Oct 062012
 

I sin nye bok har Aage Borchgrevink prøvd å forstå hvordan en nordmann kan finne på å begå massakre i en ungdomsleir. Når forfatteren går lenger i å bryte privatlivets fred enn selv pressen, så finner jeg det betimelig å spørre hvorfor han og pressen har et såpass divergerende syn på hva som er «i offentlighetens interesse».

Er Borchgrvink PR-kåt? Følte han et behov for å slå gjennom lydmuren med et presseetisk knyttneveslag? Det finner jeg litt vanskelig å tro gitt hans yrkesbakgrunn, men på den annen side finner man ofte store skurker blant de skinnhellige.

Hva med media, da? Hvorfor har de gått så stille i dørene med hensyn til drapsmannens mor? Jeg er ingen medieviter, men det slår meg at det ikke er rent få liv som er blitt kvernet i stykker i medias store stygge kjeft. Så hvorfor har de valgt å skåne personer i nettopp denne saken?

Det er ikke rent sjelden jeg nærmest skjelver når jeg leser om politikere som er tatt i løgn, kunstnere som er tatt i skattesnyteri eller andre kjendiser som på en eller annen måte er blitt avslørt. Det er nærmest ikke grenser for hvordan man kan rulle dem rundt, kjevle dem ned og steke dem på panne. Jeg skjelver, ja, fordi jeg tenker: Vil vi i morgen lese at vedkommende har har tatt livet av seg?

Den de har skånt her er en mor, moren til den personen som i norsk målestokk har begått tidenes verste forbrytelse. Hun er altså ingen maktperson, ingen som vi andre har misunt eller emulert. Det er ikke moro å tråkke på en stakkar. Det skaper ikke fryd blant leserne, det selger ikke. Men som forklaring i denne saken holder ikke det, siden en stor del av den norske befolkningen virkelig spør seg dag etter dag, «hvordan kunne han gjøre noe sånt?»

Det holder ikke fordi det faktisk er en veldig viktig grunn til å avsløre hvordan denne mannen ble formet, nemlig den at vi ikke ønsker å se andre mennesker bli som ham. Jeg skynder meg å legge til det som bør være åpenbart: Nei og atter nei, jeg mener selvfølgelig ikke at alle som har hatt en vanskelig oppvekst, blir voldsforbrytere. Jeg gidder ikke en gang presisere at jeg bare mener at det er større forekomst av voldsforbrytere blant folk som har hatt en vanskelig oppvekst enn hos de som ikke har hatt det. Og det er så vidt, bare så vidt, jeg gidder understreke, nok en gang, at det er et problem at vanskelige oppvekster er beskyttet som privatliv.

Det holder ikke fordi vi i dette landet har selektivt barnevern. Det vil si, foreldrenes rett er sterkere enn barnas rett i praksis om enn ikke etter loven. For hvilken avis eller hvilket politisk parti vil legge seg ut med landets foreldre, med alle de tusenvis av foreldre som gir barna sine en mindre enn optimal oppvekst av grunner rundt dem og i dem, grunner vi alle er fortrolige med i større eller mindre grad: tidsklemmen, reklamepress, egoisme, uvitenhet, livskriser, depresjoner osv. osv.

Uttrykket “mindre enn optimalt” favner alt fra fatalt til brukbart. Det er ikke meningen å felle en altomfattende dom over foreldre i sin helhet. De fleste gjør så godt de kan og er, i det store og hele, utrolig utholdende og tålmodige slitere som står på i jobben, i hjemmet, i forholdet til skolen og barnas fritidsaktiviteter. Men det kan være perioder når selv de beste svikter. Det er faktisk ganske vanlig! I forbindelse med skilsmisse, for eksempel, og sykdom.

Og så er det er mange – ja, mange – som svikter systematisk og gjennomgående i det skjulte.

