Nov 012009
 

Dette brevet fikk jeg forleden av noen som har gitt meg lov til å publisere det:

Hver dag opplever jeg noe spesielt i denne snille gamle landsbyen. I morges, for eksempel. I butikken på hjørnet, var det straks klart at de to gladlynte kvinnene bak disken ikke var i sitt ess. Jeg kunne vanskelig tro at de var fyllesjuke (her er det festuke), men den yngste var hoven i ansiktet og den eldste streng og usmilende. Jeg stirret vantro på dem, og plutselig begynte den yngste, Eva, å gråte. Hun gråt uten blygsel, mens hun sakte med en hånd (den andre hånden var opptatt med et lommetørkle) hentet varene til den ene etter den andre av oss.

Hun fortalte da detaljene om fetteren som var gått bort i går, om hvordan han hadde gått bort, om at han hadde vært her bare forleden… tårene rant, og hun var virkelig ganske fortvilet. Vi, kvinnene på den andre siden av disken, reagerte på hver vår måte, noen av oss med taus sympati, som det heter, andre med skrålende forargede spørsmål (forargelsen skyldtes at en bra kar – og han var jo bare 50 – skulle rives bort). Jeg tror hun satte mer pris på sistnevnte reaksjon enn på den første. Men for min del hadde jeg vondt for å la være å smile, fordi det var åpenbart at de skrålende ikke kjente avdøde i det hele tatt.

Det var et studium! Eva, som alltid og evinnelig lytter med et forståelsesfullt smil og treffende spørsmål til sine kunders beretninger om uretten de er blitt utsatt for siden i går, skulle nå lyttes til, og kvinnene på min side av disken var sitt ansvar bevisst. Det kom stadig inn nye kunder. Alle måtte få høre historien hennes, og hun gjentok den beredvillig og snufsende gang etter gang. Spørsmålene haglet, kommentarer ble levert med lynende øyne, og da hun trakk seg et øyeblikk for å pusse ekstra godt på nesen sin, ble det helt stille, respektfullt stille. Folk hadde glemt sine egne anliggender.

I det øyeblikket kommer det inn en ny kunde. Smilende avfyrer hun en munter hilsen, og siden nettopp den damen er en jeg har sett meg ut som en slags alliert, advarer jeg henne lavt: “Her er det sorg på andre siden av disken.”

Grunnen til at jeg har sett meg ut akkurat den damen er at hun er høy, tynn og høflig med blå øyne, og hun snakker tydelig slik at jeg kan forstå henne. Jeg har regnet med at hun som jeg kommer nordfra, men at hun har bodd her noen år.

Eva kommer tilbake og fortsetter sin slow-motion ekspedering. Nye kunder kommer til og får gjentatt historien, og jeg ser mitt snitt til å spørre den høye tynne (som slett ikke vet at jeg betrakter henne som alliert) hva ordet for vaskebalje er på dette språket. Jeg trenger nemlig en vaskebalje. Jeg ser de står på tverrbjelken under taket, og jeg peker, “hva er ordet for det der?” Jeg kunne like så godt ha pekt for Eva som for den høye tynne. Jeg pleier å peke på varer jeg ikke vet navnet på for Eva, som pleier å le sin glade latter, men dette er altså ikke dagen for latter. Så jeg spør den høye tynne, som svarer: “Jeg er sørfra, så jeg vet sannelig ikke sikkert. Hos oss sier de vatea, men… og så spør hun en tredje som aldri har hørt vatea, og dermed er diskusjonen i gang. Man blir enig om et ord, og når Eva er klar til å ekspedere meg så avfyrer jeg mitt nylærte ord. Eva går umiddelbart mot vaskebaljene, og jeg mumler: “Hun forsto med en gang”, og dermed er latteren der, i hele butikken. Også Eva ler.

Sånn er det.

