Dec 062014
 

En sjelden gang blir jeg glad. Det er i alle fall sjeldent om vinteren, siden jeg hverken kan eller vil gå på ski, nyte julebord eller se på TV. Men glad ble jeg.

Det er også ytterst sjelden jeg føler jeg har oppdaget sannheten, og godt er det, for jeg har problemer nok som det er – det er ikke lett å være pelshval om vinteren – om jeg ikke også skulle ha en personlighetsforstyrrelse.

Men nå har det seg slik at jeg er blitt glad og har oppdaget sannheten nesten samtidig, og det midt på vinteren! Det er for øvrig ikke jeg som har oppdaget sannheten, men en filmskaper som har oppdaget den for meg. Filmskaperen heter Roy Andersson, men hva sannheten er, kan jeg sannelig ikke si, bare se i hans filmtrilogi.

desember_vennerBildet til høyre har ingeting med hans filmtrilogi å gjøre, men jeg ville ikke ha tatt med meg kamera på min hundetur i kveld, om jeg ikke nettopp hadde sett  “En duva satt på en gren och funderade på tillvaron”.

Personene til Roy Andersson sier nesten ingenting. Det er ikke minst derfor det er blitt film av dem: De har et problem de ikke er klar over, kanskje et problem mange av oss andre også har uten å være klar over det: Vi får ikke egentlig satt ord på det vi føler og tenker.

Noen omgir seg riktignok med skummende tale, egen og andres. Andre klarer i det minste å konversere såpass at de unngår at samvær ebber ut i flakkende blikk, stillhet som høres og noen som stormer ut av rommet (eventuelt også andre som stormer etter).

Personene i Roy Anderssons filmtrilogi gjør ikke det. De later ikke en gang til å prøve å kommunisere ordentlig. De er liksom forbi det der med samtale. De fleste av dem virker rent ut sagt litt stakkarslige, men det er likevel de som bærer det filmene har å fortelle oss, og det er ikke lite. Filmene sier det meste, og mere til. Ja, det er kunst, påstår nå jeg.

De er også underholdning og de handler om livet. Er de dermed også realistiske? Tja. Hva er nå egentlig realisme?

Voksne pelshvaler har levd så lenge at de er lut lei “ismer”, men ismenes tid er nok ikke over og blir det kanskje aldri. Det later til at ett av menneskets fortrinn fremfor andre arter er dets evne til å strukturere og katalogisere. Denne evnen blir for eksempel målt i intelligenstester. Også kunst må finne seg i å bli katalogisert, akk. Pelshvaler har sett ismene, trendene, motene og skolene går i beina på hverandre. Vi har sett neo-gotikk og neo-neogotikk for ikke snakk om nyklassisme som altså er neo-neo-neoklassisme. Nå har vi lenge lidd under minimalismen, som grovt forklart går ut på å skrelle vekk alt, og erstatte det med ingenting. Dyrt er det og, om ikke i produksjon, så for forbrukeren (paradoksalt nok).

Noen vil kanskje hevde at Roy Anderssons filmer er minimalistiske. Den mannen kan nemlig virkelig skrelle vekk. Men det som kommer i stedet er ikke “ingenting”! Alt han lager er omhyggelig konstruert inne i et hermetisk studio: gater, kafeer, og alt det andre merkelige han finner på. Hvert fottrinn høres, hvert glass eller albu som plantes på bordet, hver fugl som flytter seg og hver kvist som brekker. Høres, registreres og lagres. Hver scene er et bilde, et vakkert bilde, intet mindre, som minner meg om bilder jeg har sett i National Gallery, for eksempel, og i Danmark (Hammarshøi). Selv scener i triste femtitallsleiligheter. Ingen skal fortelle meg at femtitallsleiligheter ikke er virkelige! Her dreier det seg ikke om et maleri som gjenspeiler virkeligheten, men om en virkelighet som gjenspeiler malerier gjennom hundrevis av år.

desember_nattMen hvilken virkelighet dreier deg seg om, og hva er handlingen? Stiller du meg disse spørsmålene, vil jeg spørre tilbake: Hva handler virkeligheten om? Slik jeg ser det handler filmen om deg og meg, om hvordan vi forholder oss til nuet og til fremtiden.

Sannheten jeg har oppdaget er at kunst i alt for stor grad har vært opptatt av “plot”, for å bruke et moderne ord. Kunstnere har ønsket å tekkes publikum med å utruste litteratur, film og sågar billedkunst med historier om kamp mellom det gode og det onde, om ofre og helter, om overvinnelse mot alle odds, om forsakelse for fellesskapets skyld og mye annet vakkert. Jeg skal være den siste til å kaste sten på en god historieforteller. En god historieforteller er som en ypperlig tegner. Begge trengs!

Det pelshvaler ikke liker er alt juggelet som henges på den gode historien i film, i malerier og i romaner, selv i musikk. Kanskje kommer jeg tilbake til alt det pelshvaler ikke liker i et senere innlegg. Kanskje ikke. Sikkert er det at mange gode fortellere, tegnere og musikere utnyttes til å lage juggel. Dette er et stort kapittel jeg ikke skal si et ord mer om nå.

Fordi folk gjerne liker – og med god grunn – en god historie, så utnyttes den gode historien ad infinitum. Resultatet er en endeløs rekke filmer som, fra en pelshvals perspektiv, knapt kan skilles fra hverandre.

Roy Anderssson har viet mesteparten av sin kunst til kommersialiteten uten anførselstegn. Han har vært, og er enda, en av reklamefilmens mestere. Ærlig og redelig reklame, slik jeg ser det. Trilogien hans er produktet av overskuddet han har opparbeidet av å vie sin kunst til uforfalsket kommersialitet. (Her er det altså noen tranpiller å svelge.)

For meg er hans navn som gravert i stein etter at jeg igjen har sett at han uten “plot”, uten torturscener, uten snev av sentimentalitet, nostalgi eller erotikk, uten biljakt, psykoterror eller “fantasi”, uten hyl og/eller skrik og med så mye malerisk estetikk klarer å fortelle så mye om livet slik det er og antyde så mye om livet slik det kunne ha vært. Men kjedelig er det ikke: En som var til stede under visningen på filmfestivalen i Venezia (hvor han vant Gulløven), beskrev tilskuerne da de kom ut i dagslyset som “shellshocked”.

Vær hilset Mester Andersson!