Oct 062012
 

I sin nye bok har Aage Borchgrevink prøvd å forstå hvordan en nordmann kan finne på å begå massakre i en ungdomsleir. Når forfatteren går lenger i å bryte privatlivets fred enn selv pressen, så finner jeg det betimelig å spørre hvorfor han og pressen har et såpass divergerende syn på hva som er «i offentlighetens interesse».

Er Borchgrvink PR-kåt? Følte han et behov for å slå gjennom lydmuren med et presseetisk knyttneveslag? Det finner jeg litt vanskelig å tro gitt hans yrkesbakgrunn, men på den annen side finner man ofte store skurker blant de skinnhellige.

Hva med media, da? Hvorfor har de gått så stille i dørene med hensyn til drapsmannens mor? Jeg er ingen medieviter, men det slår meg at det ikke er rent få liv som er blitt kvernet i stykker i medias store stygge kjeft. Så hvorfor har de valgt å skåne personer i nettopp denne saken?

Det er ikke rent sjelden jeg nærmest skjelver når jeg leser om politikere som er tatt i løgn, kunstnere som er tatt i skattesnyteri eller andre kjendiser som på en eller annen måte er blitt avslørt. Det er nærmest ikke grenser for hvordan man kan rulle dem rundt, kjevle dem ned og steke dem på panne. Jeg skjelver, ja, fordi jeg tenker: Vil vi i morgen lese at vedkommende har har tatt livet av seg?

Den de har skånt her er en mor, moren til den personen som i norsk målestokk har begått tidenes verste forbrytelse. Hun er altså ingen maktperson, ingen som vi andre har misunt eller emulert. Det er ikke moro å tråkke på en stakkar. Det skaper ikke fryd blant leserne, det selger ikke. Men som forklaring i denne saken holder ikke det, siden en stor del av den norske befolkningen virkelig spør seg dag etter dag, «hvordan kunne han gjøre noe sånt?»

Det holder ikke fordi det faktisk er en veldig viktig grunn til å avsløre hvordan denne mannen ble formet, nemlig den at vi ikke ønsker å se andre mennesker bli som ham. Jeg skynder meg å legge til det som bør være åpenbart: Nei og atter nei, jeg mener selvfølgelig ikke at alle som har hatt en vanskelig oppvekst, blir voldsforbrytere. Jeg gidder ikke en gang presisere at jeg bare mener at det er større forekomst av voldsforbrytere blant folk som har hatt en vanskelig oppvekst enn hos de som ikke har hatt det. Og det er så vidt, bare så vidt, jeg gidder understreke, nok en gang, at det er et problem at vanskelige oppvekster er beskyttet som privatliv.

Det holder ikke fordi vi i dette landet har selektivt barnevern. Det vil si, foreldrenes rett er sterkere enn barnas rett i praksis om enn ikke etter loven. For hvilken avis eller hvilket politisk parti vil legge seg ut med landets foreldre, med alle de tusenvis av foreldre som gir barna sine en mindre enn optimal oppvekst av grunner rundt dem og i dem, grunner vi alle er fortrolige med i større eller mindre grad: tidsklemmen, reklamepress, egoisme, uvitenhet, livskriser, depresjoner osv. osv.

Uttrykket “mindre enn optimalt” favner alt fra fatalt til brukbart. Det er ikke meningen å felle en altomfattende dom over foreldre i sin helhet. De fleste gjør så godt de kan og er, i det store og hele, utrolig utholdende og tålmodige slitere som står på i jobben, i hjemmet, i forholdet til skolen og barnas fritidsaktiviteter. Men det kan være perioder når selv de beste svikter. Det er faktisk ganske vanlig! I forbindelse med skilsmisse, for eksempel, og sykdom.

Og så er det er mange – ja, mange – som svikter systematisk og gjennomgående i det skjulte.

Disse – de som svikter systematisk og gjennomgående – er skyldige i at deres barn høyst sannsynlig vil slite med emosjonelle funksjonshemninger hele livet. De blir ikke straffet, ikke avslørt, ikke uthengt. Barna deres, derimot, som i mange tilfeller er dysfunksjonelle, blir straffet på ulike måter: av myndighetene, gjennom psykiske plager og/eller sosialt og i nære relasjoner.

Foreldre som svikter er ikke, har ikke vært, noe tema. Alle bærer vi – foreldre altså – på ting vi ikke er stolte over. De fleste av oss sliter med skyldfølelse fordi vi har vært for utålmodige, for fraværende, for dominerende, for ettergivende eller hva det måtte være. Ingen vil kaste den første steinen.

Men som vi ser: Oppvekst, enten den er god eller dårlig eller middels, har følger på den ene eller den andre måten, i blant også slik at det gir etterdønninger for hele samfunnet.

Altså, Aage Borchgrevink, tommelen opp til deg fordi du våget.