Disse – de som svikter systematisk og gjennomgående – er skyldige i at deres barn høyst sannsynlig vil slite med emosjonelle funksjonshemninger hele livet. De blir ikke straffet, ikke avslørt, ikke uthengt. Barna deres, derimot, som i mange tilfeller er dysfunksjonelle, blir straffet på ulike måter: av myndighetene, gjennom psykiske plager og/eller sosialt og i nære relasjoner.

Foreldre som svikter er ikke, har ikke vært, noe tema. Alle bærer vi – foreldre altså – på ting vi ikke er stolte over. De fleste av oss sliter med skyldfølelse fordi vi har vært for utålmodige, for fraværende, for dominerende, for ettergivende eller hva det måtte være. Ingen vil kaste den første steinen.

Men som vi ser: Oppvekst, enten den er god eller dårlig eller middels, har følger på den ene eller den andre måten, i blant også slik at det gir etterdønninger for hele samfunnet.

Altså, Aage Borchgrevink, tommelen opp til deg fordi du våget.

Oct 022012
 

Jeg skrudde på NRK P2 og rakk akkurat å høre programleder spørre, “Hva synes dere er viktigst i barneoppdragelse?” En dame svarte at det var veldig, veldig viktig å lytte til barnet, ikke bare å svare ja og ha.

Jeg nikket for meg selv. Jo, det er viktig å lytte.

Nestemann vred seg og hørtes plaget ut. Det var vanskelig, mente han, veldig vanskelig. Så kom han omsider fram til noe, nemlig at det viktigste var å være snill og fleksibel. Til dette svaret himlet jeg med øynene.

Men så skjønte jeg at selv om mange som får et ukebladspørsmål (og dette var vel og merke på NRK P2!), synes det er greit å gi ukebladsvar, er det noen som prøver å gi fyllestgjørende svar, i dette tilfelle ett som rommer alt som «er viktigst». Men hvorfor, spurte jeg meg selv, nevnte han ikke en ting til? Det viktigste er å være snill, fleksibel og veiledende. For han mener vel det?

En mulig forklaring: Hvis han er muslim og sier han vil veilede sine barn, vil det sikkert bli misoppfattet av mange ikke-muslimer, selv om også ikke-muslimske foreldre mener at det er viktig å veilede barna sine. Eller gjør de det?

La meg si det slik, det er lettere å være hval enn nordmann, når det gjelder oppdragelse av avkom. For det første er alt for mange voksne nordmenn selv langt på vei blitt oppdratt av ukeblader og TV. Hvordan oppdra barn? Hvordan holde seg slank? Hvordan tiltrekke menn/kvinner? Hvordan beholde ungdommen? Hvordan forberede seg til jul/ påske/ dåp/ konfirmasjon/ bryllup? Hvilke farger kler meg? I år. Neste år. Hva liker han? Hva liker hun?

Alt finner du i ukebladene. Og for oppdragelsens del har det sørgelige følger.

Visst er det viktig å lytte til barnet ditt. Men det er minst like viktig at barnet lytter til deg. Hvordan oppnår du det? Du vil ikke være autoritær eller dominerende, men du må ha autoritet. Hvor går grensen? Du vil at barnet ditt skal ha mye glede i sitt liv, evne til å generere glede i seg og rundt seg, men selv er du kanskje ikke særlig glad: Må du da avstå fra å ha barn? Du har selv sterke religiøse eller politiske meninger, men du vil gi barnet ditt muligheten til å ha egne meninger: Hva slags verdier har du dog rett og plikt til å prøve å overføre til dine barn? Hva med materiell belønning (is, lommepenger, lønn for å vaske opp, bil som belønning for eksamensinnsats)? Og dyre gaver? Hvordan skal du forholde deg til kjønnsroller? Går det an å utvikle arbeidsglede og lærelyst?

Og hvis datteren, eller din tilkommende svigerdatter, har en uhemmet lengsel etter å leke hvit prinsesse for en dag, skal du da avstå en porsjon av din fremtidige pensjon? Eller skal du filleriste henne? En ting er sikkert: Hvis din datter krever prinsessebryllup til tross for studielån og husgjeld, så har du under oppdragelsen forsømt deg på en eller annen måte. Da er det på tide å gjøre opp regning.

