Aug 202015
 

Flyktningene fra Syria er for en stor del i Libanon. Som barn bodde jeg i Libanon i et halvt år. Det var det deiligste landet jeg hadde opplevd. Jeg har en masse lysbilder som min far tok, og jeg kan forsikre at de understøtter den dag i dag at Libanon var et deilig land.

På skolen hadde jeg lest bibelfortellinger, og mange av dem hadde skjedd nettopp i Libanon. Der var det høye fjell med huler hvor det enda bodde munker. Mye av landskapet var goldt – men i kløftene rant det bekker og i dype huler fantes det kilder.

Siden den gang har jeg lært at det var fra Libanon de flinke fønikerne kom. Fønikerne bukket under i en av de utallige invasjonene som har korsfestet landet helt opp til vår tid. Det var nemlig et sted som absolutt alle ville ha.

Landet er omtrent på størrelse med Rogaland fylke. Fjellene er høyere enn i Rogaland og kyststripen er smalere. Kyststripen har såkalt “milde” regnfulle vintre (sånne som blåser rett gjennom deg), men i fjellene snør det. Det er ikke noe særlig å bo i telt i Libanon i mange måneder. Selv ikke i norske telt.

Finansministeren må eventuelt investere i brakkebyer. Hun vil hjelpe 26 ganger flere mennesker der enn det regjeringen vil tilby husly i Norge. Det tilsvarer 208.000 brakker, som må forsynes med strøm til oppvarming (strøm er dyrere enn i Norge og mangelvare) og vann (som det ganske sikkert er mer av i Norge). I tillegg må det opprettes skoler og helsetjenester. Områdene må beskyttes militært mot angrep fra voldelige grupper.

Jeg vet ikke hvordan tomteprisene er i Libanon, men det jeg vet er at mens det bor omtrent en halv million mennesker i Rogaland, så bodde det i Libanon rundt 4 millioner i 2010. Siden er det tilkommet rundt 2 millioner syriske flyktninger. Jeg vet ikke hvor i Libanon finansministeren har tenkt å plassere 208.000 brakker.

Så lurer jeg også på hvordan finansministeren vil forklare for de libanesiske myndighetene at det ikke er plass til noen tusen syriske flyktninger her i Norge som er et av de landene i verden med lavest befolkningstetthet.

Dessuten, må jeg spørre hvordan finansministeren vil forklare for de svenske myndighetene – om det skulle bli nødvendig, for eksempel som følge av en naturkatastrofe – at det overhode ikke er aktuelt å la 2 millioner svensker slå leir i Østfold, Akershus og Hedmark.

Til slutt vil jeg få legge til at det ikke bare er for flyktningenes skyld at Norge må ta i mot Syria-flyktninger: Dersom Libanon kollapser, så blir situasjonen i Midtøsten enda mer antennelig, og vi bør ikke glemme at det enda finnes masseødeleggelsesvåpen − i praksis nesten over alt.

Sep 102008
 

Når foreldre dør etterlater de litt av hvert. Ørepinner, vaskepulver, medisiner, klær — som ikke passer, og slett ikke kler, en levende sjel — brev, kvitteringer, bøker ingen lenger bryr seg om, selvangivelser fra 30 år tilbake, osv., osv. Det burde ikke være lov å dø. Før jeg dør håper jeg å brenne alt mitt. Men det er ikke min tur enda.

Og i mellomtiden lurer jeg på hva jeg skal gjøre med en nedarvet samling lysbilder — mange, tusen lysbilder. Jeg har stablet dem i flere bokreoler, og der har de ligget og samlet støv siden mine foreldre døde.

Jeg husker fra min tidlige barndom hvordan mine foreldre i timevis satt og klippet filmruller. Jeg husker at de med pinsett føyde hvert bilde inn mellom to glass, at de brukte svart limbånd for å holde det hele sammen, og en dag får Jeg det plutselig for meg at jeg må finne de eldste lysbildene.

Jeg finner dem uten større vanskelighet fordi de er umerkede — man hadde ikke tusj den gangen —  og fordi de er veldig tunge. Andektig setter jeg opp fremviseren og lerretet.

