Feb 022016
 

I nabolaget mitt har det ikke vært nevneverdige endringer det siste året, bortsett fra at det tar litt lengre tid å komme seg til jobb enn i fjor – og det kan ikke anses som endring da det i fjor også tok litt lengre tid enn året før, og også året før der igjen, osv.

Så av de globale problemene er det fint lite jeg kjenner på kroppen. Globale klimautfall gjør seg riktignok så vidt gjeldende også i Norge, men jeg og mitt ble skånt for orkanen Tor.

Må jeg da nøye meg med å debattere for eller i mot karikaturtegninger så lenge? Det vil si: Er det, eller er det ikke «greit» å lage karikaturtegninger av profeten? Kan det eller kan det ikke likestilles med karikatur av Hillary eller Erna? Osv.

Tro meg, jeg har meninger om saken, men anser den som relativt uvesentlig sammenlignet med at gudane må vite hvor mange titalls tusen mennesker, blant dem også kvinner og små barn, har mistet livet i den dramatiske flukten til Europa fra desperat nød eller krig. Det angår oss i alle fall i den grad Europa en kort stund åpnet sine grenser.

Men akk. Det var så overveldende mange mennesker som kom! Vi stengte grensene igjen og har tatt i bruk det snedige uttrykket «grunnløse migranter» for å forklare at vi i Storskog slenger døren i fjeset på syklende afghanere og selv syrere.

Så det som virkelig bør angå oss er at man i Finnmark nå får kjenne litt av hvert på kroppen. Det skulle bli Finnmark som først fikk merke at den globale virkeligheten er i ferd med å innta Norge. Det er nesten som et aldri så lite gufs fra andre verdenskrig. Enkelte personer, her og der, tar inn og beskytter flyktninger. Loven forbyr deg og meg å gi husly til folk som risikerer livet for å komme til et land der de håpet å finne trygghet, dersom de er “grunnløse flyktninger”. Vet du det? Det ble straffbart i 2008.

Her og der i Finnmark vil hjertevarme mennesker bli tiltalt og kanskje dømt fordi de ikke kunne holde ut tanken på at frosne og traumatiserte fremmede risikerte å bli drevet fra landet, slik jøden blir fordrevet i Wergelands dikt “Juleaftenen”.

Det er ikke bare loven som er ute etter flyktningene og de hjertevarme Finnmarkingene. Mange nordmenn anser det som landsforræderi å slippe inn tusenvis av utlendinger. De fleste av dem tier om det de mener, men en liten minoritet sender trusselbrev. Av disse, igjen, er en ørliten minoritet villig til gjøre alvor av truslene.

Det er for tiden ikke greit å være hjertevarm finnmarking. Jeg regner med at mange av dem lever i kontinuerlig og velbegrunnet frykt. Kanskje må også de søke asyl i et annet land.

Så i Finnmark er det alvor. Hvordan har politiet det der? Det kan ikke være lett for dem heller. De må gjøre det de er pålagt å gjøre, men også politifolk har hjertevarme.

Dette er noe helt annet enn karikaturtegninger!

***

Når Europas grenser forseres av hundretusener av fremmede på flukt fra sine hjemland er det helt naturlig at folk er redde og vil bolte porten og låse alle dører. Jeg mener det! Til alle tider har det vært slik at når trellene gjorde opprør, nøyde de seg ikke med å ta sin rettferdige del: De voldtok og for den del drepte herrefolkets kvinner og døtre og brant deres slott (og kunstskatter). Dette har man også gjort i protestantismens navn, for eks. i det veldige og blodige bondeopprøret i 1625 i Tyskland. Det er altså helt naturlig at folk er redde.

Det som ikke kan forsvares, etter mitt syn, er at mens Finnmark gjennomlever et brått møte med verden, så maser media-Norge om hvorvidt det er «greit» med karikaturtegninger.

Media er også bekymret for at Norges priviligerte økonomiske status kanskje står for fall. Det er igjen et helt legitimt tema, men….

Det ville være enda mer legitimt, etter mitt skjønn, å utforske mulighetene for at også andre land ble levedyktige. Det at landene sør for Europa er så mye fattigere enn Europa at folk i setter livet til for å krysse Middelhavet, representerer en sikkerhetstrussel for Europa, heter det. Hvorfor tas da ikke konsekvensene av den sikkerhetstrusselen? Hvorfor drøftes ikke årsakene til at levekårene i landene «migrantene» flykter fra er så håpløse? Det er sant at det er mye korrupsjon i afrikanske land, men er det hele årsaken til landenes elendighet? Kan det være at for eksempel de nordiske landene bidrar til korrupsjonen? Hvordan er handelsbetingelser for afrikanske land i forhold til Schengenområdet?