Arme oppdrager! Overlatt til eget forgodtbefinnende og ukebladene, gjør du så godt du kan. Av og til ser du rådvill på andre oppdragere for å se hvordan de løser de talløse utfordringene en hel generasjon møter i skjæringspunktet med avkommet.

Det finnes masse informasjon om disse spørsmålene. Men den er for det meste innkapslet i databaser og vitenskapelige artikler og forbeholdt institutter. Man kan nesten spørre seg hvorfor samfunnet bruker penger på å innhente opplysninger som ikke anvendes.

Generasjon etter generasjon har eksperimentert uten tilsyn eller veiledning på levende menneskeunger. Ikke av vond vilje, selvfølgelig, men fordi det er opplest og vedtatt at foreldre eier egne barn. Idag finnes det riktignok også plikter, men rettighetene veier i praksis tyngre enn pliktene. Har du et barn kan du gjøre nesten hva du vil med det, bare du sender det på skole. Pass dog på å ikke slå så det synes, og insest tolereres ikke om det blir avslørt. Hva du sier eller ikke sier til barnet, derimot, er det ingen som kan gjøre noe med.

Hva du sier eller ikke sier til barnet, kan imidlertid ha konsekvenser du ikke aner før hun for eksempel som ung voksen erklærer at hun skal ha et aldri så lite kirkebryllup. Det viser seg at det lille kirkebryllupet kommer på kr 200 000 in toto. Hvordan kan hun finne på å prioritere så galt?

Ja galt. Joda, det er et fritt land og alt det der. Men de aller fleste valg vi tar, har konsekvenser for oss selv og andre. De er igjen konsekvenser av valg vi selv og andre har tatt tidligere. Får jeg god veiledning er sannsynligheten relativt større for at jeg vil gi barnet mitt god veiledning slik at det igjen blir i stand til å ta fornuftige egne valg uten å føle seg fjernstyrt.

Et lite varsko til mine døtre: Nå vet dere hva jeg mener om prinsessebryllup.

Aug 022009
 

Min far pleide å si at det ikke står noenting i bibelen om at du skal elske dine barn. Han påstod han hadde lest boka fra perm til perm. Ikke vet jeg. Det jeg vet er imidlertid at på samme måte som vi driver med selektivt dyrevern, så driver vi med selektivt barnevern. Noen barn elskes ikke, og ikke en gang religionen vi abonnerer på her til lands kan eller vil gjøre noe med det.

Jeg tenker ikke på institusjonen “Barnevernet”. Akk nei. I hvilken verden finnes det et offentlig barnevern som effektivt kan verne barn mot dårlige mødre, dårlige fedre, dårlige innflytelser, seg selv, dumme lærere, slemme medelever, reklame, usunne kule trender og andre tilfeldig forbipasserende trusler? Jeg kjenner i alle fall ingen slik verden. Eller for å si det på en annen måte: Dersom du ikke elsker ditt barn, så er sjansene små for at noen annen vil elske det.

Det er lett for en mor å elske sitt barn når det er bløtt og rundt, ned store øyne, som en selunge. Men når det vokser til og får pigger og stygt språk, finner vi det ikke like lett å elske vårt avkom.

Så hva vil det si å elske et barn? Det er et spørsmål jeg ikke kan svare på. Men én ting er sikkert: Det vil ikke si å benytte seg av retten til å få betaling for å være hjemme og passe barnet i dets første tre leveår! Det er riktignok helt klart at barn trenger foreldre som er til stede. Men i alderen 2-10 år ivaretas de fleste barn nokså godt i barnehager og skoler.

Problemene melder seg normalt først i ungdomsskolen. I alderen 10 til 17 år er barnet i fare. Ikke i alderen 2-3 år. Da har poden fått bein å gå på. Da begynner hun eller han å ta egne valg. Å være hjemme med en selunge er etter min mening selektivt barnevern. Reelt barnevern er å være hjemme når barnet er 10 år gammelt, eller 11 år gammelt eller 12 år (og fra da av haster det virkelig: fra den ene dagen til den andre, har man plutselig mistet, først, kontrollen, dernest, kontakten).

