May 172011
 

Ett av politikerens mantra er “å ta folk på alvor”. Sist jeg hørte dette uttrykket var i dag på Dagsnytt 18. Den ene debattanten mente at forlagene var mer opptatt av å “selge” enn av å levere gode bøker. Den andre spurte: “tror du virkelig leserne vil ha dårlige bøker?” Han ville, forstås, ta leserne på alvor. Han mer enn antydet at det var formastelig, antidemokratisk, moralsk forkastelig å stille seg til doms over folks lesevaner. Underforstått: kunden har alltid rett.

Norsk litteratur er nok ikke min greie, så litteraturdebatten skal jeg ikke våge meg inn i. Men klisjeen “å ta folk på alvor” er blitt en landeplage. Vi hører stadig politikere og markedsførere bedyre sin aktelse ikke bare for lesere, men for publikum, krigsveteraner, barn, det norske folk og ungdom; dog ikke for muslimer. Muslimer blir riktignok ofte skåret over med én kam, men de slipper i alle fall å bli tatt på alvor.

Personlig bruker jeg enhver anledning til å spise pommes frites. Jeg liker pommes frites! Jeg liker også wienerpølser. Og fuktige tunge kaker med tykk glasur og flere lag med kremfløte. Dessuten liker jeg whisky og rødvin, peanøtter, røyk og cola. Jeg synes det er et ork å forlate godstolen, og jogging og skiløping kommer overhode ikke på tale.

Om jeg som bruker skulle blitt tatt på alvor ville jeg altså ha vært dau for lenge siden, av hjerte- og karsykdommer, overvekt og alkoholisme.

Heldigvis finnes det krefter der ute som overtaler meg til å avstå fra min foretrukne diett. Ikke nok med det: Jeg har lært å nyte andre menyer nesten like mye som dem jeg gir avkall på. Jeg er blitt inspirert til å prøve andre former for mosjon enn jogging – og jeg nyter dem! – og selv kjenner jeg instinktivt at en klar hjerne er å foretrekke fremfor alkoholrus.

Jeg er en bruker som ikke ble tatt på alvor men som ble strammet opp og filleristet av folk med kunnskap. Siden jeg også selv har kunnskap er det maktpåliggende for meg å understreke dette med at kunnskap, selv om det i blant kommer fra “eliten”, faktisk er mer demokratisk enn penger. Kunnskap kan nemlig deles helt gratis av dem som vil ha den.

Og når jeg nå først tangerte litteraturdebatt, så har jeg en høne å plukke med dem som “legger seg flat” og “tar folket på alvor”: Hvem våger å påstå at bok (a) ikke kan være bedre – langt, langt bedre – enn bok (b), bare fordi bok (b) selger uendelig mye bedre enn bok (a)?

Jeg har i kveld lest en bok skrevet i 1957 av Gabriel García Marquez. Jeg tør påstå at en blir klokere av å lese den, enda så tynn, tørrvittig og gammel den er, enn mye annet som er langt tykkere, dystrere og ferskt. Så jeg skal gjerne legge meg flat for det forfatteren formidler i “Ingen skriver til obersten” – selv om jeg synes gestusen er for orientalsk for min smak – men å ta ham på alvor… nei, hva skulle det være godt for?

Oct 022008
 

Nyheter: Ja, hva er nå det?

I bokmålsordboka på nettet finner jeg om ‘nyhet’: ‘hendelse, begivenhet som gjøres kjent for første gang’.

Når man skrur på radio eller TV til visse tider av døgnet får man høre ‘nyhetene’, i bestemt form. Bokmålsordboka har ikke noe eget oppslag på det.

Når jeg skrur på ‘landets eneste nyhetskanal’, ‘NRK alltid nyheter’ kl. 12 på en søndag, forventer jeg å få høre det jeg oppfatter som ‘nyheter’. Det er søndag og jeg har for en gangs skyld tid til riktig å lene meg tilbake og lytte. Men hva får jeg? Jo, ‘NRK alltid nyheter’ kjører et sportsstevne. Ikke en gang et norsk sportsstevne, men noe fra BBC. Jeg skrur straks av og venter en stund. Jeg venter tre timer og skrur på igjen; fortsatt sportsstevne. Er dette nyheter? Jeg har nesten lyst til å stille spørsmålet til forbrukerrådet. Jeg betaler min NRK-lisens for å høre på nyheter. Norge har en kanal som lover nettopp nyheter 24 timer i døgnet. Ikke nødvendigvis norske nyheter — det er jeg forsont med; vi er jo tross alt en del av en verden – men nyheter, ikke underholdning.

Det kan diskuteres om engelske fotballresultater skal defineres som nyheter på lik linje med hendelsene i Irak, eller med hvem som gir hvilken konsert, hvor. Hvis forbrukerinteresser skal legges til grunn, er det riktignok langt flere som er interessert i engelsk fotball enn i konserter, eller for den del Irak.

Men at en ‘nyhetskanal’ skal sende timevis med sportsstevner opplever jeg som å få en feilvare, noe jeg bør få refusjon for.

En annen sak er det at NRK gir gratisreklame til fotballinvestorer. Musikere, teaterfolk og billedkunstnere må være markedsføringsgenier for å bli sett og hørt, mens fotball prakkes på en stakkars fotballhater sent og tidlig, i alle kanaler. Er det rart at forbrukere er interessert i fotball? De blir jo utsatt for et markedsføringskupp, gjennom selveste NRK.

En allmennkringkaster, og NRK er en allmennkringkaster, skal ikke legge forbrukerønsker til grunn for sitt valg av nyheter. De har opplysningsplikt, og fotballresultatene til trillionæreide fotballteam er ikke vesentlige hverken i norsk eller internasjonal sammenheng. De er kun et investoranliggende. At mange nordmenn betrakter det som sitt private anliggende kan sidestilles med at Armani har klart å markedsføre sine produkter som bedre enn andres. Det dreier seg om merkevarebløff, både fra Armanis og fotballinvestorenes side.

Jeg er ikke egentlig fotballhater! Jeg nyter sunne sysler, og etterhvert som jeg eldes og ikke kan drive med like mange av dem som i min ungdom, nyter jeg å se sunne mennesker drive med sunne sysler. Fotball er en sunn syssel. Men å sitte i timevis klistret til et audiovisuelt apparat og se på andre mennesker — som hverken er sønner eller døtre eller venner eller kjente, ikke en gang landsmenn — tjene en årslønn de fleste av oss ville rødme av, er ikke noen sunn syssel.

At NRK markedsfører og dessuten tilfører store pengesummer til denne industrien, en slags underholdningsindustri, skal etter mitt skjønn være i strid med NRKs formål. At det sågar systematisk gjøres i nyhetskanalen er direkte sørgelig.

Med fare for å gjenta meg selv: Det er forbrukerne som rår i en markedsregulert verden, men hvem styrer forbrukerne?