Repparfjorden. Myndighetene har gitt konsesjon og tillatelse til drift av en kobbergruve i Repparfjorden, mot innvendingene fra blant annet Sametinget, Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet. Noe av problemet gjelder avfallshåndtering. På mandag sendte jeg et innlegg om disse to sakene til Klassekampen. Det ble ikke tatt inn. I stedet kom et tilsvar om fracking fra Equinors “Informasjonsdirektør”: “Grove påstander om Equinor i Argentina”. Jeg lurer på hva årslønnen er for en informasjonsdirektør hos Equinor.

Er det en tilfeldighet at det i Wikipedia ikke finnes noen norsk utgave av den lange engelske artikkelen om “tailings”? (Jeg tror ikke ordet “slagg” er en tilfredsstillende oversettelse av ordet, da “tailings” også omfatter kjemikalier som brukes under utvinningen, i tillegg til naturlig forekommende stoffer som omdannes når de reagerer med vannet.)

Verdens naturvernunion (IUCN) har i dag 81 medlemsstater, blant dem Norge, som møtes hvert fjerde år. I 2016 ble det lagt fram et forslag om å forby dumping av avfall fra gruvedrift i havet. (Vedtak fattet av IUCN er riktignok ikke bindende.) Norge og Tyrkia var de eneste statene som stemte mot forslaget. Til og med Kina og Russland stemte FOR. En overskrift fra organisasjonen Earthworks gir et talende uttrykk for Norges renommé fra et miljøvern-ståsted: “Indonesia’s Move Away from Ocean Mine Waste Dumping Sets Example for Norway, Papua New Guinea“. Er det Papua New Guinea Norge ønsker å bli sammenlignet med?

I artikkelen “Mining waste too sharp for Norwegian fjord marine life” forklarer den skotske forskningsinstitusjonen the Herriot-Watt University følgende (fritt oversatt): “Det å dumpe gruveavfall i miljøet er stort sett forbudt i Europa, men i Norge er det helt vanlig at selskaper søker om tillatelse til å sende slammet rett ned til de dypeste områdene i tilliggende fjord. Avfallet medfører store endringer i fjordene, hvor det dannes en finkornet havbunn uten liv og uten de organiske stoffene som organismer trenger for å livnære seg.” Legg merke til at det Herriot-Watt kaller “dumping”, kaller folk som Monica Mæland “deponering”. Det høres unektelig mer sofistikert ut.

Vårt eget Naturvernforbund har en fotoreportasje i Jøssingfjorden hvor det ble dumpet avfall fra titan-gruven i Tellnes fram til 1984, men hvor fjordbunnen enda var død i 2020.

Under tittelen “Risking Fjords For Profit? Norway’s Dirty Mining Storyi the New Internationalist leser jeg at både Repparfjorden og Førdefjorden (hvor det utvinnes rutil, som inneholder titan) har sterke dypvannsstrømmer, og at Havforskningsinstituttet frykter at det fine livløse støvet på bunnen av fjordene vil bli spredd vidt omkring, slik at giftstoffene i støvet, kommer inn i næringskjeden.

De norske myndighetene hevder visst at kobberutvinning i Repparfjorden vil være “grønn” industri. Temmelig frekt, spør du meg. Mer enn det: Kynisk.

Hva gjelder den berømmelige norske elbil-politikken, er IMF ikke imponert (fritt oversatt): ” Jo dyrere bilen er, jo større er tapt skatteinngang for staten og tapte avgifter; dermed gis de største subsidiene til husholdninger med høyest inntekt…” Videre (fritt oversatt): Norge kunne “heller ha betalt subsidier for hver bensin- eller dieseldrevet bil som faktisk ble erstattet med en elektrisk bil.” Så enkelt kan det sies. Ingen vil vel hevde at IMF er venstrevridd? En annen sak er at Norge må være det landet i Europa hvor elbiler forbruker mest energi pr mil. Vi burde kanskje heller ha subsidiert elbilbruk i Afrika?

Norge gjør i det hele tatt mye rart det ikke snakkes nevneverdig om i norsk presse. Equinors fracking-eventyr i USA ble riktignok gjenstand for en modig Brennpunkt-dokumentar. Et av de uforglemmelige punktene i dokumentaren er hvordan Equinor prøvde å bortforklare skadevirkningene av deres virksomhet i de rammede distriktene. Nå skal Equinor i stedet forgripe seg på Patagonias Mapuche-land. Jeg gir sant å si ikke fem øre for informasjonsdirektørens forsikringer.

Også Norsk Hydro har vært på eventyr i Søramerika. The Guardian hadde en talende overskrift om Hydros virksomhet i Amazonas: “Pollution, illness, threats and murder: is this Amazon factory the link?

For å gå tilbake til Repparfjorden: Jeg innrømmer at 300 arbeidsplasser i Finnmark ikke er til å kimse over. Ordet “arbeidsplasser” er i det hele tatt et magisk ord som åpner stengte porter over hele verden, porter som tillater at :

  • Immigranter på flukt må dø (eller drepes?)
  • Urfolk må gi avkall på sine områder
  • Fjorder må kveles
  • Arter, f.eks. ulver, må utryddes
  • Pollinerende insekter må forsvinne
  • osv. osv.

Dette, sier de, for at vi skal være konkurransedyktige og beholde vår velferd. Men beholder vi vår velferd? Til å begynne med blir det bare de lavest lønnede som dumper ned under fattigdomsgrensen etter hvert som strømprisene stiger. Senere blir det stadig flere …

Mark my words.

Til gjengjeld: Fra og med i dag (22.09.2021) er alle spanske ulver fredet. Drap av ulv straffes heretter med 8-24 måneders fengsel + bøter, og forbud mot å drive jakt i 2-4 år. En gledens dag for mange; men som i Norge er temaet betent.