Nov 012013
 

Noen har skrevet en bok om noen som i beste fall har vært stakkarslig og uansvarlig, i verste fall medansvarlig i at en liten gutt vokste opp til å bli en av tidenes mest kaldblodige forbrytere.

Pressen spretter sjampanjekorker, åtseletere av alle slag stiller til fest, og vi kan jo regne med at boka vil selge godt. Ikke det at folk i dag, i motsetning til før, i Norge i motsetning til andre steder, er spesielt tilbøyelige til å være kikkere. Også våre forfedre (apene) kikket, så dette har vi antakelig alltid gjort. Det er ingen grunn til å spille hellig.

Var det eller var det ikke etisk å trykke boka? Er det eller er det ikke etisk å gi den så stor pressedekning? Var det eller var det ikke uetisk å være en dårlig mor for Anders Behring Breivik?

Jeg lurer i ramme alvor på hvor mye dårlige mødre koster samfunnet i form av for eksempel kriminelle, dysfunksjonelle eller depressive samfunnsborgere. Kan man rett og slett definere dem som potensielle samfunnstrusler? Burde NSA overvåke dem på linje med muslimer i jakten på mulige terrorister?

Rasende sønner og døtre som forlater barndomshjemmet så snart de får lov, eller kanskje før, med sinnet forgiftet av hat til sine mødre og/eller fedre, vil bære kimen til ulykke i seg resten av livet. Det er ganske mange som i en alder av 15 år, 16 år, 18 år … under alle omstendigheter for unge til å stå helt alene i verden, sprenger rammen. Det kommer til å skje mye rart med dem, selv om flertallet tross alt vil komme seg gjennom livet på et vis. Et par selvmordsforsøk, kanskje, litt spiseforstyrrelser, kanskje, noen år på sengen med depresjon, kanskje?

Og bitterheten! Alle svakhetene og sorgen de bærer med seg livet ut, uansett hvor tøffe og begavede de er … Hvordan er det forresten med forfatteren av boken så mange av dens fremtidige lesere kaster egg på? Kan det hende at hun kjente igjen noe av det hun skrev om fra sitt eget liv? Hadde hun kanskje et helt personlig (i motsetning til spekulativt) motiv for å føle såpass mye dragning til temaet, at det måtte bli bok av det? Jeg påstår det ikke, jeg bare nevner det som en mulighet fordi man later til å ha tatt for gitt at hennes motiver var usle.

I mange tilfeller er foreldrene uskyldige i barnas ulykke. I enda flere tilfeller har de selv vært offer, uten nødvendigvis å vite det. Uansett burde de i de fleste tilfellene i lang tid ha gjort noe helt annet enn det de faktisk har gjort. Burde ikke det være tema?

Skal vi kriminalisere dem som gjør alvorlige feil i barneoppdragelsen? Da er det ikke mange av oss foreldre som vil unnslippe i alle fall noe juling. Dessuten er straff overhode ikke fruktbart her. Det å se ungen sin ha det vondt er mer enn straff nok for de fleste.

Jeg skriver dette ikke så mye for å forsvare en forfatter som muligens – men om dette vet jeg jo absolutt ingenting! – ønsket å gjøre et scoop. (Jeg blir forbannet hver gang jeg ser et TV-kamera dvele over et hulkende ansikt fordi jeg sterkt tviler på at den som avbildes ønsker å bli fremvist for millioner i oppløst tilstand. Ynkelighet er ikke vakkert, og det mest humane er å la være å vise det.)

Jeg skriver dette fordi omsorgssvikt kan ha fatale konsekvenser, og da må det vel være lov til å sette det på dagsorden? Jo, vi setter det i blant på dagsorden, men da oftest som kritikk av barnevernet. Det er lov å skjelle ut pressen, lærere, barnevernet og ikke minst politikere. Det er faktisk lov å nærmest lynsje politikere.

Men foreldre? Er de ansvarsfri?

 

Jun 172012
 

Breivik-saken vil koste oss dyrt. Ikke bare blir vi nødt til å forsterke psykiatriske institusjoner som skal håndtere voldelige “utilregnelige” pasienter (som, i verste fall, Breivik). Vi vil se en vesentlig økning i antallet psykoser etter belæringen vi har hørt fra de sakkyndige i team 1.

Sønner over 20 år som flytter hjem til mor og som ikke studerer eller har jobb gir jo grunn til bekymring. Når de i tillegg ikke vasker etter seg, slenger klær på gulvet, svarer mutt og i enstavelsesord etterfulgt av “jævla hore” eller”fitte”, vil mødrene kunne henvise til “funksjonsfall”, og kreve å få dem tvangsinnlagt til observasjon. Det kryr av slike gutter i dette landet!

Menn som hadde inkompetente mødre og som derfor slår og sparker sine samboere, ja bent fram torturerer dem (fordi de, mennene, forstår det andre ikke forstår, nemlig at kvinner er infame og farlige) vil jo måtte legges inn som psykotiske på grunn av “realitetsbrist”.

Folk som ser engler er jo klart psykotiske. (Det finnes som kjent ikke engler.) Mange kristne risikerer å få et søkelys rettet mot seg. De må i alle fall vokte seg mot å si at Gud har “utpekt dem til” å gjøre det ene eller det andre (for eksempel til å passe på gamle mor eller til å hjelpe foreldreløse barn i Bolivia). Vi andre, vi som er friske altså, vet jo at det ikke finnes noen gud.

Vi vet også – dvs. noen av oss vet – at heeling er noe folk ønsker å tro på, men at det ikke foreligger etterprøvbar dokumentasjon på at det er mer enn det. Det finnes et voksende antall mennesker i dette landet som kan sverge på at de er blitt helbredet av heelere.

