Nov 222014
 

Vi feirer i disse dager murens fall. Benket foran TV lytter vi rørt til folk som klarte å komme seg over eller under den og gleder oss med dem som så den falle, og det er ikke bare én men flere elefanter blant oss i rommet.border-fence

Ingen nevner vår tids murer, for eks, den i Ceuta  og den langs USAs sørlige grense.

BBC skrev allerede den 29/9 at så langt i år hadde offisielt 3072 mennesker mistet livet i forsøk på å krysse Middelhavet. (Middelhavet fungerer jo som en mur.) De skriver videre at kilden deres anslår at det reelle tallet er tre ganger høyere.

Sør for murene lever man farlig, i den grad man lever. I Guatemala, Honduras og Mexico var det i 2012 henholdsvis 6025, 7172 og 26037 drap. Dette er vel og merke de offisielle tallene. (United Nations Office on Drugs and Crime).

Statistikk viser et klart samsvar mellom fattigdom og vold. Mer enn det: Det later til å være klart dokumentert at fattigdom der det er store forskjeller mellom fattig og rik (som dem vi ser i Mellomamerika) regelrett avler vold. (Det er mye dokumentasjon for dette, noe av det så faglig at det nesten er uleselig, f.eks. fra World Bank. Denne avisartikkelen sier vel ganske kort noe av det samme, mens Oxfam har nettopp utgitt en viktig rapport viet til emnet.

Ja, det later til å være generell enighet om dette, men inntektsforskjellene bare øker! Er ikke det rart? Også i Norge! Veldig rart altså. Dreier det seg om noe vi mennesker ikke kan kontrollere? Eller er det faktisk slik at vi kan velge om vi beskatter de rikeste eller de fattigste i samfunnet?

Jeg går ut fra at de fleste av oss er enige om at elefanter i rommet ikke bidrar til noe godt inneklima. Vi må bare ikke gjøre noe nummer ut av dem, for slik må det vel være, akk; trist for druknende afrikanere, selvfølgelig, men livet er nå en gang slik det er. Vi putter tross alt gjerne penger på bøsser. Vi er i alle fall ikke slemme, som Assad og IS.

Huff ja, syrerne – var det to millioner av dem som er på flukt, sa du? Men vi må passe på å ikke la slike tanker forsure hverdagen, ikke sant?

Utover enigheten er det nok mye rusk. Det er det fine med demokrati (som for øvrig har mange ulemper). Vi har ulike løsninger eller ingen løsninger, og ulike måter å fremme eller ikke fremme våre eventuelle synspunkter på. Enten vi hisser oss opp eller ikke, går i demonstrasjonstog, driver med selvskading, ber til Gud eller er sivilt ulydige, så gir vi uttrykk for noe, og i de fleste tilfeller er det helt greit.

Vi får være takknemlige for at vi bor trygt og godt inne i den fine glasskulen vår, med druknende, sultende mennesker behørig utestengt, på utsiden. Av og til flimrer det ubehagelige syn over skjermen: ansikter fordreid av hat, men det er ikke vår virkelighet. Det er bare på TV. Nå er det snart jul, og finstas og fest. Av og til er det bryllup. Vi kan snurre rundt og rundt oppå toppen av brudekaken inni glasskulen vår. Jeg lurer på om jeg skal omdøpe meg til Festhvalen.

Mar 152009
 

En pelshval kjenner ingen landegrenser. Dermed er pelshvalen på sett og vis en verdensborger, selv om den aldri har vært i Mongolia, for eksempel, eller i Bayern. Pelshvalen beiter her og der langs kyster, myser nærsynt på telt langs bredden og på barbente unger som leker mellom gresstuster og søppel, der det finnes både gress og søppel. Det later nemlig til å være negativt samsvar mellom gress og søppel: Jo mer gress, jo mindre søppel, og omvendt, forutsatt at kumøkk ikke defineres som søppel.

Langs Norskekysten er det lite søppel, desto mer gress, og pussig nok også lite kumøkk. Her bor folk ikke i telt. De har vinduer i sine boliger, så man kan se selv om man er nærsynt at flesteparten av dem tilbringer kveldene foran blafrende skjermer som utstråler sterke og skiftende farger. Disse skjermene tilfører her mye av den åndelige føden mennesket later til å trenge en god del mer av enn andre arter.

På samme måte som folk andre steder, søker folk her adspredelse, trøst, glede. Det gjør de blant annet ved å se på vanndrivende skrekkfilmer eller ved å krige med data-uhyrer. Forstå det den som kan. Denne artens hjerne er i sannhet et mysterium.

I sine små kokonger ved sine skjermer holder innbyggerne ved den lange kysten den globale virkeligheten fra livet. Om dagen, når de møtes over kaffekopper på arbeidsplasser, kan de dele inntrykk fra gårddagens sendinger og føle seg som ett folk, med ett språk, til forskjell fra andre folk med andre språk. Da er de i en stor kokong. De håper i fellesskap at de lune husene deres skal få bestå, at bombene fra Midt-Østen aldri vil lande her, at ørkenspredningen aldri vil strekke seg hit, at isen fra nord aldri vil komme tilbake.

Tenk om alle disse velfødde, veltrente hjernene, disse mysteriene, i fellesskap kunne ha oppfunnet egget! Tenk om de kunne klekke ut hvordan det som tross alt er igjen av klodens fabelaktige ressurser kan fordeles mellom klodens mange folk, slik at det blir mindre søppel og mer gress også langs alle andre kyster. Da vil det bli gode tider for oss pelshvaler.