Min far brukte Agfacolor. Han påsto at Kodacolor var for grell. Lenge før jeg selv fikk mitt første kamera forklarte han meg ivrig hvordan man måtte komponere hvert bilde, tenke seg en ramme og forestille seg hva man ville ha i den.

På skjermen foran meg ser jeg hva han mente og hva han ville oppnå når han brukte Agfacolor og en innbilt ramme. På skjermen foran meg ser at jeg eier en skatt! Jeg har en uerstattelig samling bilder fra landsbygda i Egypt i 1956-1959 og fra Libanon 1958. Hvert av dem ser ut som et renessansemaleri, gyldent og utsøkt komponert.

Så elendig som alt later til å være i Midtøsten i dag, må man jo tro det var uendelig mye verre på midten av femtitallet. Men det stemmer nok ikke helt. Libanon på den tiden var et usigelig vakkert land. Og Egypt… du verden, du verden! Min far har klart å formidle noe som svært få mennesker fra vesten kan ha sett. Latter og sunnhet ved Nilens milde bredder. Han må ha vandret der i timevis, må ha snakket arabisk med de frodige, smilende menneskene han har avbildet. De var ikke svartkledde den gang, men fargerike, lekende og stolte. Han har åpenbart vært bergtatt av båtene deres, halvt gjemt i det vakre sivet. Han har avbildet bøflene deres, vannhjul, appelsinhauger, vakre hodeplagg, hester, stutterier og snauklipte gyldne åkere. Han har fanget en tid og anelsen av en kultur som kanskje er ugjenkallelig tapt. Og alt har han avbildet velkomponert og gyldent som i de gamle mestrenes malerier.

Så kommer et skifte, bilder fra en FN-leir, soldater, flagg, og vi er i Libanon. Akk, Libanon, Phoenicia. Caanans land. Libanon var for meg, som barn, “the land of milk and honney”. Det var det vakreste landet jeg noensinne hadde sett, et usigelig sivilisert og moderne, velstelt land. Det eneste jeg husker jeg ikke likte i Libanon var amerikanerne. De var der nemlig med ubåter og krigsskip i 1958. Ingen har trodd meg, fordi krigen i Libanon i 1958 skal ha vært en borgerkrig. Men jeg husker det! Jeg så det fra hotellvinduet. Jeg kjente de luftige “hvite” FN-helikoptrene og de svarte, skumle amerikanske. Men først og fremst husker de amerikanske marsjene fra hotellets høytalere. jeg syntes dette var fæl musikk, og de ble spilt om og om igjen, slik at jeg enda husker dem med et gys. I alle år har jeg påstått at det var en amerikansk intervensjon i Libanon i 1958, men ingen har trodd meg.

Men nå har jeg dokumentasjon. Jeg har et lysbilde av en havn som er “blokkert” med amerikanske krigsskip og ubåter.

Akk, for sent. I Wikipedia i kveld finner jeg  her en selvtilfreds redegjørelse om noe man kaller “Operation Blue Bat”. “This was the first applying of the Eisenhower Doctrine which gave the U.S. a self proclaimed right to intervene in countries threatened by international communism.” Så mange ganger som jeg har lett etter dokumentasjon om dette og ikke funnet det! Nå er det der. Femti år for seint. I mellomtiden har verden fått leve i den villfarelse at det var primitive libanesere som kranglet seg i mellom, slik primitive folk gjør.

Nå når min far er død og jeg ikke kan fortelle ham at jeg endelig forstår at han i unge år var en vidunderlig fotograf, nå først ser jeg, dokumentert av ham, at Libanon virkelig var like så praktfullt og sivilisert som jeg husker. Nå når Libanon er en grushaug

Libanon har vært utryddet gang på gang på gang av historiens seierherrer. Amerikanerne var ikke de første og blir ikke de siste. Midtøsten er et av verdens strategiske nøkkelpunkter for verdensbøllene. Å være et land i Midtøsten er en forbannelse. Det finnes alltid en Alexander, en Napoleon, en Stalin, en Eisenhower, eller en Kennedy som mener han eller hun (vi har ingen hunner på det området enda, men det kommer nok) er berettiget til å prioritere mål over midler i et strategisk nøkkelpunkt.