***

Jeg ønsker for ordens skyld å understreke at min taushet om Syria ikke skyldes manglende respekt for Syrias ufattelige lidelser.

Mar 072010
 

Jeg har nå skjønt hvordan jeg kunne ha økt besøkstallene for denne beskjedne lille bloggen min. Det dreier seg om noe som slett ikke er min ide, men det er ingen skam å lære av andre: En ærgjerrig kvinnelig redaktør kom på det geniale trekket å publisere en dansk tegning som opprinnelig ble trykket i Jyllandsposten. Tegningen virket i sin tid så støtende på muslimer at enkelte religiøse fanatikere gikk over streken. Påskuddet for å publisere tegningen på nytt var at tegneren Westergaard nylig ble overfalt, og dermed var det, ifølge den ærgjerrige redaktøren, “redaksjonelle grunner” til å trykke noe man visste ville utløse nøyaktig samme debatt som vi hadde i 2005 og, ikke minst, noe som ville øke salgstallene for avisen.

Fiffig, altså. En god debatt kan aldri gjentas for mange ganger. Det er som god sex. Selv har jeg sterke meninger om denne saken, men jeg skal ikke gjengi dem her, siden ingenting av det jeg mener om den kan tilføre nye momenter til en debatt som er blitt kjørt to ganger. I stedet skal jeg vurdere å legge inn det omdiskuterte bildet når det er gått fire nye år i håp om å bli gjenstand for mordtrusler, som jeg kan gjengi i sin helhet i denne bloggen, pluss at jeg kan sende kopi av dem til VG.

Mordtrusler er i det hele tatt bra reklame. Mord er selvfølgelig enda bedre reklame, men kostnader bør i forkant overveies opp mot forventet gevinst. Det heter, tror jeg, kostnadsanalyse.

Når det gjelder gode debatter og god sex, har jeg imidlertid noe å tilføye: Det disse to så ulike fenomenene har til felles, rent bortsett fra adjektivet “god”, er at de ikke er gode når de kjøres i reprise.

Men mordtrusler kan man gjøre mye av. Man kan begynne med å sende mordtrusler til en selv. Det er relativt enkelt: Det er viktig å bruke en PC som ikke kan spores tilbake til en selv, for eksempel en maskin på en internettkafé. Så oppretter man en hotmail- eller yahoo-adresse. Så skriver man noe riktig ufyselig og signerer for eksempel “God muslim” eller noe sånt. Dermed kan man melde saken til politiet eller Fremskrittspartiet, og dermed er jakten i gang.

En annen variant er å stimulere fienden til å gjøre jobben selv. Man kan for eksempel pisse i brønnen hans og etterlate signatur, eller (en mer moderne variant) forføre og ligge med datteren hans, eller bruke hagen hans som luftegård for hunden, eller tilby sønnen hans amfetamin i skolegården, eller skjenke kona hans full på en søt og deilig likør.

Dette siste eksempelet kan med fordel brukes av kvinnelige antimuslimske fundamentalister uten redaktørstatus: Du har altså invitert fiendens kone hjem til kaffe. Med kaffen serverer du eggelikør, og gjesten din synes drikken er aldeles deilig og forsyner seg på din oppfordring flere ganger uten å skjønne at det hun drikker er alkoholholdig. Til slutt blir hun dritings, siden hun ikke er vant til alkohol, og hun drar forvirret hjem til mannen, som forferdet møter henne i døren og gir henne en ørefik. Dagen etter ringer hun gråtende til deg, hennes snille og varme venninne, og beretter det inntrufne. Du tar opp samtalen ved hjelp av din iPhone, sender den til VG, og resultatet er et oppslag, om ikke på første side, så i alle fall på en helside: “Jult opp! Kvinne fikk juling av mannen fordi hun hadde tatt et glass eggelikør.” Du må være forberedt på å følge opp under skilsmisseforhandlingene og barnefordelingssaken, og på å delta i uendelige samtaler hos saksbehandlere hos NAV. Når du endelig får mordtrusselen i posten, må du umiddelbart videresende den til VG, før mannen rekker å ta livet av seg.

Nåja. Den varianten vil nok ikke hjelpe min bloggside, som ikke har muslimhets som agenda. Det jeg må prøve å få til er å provosere mediamogulen Rupert Murdoch (eller hans sønn). Tenk om han kunne sende meg en aldri så liten trussel. Det ville være noe å skrive hjem om, det! Men han aner ikke at jeg finnes. For ham er jeg ikke en gang en flue, langt mindre en trussel.

Murdoch-imperiet, derimot, er en trussel. Det er en trussel fordi dette imperiets propaganda blir svelgt kritikkløst av en stor andel av klodens mediaforbrukere. Og skadene næring medfører kan allerede være ugjenkallelige.