Det er ikke min hensikt å agitere for at foreldre skal be om betaling for å være hjemme fra barnet er 10 år gammelt. Det er ikke min hensikt å agitere for noe som helst. Jeg vil bare ha sagt at dersom foreldrene vil gi barna en trygg oppvekst, så gjør de klokt i å være mest mulig tilgjengelige, mest mulig lydhøre, og ha mest mulig overskudd til å tilby barna sine hyggelige og varige alternativer til slanke- og puppepress, rusmidler, osv. når disse farene faktisk melder seg.

Hvorfor skriver jeg noe som de aller fleste sikkert er enige i? Av to grunner. For det første fordi det irriterer meg at enkelte kvinner bruker søte, runde, bløte barn med store seløyne som påskudd til å la være å jobbe, slik at fedrene må jobbe desto mer for å betale husgjeld mm., og derved ha desto mindre tid og overskudd til ungene, som trenger dem like så mye som de trenger mødre. For det andre fordi det er sørgelig at så mange skylder på skolen når ungene deres begynner å gjøre ting de ikke liker. “Han var jo så søt og god når jeg var hjemme med ham, men nå, i den klassen…”.

Ikke i den beste av gode verdener, er alle lærere optimale. God lærerutdanning er selvfølgelig bra, men gode foreldre er minst like viktig. Hvilket politisk parti våger å sette på sitt partiprogram at de vil arbeide for bedre foreldre? Hvor mange av oss har ikke hatt lærere som var samvittighetsfulle, ryddige, rettferdige og dønn kjedelige? Mange barn tåler ganske enkelt ikke kjedelige lærere. De fleste av oss har sikkert også hatt glitrende men lettere kaotiske lærere, rene fyrverkerier. Mange barn tåler ikke kaotiske lærere. Det er med lærere som med alle andre mennesker: Hver lærer passer bedre for noen enn for andre. Hver unge må utvikle kompetanse til å nyttiggjøre seg det den glitrende kaotiske eller den ryddige kjedelige læreren kan tilby. Dette må ungen lære, slik vi alle må lære å omgås menneskene vi er omgitt av. Vi må alle kunne overleve samvær med temperamentsfulle, kjedelige, tvangsnevrotiske, kverulantiske, naboer, sjefer, samboere, slektninger, barn, foreldre, osv. Nettopp disse samme temperamentsfulle, kjedelige, tvangsnevrotiske, kverulantiske, naboene, sjefene, samboerne, slektningene, barna, foreldrene, osv. kan i noen tilfelle også ha mye spennende å by på, eller kanskje ikke. Men overleve må vi i alle sure fall, og det er noe vi kan og må hjelpe våre barn med.

“Foreningen av dårlige foreldres ofre” har ikke enda partistatus i Norge. Men de krever obligatoriske kurs for vordende foreldre og jevnlige oppfølgingskurs for foreldre, noe á la heimevernet – tre uker hvert annet år. Noe slikt ville jo bli enormt kostbart, og det kan ikke på forhånd garanteres at behovet for barnevern vil bli tilsvarende redusert. Så forslaget fra foreningen er nok ikke noe å satse på. Pelshvalenes forslag er mye billigere, men det er en annen og ganske lang historie som antakelig ikke vil bli fortalt her.

Konklusjonen kan imidlertid ikke utelates: Foreldre eier ikke sine barn. De har dem bare til låns i 16 år. I løpet av den tiden kan de gjøre dem flyvedyktige eller de kan vingeklippe dem eller noe der i mellom. Når tiden er ute kan de, foreldrene, si, “det var ikke min skyld”, og det kan godt hende det stemmer, men det hjelper ikke. Det hjelper i alle fall ikke ungen. Etter å ha fylt 16 år, kan ungen si, “det var ikke min skyld,” men det hjelper heller ikke. Akk, når det gjelder livsdyktighet så må hver og en av oss svare for seg selv, så urettferdig det enn måtte oppleves.