I perioder har en anseelig andel av befolkningen telepatiske evner.

På Island hadde flertallet (i betydningen > 50% av befolkningen) sett “drauger”, altså spøkelser, da jeg bodde der for noen år tilbake.

Alle disse menneskene må få hjelp til å komme tilbake til virkeligheten. Psykose er nemlig per definisjon en alvorlig, potensielt livsfarlig tilstand.

Nå er det så at vår Breivik har valgt en dagdrøm som deles av få i vårt land. For det første er han utpekt ikke av Gud men av tempelriddere. For de fleste nordmenn oppleves en slik påstand som “bisarr”.

Her tror vi ikke på tempelriddere, men for en som har forlest seg på romantiske tempelriddersagn, så er dagdrømmen om tempelriddere ikke mer bisarr enn dagdrømmen om heeling. I England i det nittende og tyvende århundre var det mye tempelridderromantikk å finne hos bokhandlere. Også jeg, som altså er en internasjonal pelshval, fikk mye tempelridderlitteratur med meg i barndommen.

Svært mange mennesker ble så inntatt av Dan Browns “Da Vinci kode”, at de faktisk betraktet den som en slags historisk roman. “Da Vinci koden” opererte med tempelriddere, altså moderne tempelriddere. Og det finnes faktisk fortsatt en lys levende tempelridderorden. Tenk det!

Jeg vet ikke hvordan du har det, men min evne til å dagdrømme er nesten ubegrenset. Du vil innvende: Men jeg kjenner tross alt grensen mellom dagdrøm og virkelighet. Til det vil jeg si: Mulig det, men jeg kjenner masse mennesker som har redusert innsikt i hvor grensen ligger for det virkelige. Vi ser for eksempel stadig vekk i næringslivet og i det private at aktører satser og taper alt de har på en drøm de burde hatt vett til å la være å tro på. Det gjelder økonomi, det gjelder kjærlighet, og det gjelder egentlig det meste. Å se engler er relativt uskyldig, men å investere familiens formue på pyramidespill er ikke uskyldig. Å satse hele sitt fremtidige liv på en mann/kvinne en tror er noe helt annet enn det han/hun er (og alle unntatt den bergtatte kan se det) kan være fatalt.

Breiviks fatale dagdrømmer er annerledes enn våre. Han har ikke hatt noen typisk norsk oppvekst, og har derfor andre referanser enn våre. Dessuten mener han at han er etlet til store ting. Evnene hans strakk ikke til, og forholdene lå ikke til rette. Men hans viljestyrke er enorm. Han er til og med villig til å sone en livsvarig straff for å betale for “his moment of glory”.

Det forundrer meg at psykiaterne i det første sakkyndige teamet  har tatt ham så dødsens alvorlig. Jeg kan tenke meg flere grunner til at han i den situasjonen han var, ville ha løyet hemningsløst:

Han har åpenbart vært opptatt av strategi. Det han sa til psykiaterne, ville før eller senere komme allmennheten for øre. Han måtte være sin egen informasjonssjef, men han feilvurderte situasjonen: Norske menn og gutter har ikke forlest seg på romantisk tempelridderlitteratur – og de har ingen aning om at det fortsatt finnes en tempelridderorden. De blir derfor ikke imponert over hans påståtte forbindelser.

Han var i isolat og hadde ikke peiling på hvordan handlingene hans var omtalt i pressen. Han visste at de ville bli fordømt, men håpet at en liten skare av skjulte sympatisører ville beundre ham. Han måtte formidle håp til dem. Han måtte gi dem tro på at “vi” står sterkere enn man tror. Han måtte få dem til å tro på at “det vil komme forsterkninger utenfra”, at “vi er ikke alene”. Sånn sett gjorde han hva generaler og næringslivet gjør helt rutinemessig. Han forsto at  bløff og image er avgjørende.

Det er ikke fordi Breiviks skjebne er viktig for meg at jeg skriver dette. Det er for psykiatrien jeg faller på mine knær og ber.

Når psykiatrien kan erklære en mann for psykotisk, slik at han blir dømt til tvungen psykiatrisk behandling, kan psykiatrien også erklære en mann for helbredet av sin psykose. En angivelig psykotisk Breivik vil, dersom han er litt lur, kunne slippes fri om noen år.

Verre er konsekvensen for psykiatri som fag, dersom det i denne monumentale saken ikke lykkes å markere en grense mellom psykopati og psykose. At de to ordene er såpass like at mange ikke klarer å skille ordentlig mellom dem er ille nok. Om ikke en gang psykiaterne klarer det, tør jeg ikke forestille meg følgene.

Psykopati har vært psykiatriens stebarn helt siden begrepet oppsto. Nå finnes det ikke lenger i psykiatriens nomenklatur. Det er blitt erstattet av f.eks. dyssosial personlighetsforstyrrelse i det diagnostiske kodeverket som brukes i Norge (ICD-10) (http://no.wikipedia.org/wiki/Dyssosial_personlighetsforstyrrelse), og i det USAnske DSM, er det erstattet med “narsissistisk personlighetsforstyrrelse”).

Jeg hadde ikke anledning til å høre på alt som ble sagt av de to sakkyndige. Hvordan de definerte “psykose” vet jeg ikke. Men dersom Breivik er psykotisk er også jeg det: Jeg ser så stort på meg at jeg innbiller meg at jeg ser lengre enn psykiaterne. Dessuten er jeg åpenbart også “bisarr” (jf. flere innlegg i denne bloggen).

Langt verre er det at alle mine signallamper blinket når jeg lyttet til de to og hørte hvordan de brettet ut hvert sitt arsenal av hersketeknikker.

Hvor mye av psykiatrien er etterprøvbar?