Jun 262010
 

Under det navnet ble en brasiliansk film om BOPE, politiets militære elitetropp i Rio de Janeiro, sluppet på markedet i 2007. Basert på en dokumentarroman skrevet av en sosiolog i samarbeid med to tidligere BOPE offiserer, måtte det en lekkasje til for at filmen overhode kunne bli tilgjengelig for offentligheten. Den avslørte for mye brasiliansk korrupsjon og for mye av BOPEs indre liv og metoder (les: brutalitet).

Trailer: http://www.youtube.com/watch?v=0jeTL9hC3Wg

Filmen slo ned som en bombe i Brasil, og møtte meget heftige kritikker, positive som negative. På den negative siden ble det fremhevet at den legitimerte politivold. Mitt anliggende er ikke å vurdere metodene til elitetroppen i Rio. Årsaken til at jeg finner filmen verdifull, er at jeg har en sterk, begrunnet mistanke om at den speiler virkeligheten ikke bare i Rio, men i store deler av verden. Uten å kjenne virkeligheten vil de fleste forsøk på å drive handel, krig, politisamarbeid og diplomati, komme til kort, i beste fall.

Krigen i Afghanistan er et eksempel. Men heller ikke den er mitt anliggende for i dag. Mitt anliggende er at man må forstå motparten for å oppnå resultater. Med “forstå”, mener jeg at man må kjenne motpartens ryggmarg. Det holder ingenlunde å ha tatt 40 vekttall i studier om motparten; ikke en gang 120 vekttall er nok. En må forstå motparten så godt at en nesten blir ens egen motpart. Det finnes faktisk de som kan forstå motparten så godt at de kan tenke som motparten samtidig som de ikke mister synet av sitt eget overordnede mål. Det jeg skriver her er nesten en invitasjon til psykopati, og det er dessverre alt for ofte psykopater som benytter seg av teknikken. Men det er også mulig å forstå en motpart uten å miste egen ryggrad og uten å være psykopat.

Pelshvalers motpart rår jeg, for eksempel, ikke med, fordi jeg ikke forstår den. Pelshvalers motpart er det store flertallet av befolkningen i de priviligerte landene i vesten. Jeg har i kveld sett en rystende film som tilsynelatende sier at mot narkobandenes kyniske brutalitet nytter kun enda mer brutalitet. En slik måte å tenke på forstår jeg, respektfullt, alvorlig og ettertenksomt. Jeg tillater meg å mene at konklusjonen er meget beklagelig, og jeg setter tankene i sving for å prøve å motsi den, men jeg forstår den. Mine egne medborgere, derimot, i mitt eget land forstår jeg ikke. Virkeligheten filmen speilte var grufull og rystende. Det er derfor ikke vanskelig å overtale oss at drakoniske mottiltak må til. Virkeligheten i mitt eget land fortoner seg som idyllisk. Det er derfor ikke mulig å overtale flertallet at vi, alle sammen i alle vestens land, må endre kurs.

Etter å ha sett filmen går jeg ut en tur. Vi har hatt en kraftig regnskyll i kveld, og luften er så ren som i en virtuell verden. Det dufter enda av forsommerens avblomstrendre philadelphis og syriner, og av nyslått gress. Ikke en eneste humle eller veps er å se. Hvem kan tro at vår natur står for fall? På et hjørnet står det en utlending som er ute og nyter stillheten og den friske luften, får en tro, for det er meget usannsynlig at han er en “speider” for den lokale mafiaen. På neste hjørnet står det også en utlending, men der er det faktisk en bussholdeplass, så han er nok heller ingen “speider” for mafiaen. Det er fredelig, med andre ord. Det er sommer, vi har tak over hodet, vi har mat, og vi har grunn til å tro at vi vil kunne nyte en deilig helg.

Pelshvalenes motpart bor altså ikke her i nabolaget. Pelshvalenes motpart er allestedsnærværende, faktisk, akkurat som mafiaen i favellaene i Rio. Motparten forstår ikke, eller gir blaffen i, at de godene vi nyter, antakelig ikke vil kunne nytes av våre barnebarn. Motparten sier at “vi har så ofte hørt at en katastrofe sto for døren; vi har så ofte hørt pressen rope ‘Ulv!’.” Akkurat det argumentet kan jeg faktisk forstå, fordi media lever av å rope ‘Ulv!’.” Det jeg ikke forstår er at motparten ikke tar inn over seg at denne gangen er det mer enn pressen som advarer. Det er, eller bør være, helt og aldeles åpenbart for alle som har øyne og ører, med eller uten klimapaneler, med eller uten fredsforskningsinstitutter, med eller uten Amnesty International, at selv atomvåpen ikke til evig tid vil kunne forsvare oss mot langt større farer enn narkoligaer.

Kloden er i ferd med å bli ødelagt. Om det hersker det liten vitenskapelig tvil. Det hersker mer tvil om hvor lang tid det vil ta før vi merker det her, og om hvilke grep som bør tas. Men den største tvilen gjelder hva vi skal gjøre med motparten, som altså danser ufortrødent videre på det synkende skipet.

Er det pelshvalen eller motparten som er problemet her?