Ett av politikerens mantra er “å ta folk på alvor”. Sist jeg hørte dette uttrykket var i dag på Dagsnytt 18. Den ene debattanten mente at forlagene var mer opptatt av å “selge” enn av å levere gode bøker. Den andre spurte: “tror du virkelig leserne vil ha dårlige bøker?” Han ville, forstås, ta leserne på alvor. Han mer enn antydet at det var formastelig, antidemokratisk, moralsk forkastelig å stille seg til doms over folks lesevaner. Underforstått: kunden har alltid rett.
Norsk litteratur er nok ikke min greie, så litteraturdebatten skal jeg ikke våge meg inn i. Men klisjeen “å ta folk på alvor” er blitt en landeplage. Vi hører stadig politikere og markedsførere bedyre sin aktelse ikke bare for lesere, men for publikum, krigsveteraner, barn, det norske folk og ungdom; dog ikke for muslimer. Muslimer blir riktignok ofte skåret over med én kam, men de slipper i alle fall å bli tatt på alvor.
Personlig bruker jeg enhver anledning til å spise pommes frites. Jeg liker pommes frites! Jeg liker også wienerpølser. Og fuktige tunge kaker med tykk glasur og flere lag med kremfløte. Dessuten liker jeg whisky og rødvin, peanøtter, røyk og cola. Jeg synes det er et ork å forlate godstolen, og jogging og skiløping kommer overhode ikke på tale.
Om jeg som bruker skulle blitt tatt på alvor ville jeg altså ha vært dau for lenge siden, av hjerte- og karsykdommer, overvekt og alkoholisme.
Heldigvis finnes det krefter der ute som overtaler meg til å avstå fra min foretrukne diett. Ikke nok med det: Jeg har lært å nyte andre menyer nesten like mye som dem jeg gir avkall på. Jeg er blitt inspirert til å prøve andre former for mosjon enn jogging – og jeg nyter dem! – og selv kjenner jeg instinktivt at en klar hjerne er å foretrekke fremfor alkoholrus.
Jeg er en bruker som ikke ble tatt på alvor men som ble strammet opp og filleristet av folk med kunnskap. Siden jeg også selv har kunnskap er det maktpåliggende for meg å understreke dette med at kunnskap, selv om det i blant kommer fra “eliten”, faktisk er mer demokratisk enn penger. Kunnskap kan nemlig deles helt gratis av dem som vil ha den.
Og når jeg nå først tangerte litteraturdebatt, så har jeg en høne å plukke med dem som “legger seg flat” og “tar folket på alvor”: Hvem våger å påstå at bok (a) ikke kan være bedre – langt, langt bedre – enn bok (b), bare fordi bok (b) selger uendelig mye bedre enn bok (a)?
Jeg har i kveld lest en bok skrevet i 1957 av Gabriel García Marquez. Jeg tør påstå at en blir klokere av å lese den, enda så tynn, tørrvittig og gammel den er, enn mye annet som er langt tykkere, dystrere og ferskt. Så jeg skal gjerne legge meg flat for det forfatteren formidler i “Ingen skriver til obersten” – selv om jeg synes gestusen er for orientalsk for min smak – men å ta ham på alvor… nei, hva skulle det være godt for?