Først i dag ga jeg meg i kast med taket [må her forstås som gulvet på taket], hvor det enda finnes en del muggflekker på flisene. Jeg jobbet virkelig så heftig at jeg nå er støl, men ikke solbrent til tross for at jeg ikke brukte faktor. (Det er jo høst, tross varmen.)

Jeg har avtalt med A. at vi skal prøve å dyrke fram et par jasminbusker der oppe. Selv M. er begeistret for ideen, for de to går noen ganger en liten tur i kveldingen og kjenner duften av jasmin fra bak en murvegg. Dessuten er han gammel jordbruker som savner jorda. Jeg prøver å overtale ham til å erstatte plastikkduken han har tredd over soltaket sitt for å gi skygge, med druer. Jeg ser han ler glad ved tanken. Men det er ingen annen her som har planter på takene, så det er et stort skritt. Her bruker man tak kun for å tørke tøy. A. vil dessuten ha sitron, og da vil jeg ha appelsin.

Det er i det hele tatt flott at jeg endelig har fått hull på M. Når han konsentrerer seg klarer han å snakke slik at jeg forstår. Dessuten sier han ting som A. ikke sier. I dag fortalte han forresten om de som bodde her før meg, de som banken overtok boligen etter: De reiste om natten. De forlot huset midt på natten og etterlot alt (eller det meste) som var her. De hadde satt seg i så mye gjeld at de rett og slett måtte flykte! Eiendelene deres ble overtatt av banken.

Dermed forsto jeg mysteriet med det hemmelige rommet. Ja, jeg har et hemmelig rom! Det er på taket, over kjøkkenet. Det var A. som fortalte meg. “Det er jo ditt”, forsikret hun, “har du virkelig ikke nøkkel?” Nei nøkkel… slik de folka reiste skal en vel være glad for at det overhode fantes nøkkel til hovedinngangen.

Så i hele dag har M. prøvd å bryte opp låsen til jerndøren til det hemmelige rommet på taket. Han har brukt skrujern, slegge, makt, list og pur og skjær faenskap. Men døra rikker seg ikke. Sterkere dør har jeg antakelig aldri, aldri sett. “Lurer på om det skjuler seg et lik der inne,” sier jeg og forestiller meg at den fortvilte fruen i huset låste seg inne der heller enn å måtte forlate sitt hjem.

A. har fortalt meg at hun og M. lenge har lurt på hvorfor jeg aldri gikk inn dit. Jeg på min side anså det som sikkert at rommet var deres. Derfor kikket jeg aldri gjennom sprinklene øverst i døra. Det har jeg imidlertid gjort nå: Det er en vaskemaskin der; ser ny ut. Dessuten er det lys og vann og et pent flislagt gulv. Dette visste banken som solgte meg huset åpenbart ingenting om, fordi jeg husker at jeg konkret spurte hvor de hadde hatt sin vaskemaskin, og megleren trakk hjelpeløst på skuldrene.

Der ser du: A. og M. kunne så lekende lett ha overtatt hele det rommet, som altså visstnok tilhører meg, uten at jeg noensinne ville fått mistanke om at jeg var blitt lurt. Jeg spør dem uskyldig om de vet om noen som trenger en lite brukt vaskemaskin, og øynene deres lyser. Selv har de vaskemaskin og jeg har vaskemaskin, men de har barn som sliter.

Hvordan går det i Norge? Merker dere noe til finanskrisen? Her er det ikke forbundet med skam å være arbeidsledig fordi så mange er rammet. Man overlever jo på arbeidsledighetstrygden, men det er temmelig stramme forhold for de fleste. De som jobber har oftest slektninger som ikke har jobb og gjeld, så alle kjenner krisen på kroppen.

Jeg er jo her som nordmann, så jeg har det strålende, sånn sett, men jeg kan ikke si jeg lengter hjem. Jeg lurer oppriktig på hvem som har det verst, de som bor her, eller vi som bor der.

HIls de andre