Dec 012019
 

When Pinochet came to power, he gave the so-called Chicago Boys (economists inspired by Milton Friedman) a free rein in remodelling Chile’s economy. Also, he enacted a new and obviously controversial constitution.

When Pinochet stepped down, the dictatorship ended, but the Pinochet constitution, enacted in 1981, is still in force. Moreover, the Chicago Boys’ neo-liberal market fundamentalism has reigned undisputed: The country is rich, but most of its people work their butts off for next to nothing. Proper education and health care are beyond their means.

What is being indicted in Chile is not so much the president as neo-liberalism.

I fear for Chile. Soldiers target protesters eyes, hoping to frighten them. When protests continue although so many people have been blinded or killed… who knows what will happen? Will the wealthiest 10% once again launch a dictatorship to prevent the slightest redistribution of wealth and income? The protesters must be extremely brave and/or extremely desperate, because they know what they’re up against.

Unlike Spain, Chile has not attempted to forget the dictatorship. Chileans have mourned its victims, paid some compensation to its survivors, built museums documenting its abuses, etc. What’s more, they have Patricio Guzman. His haunting documentaries are not only about Chile, but about mankind. If you cannot buy, borrow, rent or steal them, you will find some of them on Youtube.

Sep 172019
 

Do you remember when you started having opinions of a political nature? I do. I was about 15 when I started taking an interest in international affairs. Let me admit that I was going to a very good international school. We were even trained to debate positions that we did not necessarily hold. We had to read up on them, naturally.

My own personal opinions mirrored those of my father, whom I considered eminently respectable. He took pride in not being “biased” so he would present his views in the following manner: On the one hand, you have… and on the other hand, there is… .

This seemed an admirable approach, so I tried to be “unbiased” too, until I discovered that he was a loyal supporter of a political party and that the views I had developed on the basis of his approach were not unbiased at all. By then, I was 16-17, and we had some pretty hefty arguments.

I am writing this much about myself because I think that for most of us, political outlook is initially based on that of our parents, then on whatever analytical training we get at school, and then…

… well, then things start to get a little fuzzy. For most of us, the guiding light will be the media, and our opinions will basically echo those voiced by the media we are attracted to, including social media. Some of us make friends from the other side or perhaps even travel to the other side, whatever side that may be. But it goes without saying that most of us will hold “mainstream” opinions, i.e. the opinions voiced by mainstream media.

Now what are mainstream media? In Norway, the main news outlets, apart from the National Broadcasting Company, are owned by the Schibsted Group. Among the newspapers it owns are the most “respectable” one (Aftenposten) and the far less respectable but bestselling VG. Both are obviously available online. So the majority of people in Norway will hold views that tend to be voiced by these two very different news outlets.

It is true that if you read either of them, you will find a range of opinions, but I would be able to list, without hesitation, a few of my own that you would only rarely find. If you ask the editorial boards of the papers in question why they do not more frequently print articles advocating that we leave NATO, they will reply: Only 10 % of the population votes for a party that wants us to leave NATO.

Now, let me remind you of the chicken and egg causality dilemma:

  • Why do people vote for parties that do or do not want the nation to be part of NATO? How are they informed?
  • Who stands to gain from our continuing to be a NATO member? How do they make sure voters continue to endorse membership?
  • Why would anybody bother to invest in a newspaper? (If I were rich, I would lay my eggs in another basket.)

Above I wrote: “Some of us make friends from the other side or perhaps even travel to the other side, whatever side that may be.” I did just that. I made friends from other sides and I travelled to other sides. One of the other sides I travelled to was Chile. I was advised that El Mercurio was THE respectable paper. I ask you to please listen to the story told on this link:

https://www.aljazeera.com/programmes/listeningpost/2019/09/talk-chile-el-mercurio-190914083123442.html

Feb 272019
 

Not so very long ago, there was a country where most of the people were very poor, and some were very well off. By dint of solidarity, self-sacrifice and organisation, the people who were very poor were able to elect a president who was actually willing do to his very best for them, even to die for them. During his presidency, things changed for the better for the vast majority of the country’s population.

You will no doubt have heard of the country, its people and their president, as it was was a democratic country which was killed, as it were, together with its democratically elected president, by a barbarous, US-supported coup d’etat on 11 September 1973.

We tend to think of ugly dictatorships in terms of ugly presidents wearing sunglasses. Pinochet was no doubt ugly and he did indeed wear sunglasses, but I do not believe that he killed Chile. It takes more than a man or two to kill a democracy, and Pinochet was anything but charismatic, far less brilliant.

I would like to recommend an interesting documentary about the run-up to the coup. It tells us a great deal about the mechanisms behind the political scene in a country split between the wealthy few and the innumerable poor. As at today, the film can be found on Youtube. It is called The Battle of Chile Part I (IMDb gives it 8.3)

I believe that Chile never really recovered from the trauma of dictatorship. I fear that the lesson they learnt there was that democracy only applies if it favours those who already have more than enough. For Chileans, what has been happening in Venezuela is sadly deja vue.

Sep 112013
 

Nok en deilig sommerkveld. (Sommer? Det er 11. september!) En fet og vakker måne henger over tretoppene foran meg, og det er 9/11, 12 år etter angrepet på tvillingtårnene mm., som forårsaket 2997 dødsfall.

