Jan 062018
 

What if we lived in a world where the powers-that-be set out to eradicate children who were less than excellent students, women who were less than very sexy, men who were not both muscular and smart?

Such a policy would be far more radical than mere eugenics, (cf. Nazism and Joseph Mengele), yet enterprises in this vein are not altogether unheard of. After all, the whites did go after the reds, the blacks, the browns and, most recently, the Jews; though of course the Jews were white too, which only goes to show that race really is irrelevant.

The good news is that unless some crackpot presses one of those famous buttons, the planet will survive and with it the human species, for good or for worse.

As the climate becomes ever more ornery and unpredictable, investors will be happily occupied in satisfying new consumer needs. There will be a market for protection against erratic climate tantrums: hurricane-proof and tsunami-resistant systems, self-replenishing underground lakes, desalination plants. We already have a booming industry of carbon sequestration and ocean plastic capture projects. Eventually, of course, clean energy will be the rule, not the exception, resulting in new scrambles for market positions.

The problem is that very few of us can afford having our own underground artificial lakes. Now if you are lucky enough to live in a country that requires even its wealthy  inhabitants to pay taxes, your government may be able to afford systems to protect you against extreme climatic events, at least for a few years. Provided of course that all the taxes paid are not diverted to “defence”. Parenthetically, I wish to point out that my quotation marks refer to the fact that in some countries, the word “defence” means “attack”.

The ultimate climate débâcle will not kill us all, rest assured. The one percent who can afford palaces with artificial self-replenishing lakes under tsunami-resistant, hurricane-proof, self-cleaning glass bells will need underpaid workers to man their factories, clerks to send their invoices, male and female hookers to satisfy their sexual needs, interpreters to help them communicate with competitors on other tectonic plates, nurses to tend their spastic parents and psychopathic offspring. There is hope for us all: many will find a safe haven from the vindictive climate under the wings of the one percent, also in future.

Many will not. Among those who will not, we will see blacks, browns and — oh yes — whites. Many of them. There will be devoted fathers, good musicians, kind little girls, dreamers, surfers, biologists, house painters, and geniuses. Many of these people will be stacked away in rat-infested refugee camps along the borders, where they may or may not be fed. Others will try to survive as fugitives, stealing and fighting each other over water, blankets and toilet paper.

Thanks to those of us who are elected to serve the one percent ( I am glad that I don’t have much longer to live) they will be spared from having to inbreed and give birth to three-headed babies. Pity. I would have loved to learn the eugenic outcome of a hundred years’ inbreeding. Would mating emperors create smarter babies than the rest of us do now?

Finally, bearing in mind that we are facing a new year with a few quite sinister clouds on the horizon, I would like to add that sometimes things turn out very much better than we feared. Nevertheless, we should all — young and old and in-between — be a little alert, to say the least. Is there anything we can do to make things better, for instance?

And — sorry to say this — but please take a look at my post “Encryption“, just to be on the safe side.

Sep 092014
 

Jeg prøvde la være å glo på de to som kom slentrende mot meg i avslappet velvære i solen, gjennom en grønn park, den ene nesten en halv meter høyere enn meg, den andre nesten en halv meter lavere. Slikt ser man bare på film. Ikke glo! sa jeg til meg selv. Kan det være mulig? sa jeg til meg selv. De må være på vei fra et møte i foreningen for veksthormonforstyrrede.

Jeg må likevel ha glodd fordi jeg husker jeg møtte begges øyne. Ingenting unnvikende der, nei; kanskje et snev av utfordring? Jeg husker også helt konkret at de begge var muskuløse og bredryggede. Under påskudd av å stoppe for å sjekke telefonen min, fikk jeg glodd litt til da de hadde passert meg. Det var noe jeg måtte se etter: Joda, ganske riktig hadde den ene alt for korte bukser, og den andre nærmest svømte i fotside shorts og en t-skjorte som nådde ham til knærne.

Hadde jeg sett bare den ene eller den andre, hadde jeg ikke lagt merke til ham siden de hver for seg var relativt alminnelige. De fleste av oss er det. Relativt alminnelige. I hvert fall tilsynelatende. Noen ganger spør jeg meg selv, når jeg har tid til å dagdrømme i en travel gate: Kan det hende at én av dem som passerer meg i løpet av det neste minuttet vil dø i en trafikkulykke innen året er omme? Hvor mange av dem som befinner seg på denne gatesnutten har kreft med spredning? Kanskje er hun som passerer meg akkurat nå, en psykopat som vil ødelegge mange liv uten noen sinne å måtte bøte for det.

Men alminneligheten som flommer forbi oss i en travel gate, er en lukket bok. Alminnelighetene vi sier til hverandre på de tusen arbeidsplasser og utesteder, sågar i våre hjem, er lukkede bøker fordi de ikke avslører mer en nettopp det alminnelige. Hva vi tenker, frykter, benekter, drømmer om, lengter etter eller spekulerer på, er som småstener kastet i dype tjern, tankefullt i øyeblikket de kastes, glemt i det neste.

“Det alminnelige” betyr: “som de andre” eller “som i går” eller “som i morgen, for slik var det i går og i dag”. For eks.: “Jeg har levd i 19 år. Derfor vil jeg leve i minst 19 år til.”

Jeg er en pelshval. Jeg er 172 år gammel og vil sikkert ikke leve i mer enn 40 år til (selv om pelshvaler kan leve i opptil 230 år). Men jeg kan godt huske følelsen av å være udrepelig i motvind. Det var en deilig følelse! For å være helt ærlig kjenner jeg den rett som det er enda. Men jeg er ikke udrepelig. Jeg kjenner av og til at det stikker i lungene når jeg kommer opp til overflaten, og jeg vet hva det betyr. Det betyr at luften ikke er god. Og luft er noe vi hvaler er avhengige av.

Også mennesker er avhengige av luft. Den står det relativt dårlig til med, og verre skal det bli. Men fordi det har gått bra så langt, er det vanskelig, for ikke å si umulig, å forestille seg at det ikke vil gå bra også i fremtiden.

På islandsk heter det: “Það reddast”. På norsk het det tidligere: “Det vil gjerne gå bra”. I næringslivet heter det nå: “Det er en fin utfordring.” Skal jeg betro deg noe? Jeg har fått positivitet oppi halsen.