Nok en deilig sommerkveld i fredelige Norge, dagen etter et stortingsvalg som ikke ga overraskende resultater, og det er på dagen 40 år etter at et brutalt USA-støttet militærkupp gjorde slutt på Chiles fredelige overgang til sosialdemokrati, slutt på muligheten til å ta høyere utdanning for folk som ikke kom fra overklassen og for øvrig kostet ca. 3000 menneskeliv; omtrent det samme som angrepet på tvillingtårnene.

Ja, det var 40 år siden, og diktaturet er slutt. Chile er et rikt land, men likevel meget primitivt i forhold til i 1973. Året 2013 har for eksempel vært preget av at skoleungdommer, lærere og foreldre og mange andre bankes opp av politiet i periodevis daglige demonstrasjoner. De unge krever at utdanning ikke lenger skal forbeholdes en økonomisk elite.

Chile er langt fra noe utviklingsland! Det er et vestlig demokrati som går så det suser, om vi skal tro det vi hører i media. Men akk, det drypper ikke mye på klokkeren.

I tillegg til de ca. 3000 drepte kostet diktaturet unevnelige lidelser for tusenvis av mennesker som ble internert og torturert etter alle kunstens regler av torturister som ble forberedt til oppgavene i treningsleire i Panama i USAnsk regi. Rundt 28.000 ofre fikk i 2004 symbolsk oppreisning for overgrepene de ble utsatt for i løpet av diktaturet (the Guardian). Antallet har visstnok steget siden da til nærmere 40.000. Det at de fikk oppreisning, om enn aldri så symbolsk, er prisverdig! (Torturofrene fra Franco-regimet i EU-landet Spania har for eksempel ikke en gang fått en beklagelse.) Men ingenting kan hviske ut fysiske og psykiske arr fra mange års terror.

Dette var et eksempel på USAnsk utenrikspolitikk. Vi har i dag, 9/11, med nød og neppe sluppet å bli vitne til nok en USAnsk utenrikspolitisk løsning. Takket være russisk inngripen har USA besluttet å gi Syria en frist. USA vil altså likevel ikke “straffe” Syria fordi landets president skal ha brutt folkeretten ved å bruke nervegassen sarin, et masseødeleggelsesvåpen.

Jeg vil parentetisk nevne at sarin ble brukt i Chile under det USA-støttede diktaturet, der det ble produsert av biokjemikeren Berríos og CIA-agenten Townley. Det lyktes aldri å stille Berríos for retten etter diktaturet fordi han ble drept antakelig av sine egne for at han ikke skulle avsløre dem  (Wikipedia). Det hører nemlig med til historien at selv om overlevende torturofre i Chile fikk en symbolsk oppreisning så går mange av de ansvarlige enda fri, og Pinochet selv ble som kjent aldri stilt til ansvar for sine handlinger. Townley lever under dekning i USA hvor han er gjenstand for “vitnebeskyttelse”. Det skulle tatt seg ut om tyskerne beskyttet sine nazistiske torturister, ikke sant?

Det er ikke lett å vite hva som er sant og hva som er usant når stormaktene er ute og går. Syria er et tragisk eksempel på dette. Reaksjonene på at Obama likevel ikke vil angripe Syria går mye ut på hvorvidt han viser “svakhet”. I Norge hører vi ikke mye om at det kanskje ikke var Assad som beordret bruk av sarin. På nyhetene fra den islandske statlige kanalen RUV i går hørte jeg at Gerhard Schindler, lederen for den tyske etterretningstjenesten Bundesnachrichtendienst, skal ha opplyst at avlyttet kommunikasjon har vist Bashad al Assad ikke har tillat bruk av kjemiske masseødeleggelsesvåpen. Island er et lite land, og ingen bryr seg om nyhetene derfra, så derfor kan RUV av og til fortelle ting man ikke hører på NRK.

Samtidig er en belgisk lærer og en italiensk journalist nettopp sluppet fri etter fem måneders fangenskap i Syria. De dro til Syria fordi de sympatiserte med opprørerne og ville dokumentere frigjøringshærens tapre kamp, men de ble tatt til fange av en liten gjeng “forvirrede unge menn som lot som om de glødet for frigjøringskampen, men som i virkeligheten bare var opptatt av å berike seg”, som belgeren forteller. I et intervju på belgisk TV forteller han videre at han han har overhørt samtaler som tyder på at det ikke var regjeringshæren men opprørerne som brukte nervegassen. Han sier det gjør ham meget vondt å si dette, da han siden mai 2012 har hatt en brennende sympati med opprørernes kamp (belgisk TV)

Er han blitt kjøpt og betalt av regjeringsstyrkene? Vanskelig å vite, ikke sant. Sikkert er det imidlertid at pelshvaler ikke gir mye for “opplysningene” fra offisielt hold i USA eller for den del fra Storbritania. Det er tross alt ikke lenge siden angrepet på Irak med nesten identisk begrunnelse.

En annen sak er at uansett hvor mye vi enn gråter for Syria nå — og det gjør vi —  så kan ikke et væpnet angrep fra vestlig hold befri landet fra den grusomme borgerkrigens irrasjonelle grep.

Noe som karakteriserer en pelshval er at den har god luktesans. Den kjenner lukten av råtnende løgner på tvers av verdenshavene. Men den kan lite gjøre for å fjerne kilden til den vonde lukten. På vegne av de få gjenlevende pelshvalene, beklager jeg dette inderlig.